.
Lørdag 13. august 2005 møtte jeg arbeids- og sosialminister Dagfinn Høybråten på Hotell Quality Residence i Sandnes. 

Jeg ble møtt med varme, lyttende respekt og konkret spørrende ydmykhet.  Han erkjente at han hadde lite innsikt i problematikken rundt forgjeldethet og det å miste kontrollen i økonomien. 

Jeg møtte en venn og bror. Jeg følte vi var ett i lengselen etter rettferdighet for gjeldsofre og andre fattige. Han syntes å erkjenne at mye av dagens praksis var mislykket  - det var store ”huller” hvor mange falt utenfor.  Dagfinn Høybråten gikk ikke i forsvar.  Mine "angrep" har vært sterke og rett på sak.

Det var oppmuntrende og jeg fikk en sterk følelse av at jeg  møtte et menneske som både vil og kan gjøre noe med problemet. Stortingsrepresentant Bjørg Tørresdal var også med  på møtet sammen med  Høybråtens politiske rådgiver Aksel Jakobsen.  Bjørg har i løpet av de siste 4 år satt seg godt inn i saken og kanskje det er henne jeg kan takke mest for at dette møtet kom i stand?

Møtet med Høybråten må også sees i sammenheng med at justisminister Odd Einar Dørum  nylig har vært i England og sett på alternative løsninger. www.lende.no/presse

Mitt engasjement har sin bakgrunn i at titusener har gått i psykisk og fysisk oppløsning de siste 25 år på grunn av landets behandling av  gjeldsofre og andre marginaliserte grupper..  Kanskje like mange ekteskap er blitt oppløst og barn lider.  Mange er blitt kriminelle på forskjellige måter.  Og i tillegg til at foreldre har blir satt utenfor det legitime samfunn, ender ofte barna der også.  Det er en praksis som har vært årsak til ubeskrivelig lidelse, død og oppløsning. Det er blant annet hundrevis av selvmord på grunn av at folk har mistet kontrollen i økonomien og  ikke sett noen utvei.  (Ifølge Mental Helse)  Vi husker historien fra Rogaland for et par år siden.  En far drepte seg selv og sin familie på 4 i fortvilelse, skam og håpløshet på grunn av at han ikke så noen vei ut av de økonomiske uføret. 

Lovens fordømmende ordlyd  og folkets fordømmelse har gjort dette til et skam- og tabubelagt område som blir skjult og ukjent for folk flest.

VI HAR GJORT URETT
Uretten mot gjeldsofre og de svakeste gruppene er stor. 

 Grunnen til at det ikke er et folkeopprør, førstesideoppslag i media etc må være  at gruppen er marginalisert som uinteressant og oppfattet  som "uren": Gruppen blir sett på som rusk i maskineriet – gruppen blir både i media og i lovverket stigmatisert, ydmyket, mistenkeliggjort og kriminalisert  med negativt ladede utrykk og begreper.  (www.lende.no/dritt)  Derfor er gruppen blitt vår tids fredløse.  "Nå skal unnasluntrerne tas" ser vi ofte i avisoverskrifter. Kanskje helst i forbindelse med inkassobyråer og kemnerne som vil ha inn ubetalt skatt.  Hele grupper blir således diskriminert på det verste.  Stadig er det snakk om  "betalingsmoral" og hva som er "støtende" på alminnelig godtfolk.  Folk flest sier:  "Jeg har alltid betalt mine regninger, så det får sannelig andre gjøre også".  Og  på dette grunnlag blir store overgrep begått uten å gjøre dypere analyser og se sammenhenger. 

Norske ordninger på dette området har vært barbariske, ødeleggende for alle parter og har trolig kostet samfunnet hundrevis av milliarder de siste 20 år?  Prisen er underordnet.  Det er de menneskelige lidelser som teller mest.

Disse mishandlede mennesker har utviklet asosiale holdninger og forakt mot  samfunnet.  De føler seg tråkket på, utstøtt – og de føler seg utsatt for de største strukturelle overgrep.  Vi kan snakke om fysisk og psykisk statsvold.  Og det er relevant å gjøre sammenligninger med Loven om Rasehygiene* av 1934. (www.lende.no/sykdom), 

*Jeg får nesten frysninger når jeg leser om sterilisering av taterjenter o.m. Sammenholder dette med praksis hos namsmenn og på sosialkontorer.  Leser  hvordan de kristne var en pådriver i moralens navn. De mindreverdige mennesker og uverdige er blitt til dem "med manglende betalingsmoral" "unnasluntrerne" "støtende" etc. Kanskje det er på den bakgrunn vi må forstå KrF's engasjement - det har med deres kallsfølelse til å være moralsens voktere. Jeg skrev i 1996 til alle biskopene om å engasjere seg.  Jeg fikk null respons. 

Legitimeringen for dette ligger i selve lovene som har en ordlyd som blir drepende våpen i byråkratenes hender, som i sin pliktfølelse tror de tjener folket med å utøve makten lovene gir.  Det er utrolig hvordan vi mennesker kan lukke våre øyne for ”den annens død”, bare det skjer i henhold til regler, ordninger og vanlig praksis  www.lende.no/barbari

ENGELSKE LOVER OG EN DYNAMISK MARKEDSØKONOMI
Politikerne synes å hatt manglende forståelse for markedsøkonomiens og modernitetens  iboende dynamikk.  For eksempel bygger engelske lover på  følgende premiss: ”I en dynamisk markedsøkonomi er det uungåelig at noen faller utenfor, fokus må derfor være på rehabilitering og ”ny start”. Terskelen for å skape nye virksomheter må også være lav ved at det er gode ordninger for ”ny start” for dem som mislykkes.”  I vårt land har vi ikke noe i nærheten av dette. Vi har fokus  på soning, tukt og straff -  såfremt det ikke er et aksjeselskap.

Formannen i Venstre, Lars Sponheim, sier:   "Det må skapes ufattelig mange nye bedrifter her i landet fram til 2020 dersom vi skal opprettholde velstanden vår"  Stavanger Aftenblad 15.8.05 Da halvparten mislykkes innen 5 år vil det da også bli ufattelig mange tragedier

 SV kom i 2004 med et forslag om å utrede ”amerikanske” løsninger.  Regjeringspartiene stemte imot.
Omtrent samtidig tok både næringsministeren og moderniseringsministeren til orde for de samme ordningene som partiene stemte imot å utrede.  (www.lende.no/brende)  KrF’s Olaf Gjedrem tok også til orde for nytenkning i denne retning.

Det er gledelig at Regjeringen nå synes å ha sett realitetene i gjeldsproblematikken, og er på let etter andre løsninger. I Aftenbladet 17.8.05  uttalte KrF at de ville ha et fokus på nye løsninger for gjeldsofre.  Har gode grunner for å tro at det er klarert på høyeste hold i partiet og Regjeringen.

Svaret ligger trolig i at saken aldri har vært gjennomdrøftet, en aldri sett på konsekvenser og politikerne har ikke kjent til virkeligheten og alternative løsninger er ikke blitt vurdert.   Deres beslutninger er tatt på grunnlag av myter og fordommer. De har ikke lyttet til dem som er ofre og de har ikke lyttet til forskningsmiljøer rundt dette.

TAKK
Jeg vil takke Arbeiderpartiets Anne Helen Rui som har vært saksordfører for SV¨’s forslag - og selvsagt Audun Lysbakken som fremmet forslaget. 

Uten Rui's entusiastiske og helhjertede støtte tror jeg neppe jeg hadde vært i stand til å få til noe.  Jeg hadde rett og slett ikke vært psykisk nok oppegående.  Jeg var nærmest utslått da jeg i fjor høst møtte henne.

 Det er mange å takke i en stund som dette: Den sosialpedagogiske høgskolen, Gjeldsoffer-alliansen, Fattignorge, Transcend, Ny Start og kanskje ikke minst tidligere gjeldsrådgiver Morten Nyborg i Moss som har vært en utrettelig oppmuntrer i 4-5  år nå. Fra begynnelsen av nittitallet vil jeg også takke advokat Leon Bodd og daværende leder i Kirkens bymisjon, Odd Einar Dørum, som med stor intensitet talte gjeldsofrenes sak.   Og ikke minst, vil jeg takke min familie og andre nære venner.

Vi kan nå se konturene av et nytt landskap hvor vi står sammen for større rettferdighet og konstruktive løsninger. 

RASKE RESULTATER
På bakgrunn av at det nå synes å være en nærmest enstemmig holdning til å seriøst vurdere nye løsninger, tror jeg at vi får raske resultater*. Både statsråd Odd Einar Dørum og  Dagfinn Høybråten har bevist sine evner til å handle.  At Barne- og Familiedepartementet  har forsvart dagens praksis tror jeg nå er underordnet. 

*Noen vil trolig mene at jeg trekker for raske slutninger. Det er min overbevisning har en først åpnet døren på gløtt og fått en glimt av en "annen verden", er det ikke noen vei tilbake til det som var?  Dagens løsninger kan ikke forsvares etisk, menneskelig eller økonomisk.  Det finnes neppe rasjonelle argumenter for dagens praksis?

Det å bli hørt har vært nesten umulig. Vi er blitt møtt av en mur med likegyldighet, forakt og taushet. Logiske og moralske argumenter har prellet av som vann på gåsa. De gjeldsfattige var definert utenfor og skulle steke i eget fett på grunn av sin manglende betalingsmoral og unnasluntring.  Politikerne har ikke villet se saken  som en markedsøkonomisk lovmessighet.  At det kristen-humanistiske, sosialdemokratiske Norge er blitt skyldig i slike overgrep er mer enn uforståelig.  At et markedsliberalistisk næringsliv i for  eksempel  England (www.lende.no/england) har forstått og tatt ansvar er et paradoks. I  mens har norske myndigheter kjørt over, stigmatisert, diskriminert og vanæret de utslåtte taperne på det verste.... 

Jeg protesterer med alt jeg er og har - og gir stemme til dem som ingen stemme har.  Det er med en dyp indre gråt jeg roper så høyt og med så sterke ord.  Dette rammer så mange som bare ville "det beste"
Objektive analyser og teknisk beskrivelser ville tåkelegge virkeligheten og pulverisere ansvaret..

OPPREISNING
De som lever fortjener en dyp unnskyldning, de fortjener oppreisning og erstatning for de overgrep de har vært utsatt for. Nå skal det opp menneskerettdomstolen om konkurskarantene  er brudd på menneskerettighetene.  Den straffen personlig næringsdrivende får er mange ganger mer ødeleggende enn en "bagatellmessig" konkurskarantene. I 1991 fikk jeg som 45 åring en livstidsdom på leve på 4000 måneden kroner resten av livet.  Alt over det ble trukket i lønn og å være personlig næringsdrivende gjort umulig.  Ingen poltiker synes til nå å fullt ut å  ha erkjent galskapen i dette. Det er ingen moral, ingen fornuft - ingen rettferdighet  -  som Leon Bodd sier: "en total rettsfornektelse" 

Samfunnet kan ikke unnskylde seg med at de "ikke visste".

Det som har skjedd og skjer er en skam for et moderne velferdssamfunn.  Det er en fornektelse av de verdier vi påberoper oss, og det er en fornektelse av grunnleggende markedøkonomiske lover og dynamikker.

Samtidig kan kanskje det som har skjedd forklares ved den raske utviklingen i markedsøkonomien og  den teknologiske revolusjonen som har vært. Fra å være et samfunn hvor mennesker mer møttes ansikt til ansikt har datahjerner overtatt - gjeldsforfølgelsen er mekanisert og atomisert.   Det menneskelige og ansvarliggjørende element er kommet i bakgrunnen. Vi bør kanskje forstå at politikerne ikke har kunnet tilpasse seg forandringene raskt nok? 

Likevel, jeg møtte en venn en bror - og vil nå gå fremover og legge det gamle bak.,

Tore Lende

PS

         Ser du at fattige undertrykkes,
        at rett og rettferd blir krenket i landet,
        så undres ikke over dette.
        Én styresmakt vokter på den andre,
        og over dem begge står en som er høyere.

140 000 nordmenn får hjelp på sosialien.  Artikkel i Stavanger Aftenblad