Siri Smedsvig etterlyser alternativer til "Skårs" atferdsterapi i leserinnlegg i Aftenbladet den 28. mars 2001 . Er det sikkert at det er spesielle "terapier" som er svaret?

 Alle miljøarbeiderne i Stavanger ble av kommunen  i fjor innkalt til en dags kurs med psykolog Jens E. Skår i forståelsen av paragraf 6A.  Jeg oppfattet det som et slags innføringskurs for hans behavioristiske modell og forståelse.  Han avviste også kontant enhver annen forståelse som "metafysisk spekulasjon" - altså tankespinn og fantasi .  Han oppfordret oss også til å studere metoden nærmere på Arild Karlsens hjemmesider. (Se også  http://home.no.net/gladmann/whoami.htm) Deres virkelighetsoppfatning og forståelse er og var den eneste vitenskapelig holdbare.  Det ble på det sterkeste understreket.  Undertegnede var vel den eneste som kom med kritiske spørsmål? Jeg ble i pausen kontaktet av trøtte og oppgitte vernepleiere som følte seg alldeles valset ned i sine miljøer av denne filosofien.

På den bakgrunn er det forståelig at du spør om alternativer. Det ser ut for meg som hver miljøarbeider på en måte lage seg sin egen terapi - på grunnlag av det verdisyn de har.  En meget stor del av oss som arbeider innen faget har ingen opplæring.  Jeg tenker da både innen psykiatri og innen området psykisk funksjonshemmede. Mitt ståsted er ufaglært assistent eller ekstravakt.   Jeg begynte å arbeide på Dale for 5 år siden, men jeg  har jobbet mest med funksjonshemmede.  På Dale forsøkte jeg å få greie på hvilken terapeutisk forståelse de arbeidet etter.  Det var vanskelig. Ingen hadde klare svar.  Til slutt fikk jeg et svar fra en avdelingssykepleier: "Vi arbeider etter den psykodynamiske modell".  Jeg var like klok. Og i ettertid har jeg funnet ut at det er en slags sekkebetegnelse som nesten kan romme hva som helst - dog ikke Skårs behaviorisme og heller ikke rendyrket biopsykiatri.  De mer løsningsorienterte kognitive terapier faller trolig også litt på siden  - selv om både f.eks. Adler's og Frankl's tanker ligger nær. 

Poenget er at oss ufaglærte ikke gis noen opplæring.  Og de faglærte har meget sprikende og forskjellig forståelse om terapi.   Professor Szazs sier at vi kan innen dette feltet kan klassifisere 200-300 forskjellige terapier.

Jeg kan bare uttale meg på grunnlag av egne observasjoner.  Jeg har inntrykk av at det er mye godt som skjer - og det finnes mange kloke og innsiktsfulle terapeuter. Og jeg vil takke for den støtte og oppbacking jeg har fått i mine miljøer. Men da de utfaglærte er en betydelig gruppe, vil jeg si det er dumt at vi blir satt utenfor kursing, videreopplæring, deltakelse i "Faglig Forum".  Det gjør at mange av oss kan føle oss som kasteløse.  Det kan hemme motivasjon, innsats, arbeidsglede og egenutvikling?

Jeg bruker å spøke med at vi arbeider etter "innfallsmetoden".   Det er jo ofte oss ufaglærte som normalt har mest kontakt med pasienter og brukere.  Og derfor  blir vi gjerne de viktigste "terapeuter".  Ikke at vi utøver terapi i vanlig forstand, vi er ganske enkelt medmennesker utfra egen personlighet og bakgrunn.  Det sier seg selv at det blir ganske forskjellig og mangeartet.   Forskjellene, slik jeg ser det,  er trolig enda større når det gjelder fagpersonalet, enten det gjelder psykiatere, psykologer, sykepleiere eller vernepleiere.

Nå kan jeg ha et litt "schizofrent" forhold til ordet terapi/terapeut. Det gir assosiasjoner til en slags psyko- eller sjelemekaniker som kan fikse mennesker.  En bedre "terapi" kan kanskje ofte være å ganske enkelt involvere oss, være medmennesker, være venner?

Blant visse grupper opplever jeg at betydningen av såkalt "profesjonell distanse" understrekes.  Jeg tror neppe vi kan være gode terapeuter eller miljøarbeidere hvis vi ikke etablerer sunne vennskapsforhold til våre venner.  (Jeg kaller dem ikke brukere, klienter eller pasienter.  Venner er kanskje heller ikke beste ordet  - men trolig bedre?) 

Du spør etter alternativer til Skårs teorier.  Slik jeg har observert saker og ting over 5 år, så er min ovennevnte "innfallsmetode" alternativet i praksis.  Og det er litt av hvert.  Ganske uvitenskapelig. Det har Skår så absolutt rett i.  Så kan vi diskutere om det blir bedre om vi behandler og modifiser menneskene som en biologisk klump eller maskin? Vitenskapelig.

Nå finnes det psykiatere, pedagoger og psykologer som har utformet mer definerbare og teoretiske tilnærminger i slekt med "sunt bondevett" og folkemoral.   En av betegnelsene på disse "terapier" kan være "relasjonspsykologi".  Det vil si at terapeut og klient (akk og ve!), jeg og du, ikke er så interessant. Vekten blir lagt på relasjonen, forholdet mellom meg og deg, og på dette å opprette meningsfull kommunikasjon. Psykolog Per Lorentzen, som for 10 år siden fikk en multifunksjonshemmet datter - døv, blind og autist - har et alternativ. Han var i utgangspunktet, med all sin ekspertise, like hjelpeløs som oss alle oss andre ville vært.  Men han nektet å godta ekspertisens råd.  Tok saken i egne hender og har utviklet sin egen modell. Han har blant annet skrevet boken: Annerledes barn.   Den er forholdsvis akademisk,  men likevel praktisk.  Hans utgangspunkt er kommunikasjons- og språkfilosofi, bl.a. Wittgenstein. (Jeg har med en viss interesse lagt merke til at også behavioristene henviser til Wittgenstein).

En annen, og lignende teori, er utviklet av psykologen og forskeren Edward L. Deci.   Han begynte sin karriere i behavioristisk/atferdsterapeutisk tradisjon.  Han kaller sin teori for: Self Determination Theory.  Daniel Goleman (forfatteren av Emosjonell Intelligens) sier at Deci vil bli kjent som  en av de mest betydningsfulle psykolog og forsker i det forrige århundre.  Deci har forsket vitenskapelig, empirisk, på atferd.  Han setter sin i ære i en vitenskapelig holdning. 

En annen og mer folkelig forståelse, som i prinsippet er mer eller mindre helt på linje med Lorentzen og Deci, er utviklet av psykiateren William Glasser.  Det er kjent som under betegnelsen realitetsterapi.  Nå kaller den aldrende og like aktive psykiater sin teori for: Choice Theory. 

Dette å møte mennesker med respekt, behandle dem slik jeg selv vil bli behandlet, er et overordnet prinsipp.  For meg gjelder dette nå også autister.  Jeg trodde lenge at autisme var spesielt at det krevdes.   Men etter å ha snakket med flere terapeuter og foreldre, forstår jeg nå at de prinsippene jeg har trodd på er almenmenneskelige.  I  min lille artikkel om kontroll forklarer jeg dette nærmere.- www.lende.no/kontroll.

En annet alernativt opplegg er det såkalte "SON-RISE".   Jeg kjenner ikke opplegget personlig.  Har bare sett TV-program og lest et par bøker. Jeg tar meg den frihet å "sakse" litt fra deres hjemmeside: http://www.son-rise.org/coreprinciples.html   Se nedenunder.

Gro Johnsrud Langslet tanker i boken "LØFT" har en forståelse som mer og mer griper om seg i organisasjonsutvikling, ledelsesutvikling og konfliktløsning.  Tankene springer ut fra det som kalles "Brief Family Therapy"  Den tilhører samme "alternative" virkelighetsoppfatning.

I disse og andre terapier vektlegges relasjonene og den indre motivasjon..  Kommunikasjonsproblemer, manglende opplevelse av tilhørighet blir gjerne sett på som den viktigste årsak til atferdsavvik av alle slag. Uvanlig atferd blir sett på som symptom på - som et utslag av et relasjons- eller kommunikasjonsproblem.  Respekt og personlig ansvar blir nøkkelord i disse forståelsene.  Teoriene er løsningsfokuserte i motsetning til årsaks-, problem- eller konfliktoritenterte.  Det er en stor tilbakeholdenhet i bruk av medisiner.   På dette punktet er de på linje med Skår og behavioristene

Så langt jeg vet, og  jeg har snakket med mange "eksperter": Psykologer og psykiatere har neppe hørt om verken Glasser eller Lorentzen. Sosiomer kan også ha hørt om Glasser?  Hans rehabiliterings-terapi brukes i stor grad innen norsk fengselsvesen. Han har også hatt en viss innflytelse i visse pedagogiske miljøer i landet.  Vernepleiere og lærere har gjerne hørt om Glasser. Glasser er visst nok også  pensum ved Vernepleierhøgskolen.  Men det gis ingen grundig innføring og øvelse i terapiene slik at disse de bli et redskap som terapeutene kan bruke.  Skal det bli en fullgodt hjelpemiddel kreves grundig opplæring, samt øvelse og rollespill under faglig veiledning.

Jeg forstår det slik at våre høgskoler og universiteter gir en generell opplæring i mange tanker og terapier. Pedagogene, psykologene og vernepleierne kommer da ut i praksis uten å ha fått grundig opplæring i noen metode.   Mine observasjoner synes å fortelle at metodisk opplæring behøves.  Tar jeg feil?

Jeg forstår det slik at behavioristene er de eneste her i distriktet som har en klart formulert tilnærming eller metode når det f.eks. gjelder autister.  Mens andre utreder, utreder og utreder i måneder og år, går Skår & venner til jobben i løpet av timer.  Lager konkrete og håndfaste planer, demonstrerer hvordan ting kan eller skal gjøres etc..   Dette inngir trygghet og tillit. Det er kort og godt imponerende!

Jeg tviler sterkt på om dette er "veien".   I dagens virkelighet er kanskje "kjemisk lobotomi" alternativet i noen tilfeller?  Og det er trolig enda verre? 

Når folk tyr til atferdsterapi, tror jeg at grunnen ofte er at de ikke har forsøkt et godt alternativ.   Alternativet har gjerne vært ovennevnte "innfalls - eller tilfeldighetsmetode".    Eller jeg har vel en følelse av av fagfolk har snekret sammen litt atferdsterapi og annen forståelse, og produsert en "terapeutisk bastard" som hverken er fugl eller fisk.  Ingen ting er neppe mer frustrerende enn det?

Jeg fikk i fjor sterke signaler på den behavioristiske forståelse, skulle bli grunnleggende for arbeidet med psykisk funksjonshemmede i Stavanger kommune.  I den forbindelse var det Skår som hadde blitt invitert som kursholder - den eneste terapeutiske kursing jeg har fått på 5 år.   Hvis det skulle skje, ville trolig sykefravært blant miljøarbeidere gå opp betraktelig.  Mange ville ikke kunne leve med en arbeidsmetode som grunnleggende bryter med de verdier og det menneskesyn vi tror på.

Mange har allerede problemer med den kvasi-behavioristiske  tankegang som har sneket seg inn. Alfie Kohn - en av de meste profilerte pedagoger i USA - sier at den vestlige verden er dominert av det han kaller pop-behaviorisme.  Kohn kjente forresten Skinner godt og hadde han som deltaker på sine forelesninger, for å forklare behaviorismen. 

Jeg tror altså at det finnes alternativer til både atferdsterapi og "kjemi".  Jeg ville så bestemt velge denne vei  - alternativet.

Viktigst er, tror jeg, er  en grundig opplevelse og forståelse av menneskeverdet og respekt for den enkeltes selvfølelse.   All medmenneskelig samhandling (terapi) skal være det Deci kaller "autonomy supportive".   Det gjelder også i forhold autister. Respekt, verdi, tro, ansvar, håp og løsning er nøkkelbegreper i disse alternative "terapier". Ytre kontroll, straff og belønning er perifert.  Troen på egne, indre, muligheter er stor.  Jeg tror jeg heller vil kalle det grunnleggende menneskeforståelse som også kan være på linje med det folk flest kjenner må være klokt og som de kan forstå.

Her er hjemmesiden til Jens E. Skår:  http://home.online.no/~jeskaar/index.htm
Her er hjemmesiden til en annen behaviorist, vernepleier Sverre Hellerdal: http://home.online.no/~svhel/index.htm
Jeg er, som sikkert fortstått, stort sett på kollisjonskurs med behavioristene.  Men det ser ut som vi møtes i "vantroen" når det gjelder medisinering av såkalt psykisk syke og psykisk funksjonshemmede?  Jeg kunne nok også stått skulder til skulder med Arild Karlsen i hans forsvar for Arnold Juklerød.

ERFARINGER
Mail gjerne dine erfaringer (også positive til  atferdsterapi!)  og refleksjoner til meg:  tore@lende.no

POSITIVT
Jeg har snakket med foreldre som er meget positive til metodikken i atferdspedagogikken til Skår & Karlsen. De synes at det på kort tid oppnås store og positive resultater.  Slik jeg forstår det praktiserer Skår & Karlsen etter en rendyrket behavioristisk modell.  Karlsen sier om seg selv at han er en radikal behaviorist, og det som gir Skår uttrykk for. 

NEGATIVT

Det kan også i denne sammenheng være relevant å se på Stanley Milgrams eksperiment om lydighet mot autoriteter? Behavioritene påberoper seg vitenskapelig autoritet i sine metoder.  Da er terapeuter villige til å gå langt. 

"jeg tenker med skam på den tiden jeg var en av hans disipler 
og var med på hans turneer rundt omkring!  'Er ikke stolt av det.  Har en
annnen ideologisk forankring i dag."

Tilbake til hovedside

Sosial-og helsedepartementet 
v/ Hans-Jacob Sandsberg 
 

JA TIL REMMER ISTEDET FOR MEDISIN 
 

Landsforeningen We Shall Overcome (WSO) er den eldste brukerorganisasjonen innen psykiatri i Norge og representerer først og fremst folk med erfaring fra tvangsinnleggelser i psykiatrien. 

Vi har merket oss at Telemark Sentralsykehus velger å bruke remmer istedenfor medisin med tvang i behandlingen av barn og unge. WSO mener at dette er positivt, og at bruk av remmer for en kortere periode er et mye mindre drastisk inngrep enn tvangsmedisinering med sprøyter. Vi mener at departementet bør ta initiativ til at dette blir standard ved alle norske sykehus. 
..............................................

Klipp fra: SON-RISE   http://www.son-rise.org/coreprinciples.html
 

The Parent: The Child’s Best Resource
The most powerful, dedicated, useful and loving resources in a child’s world are his or her parents. This simple fact is often disregarded, even dismissed, in many professional settings.

The "experts" do not and cannot know your child as you do. Their contact is often limited to hour-long single (or multiple) visits. Some trained teachers and therapists interact with your child mainly in group or school environments. Although these facilitators have the very best of intentions, often they must divide their attention between your child and other children. In many instances, test scores are used as more important indicators than the information and insights of the parents.

 Here at The Autism Treatment Center of America™, we not only acknowledge parents as the child’s most important resource, but seek to empower them to the child’s advantage. Your knowledge, your love, your lifelong interest and caring can never be matched by anyone else. Professionals do the best they can and, certainly, can provide meaningful assistance. But you can do much, much more because of your unique position in your child’s world.

We believe in the power of the family, in the incredible potential of the home as a loving, nurturing teaching environment, and in the child’s best resource–the parent! 

The Child as Teacher

 The traditional vision of education focuses on "filling" the student’s mind with information and asking them to master a set of predetermined skills. The Son-Rise Program® perspective is quite different. We believe that the most effective way to "teach" children, young people and adults is to draw information, understanding and insight from them, and to help them develop and build on their talents, skills and interests. We focus on introducing a host of learning situations in which they can freely explore themselves and the various materials offered. We then trust and assist them as they expand their base of curiosity and involvement.

In effect, we reverse the roles. The parent, the instructor, the therapist or facilitator becomes the student of the child’s world (or challenged person’s world) . . . observing, learning, assisting and supporting the child’s flowering in a loving and nonjudgmental environment. The child becomes the teacher . . . guiding the process, discovering and exploring himself or herself and the world. It is clear that by "going with" children, instead of against them, we help them to become more and more motivated to explore and develop. The child’s motivation is the key factor in any child’s progress and also determines the potential of any program.
 

Often, parents and professionals helping children with special needs have specific agendas: Teach my child or student how to walk, talk, use the toilet, eat with utensils, read or perform any number of other practical and useful skills.

Certainly, we want every child to realize those capabilities; yet, in the Son-Rise Program®, we give up the demand that we control the agenda. It is much less important that we teach a child specific skills than that we encourage them to become a fully participating and motivated person. This will have by far the greatest impact in the long run.

Our intention is to help each child (through the parent or guardian) to be all he or she can be. We know of no other more powerful way to actualize such an intention than to allow the child to be his or her own teacher as well as ours. 

The Myth of False Hope

Although the methods and results of The Son-Rise Program® have generated worldwide acclaim and respect, it has not been without controversy.  The most common objection to The Son-Rise Program® comes from people who assert that the program and its staff foster “false hope” among parents. 

However, all too often, we see what the loss of hope can do to a family.  When parents first come to The Son-Rise Program® at The Autism Treatment Center of America™, they have, many times, had their child’s condition labeled as “hopeless,” “irreversible,” and “tragic.”  Unfortunately, the net result of this perspective is to dis-empower these parents.  So many parents feel as if there is nothing they can do, nowhere for them to turn, and no way for their child to be significantly helped and facilitated.  We have witnessed (and can certainly understand) the despair that results from this perspective.  That’s why we take a different view. 

We do not put limits on the possibilities for your child.  At the most basic level, we do the following: 
 

1. We offer a perspective that invites parents to accept and be happy with their children exactly as they are. 

2. At the same time, we inspire parents to hope for their children, to dream for their children, and to take meaningful action to help their children. 

3. Then, we give parents the specific tools and guidance they need to develop their own Son-Rise Program® – a program we believe creates the best environment possible for their children to learn, connect with people, and blossom.
This means that parents have the opportunity, not only to hope, but to make a substantial difference in the lives of their children.  When hope is combined with action, there are no drawbacks, only benefits.  In fact, The Son-Rise Program® has had many astounding results.  Of course, one could say that these results are not a guarantee for any one specific child.  We would agree.  But does that mean that parents should be discouraged from hoping for their children?  We don’t think so. 

We have found that parents and professionals who are ongoingly hopeful and optimistic are powerful forces for their children.  Of course, we cannot know ahead of time what a given child will do.  By the same token, however, we cannot say ahead of time what a given child will never do.  We don’t believe anyone should ever have to apologize for giving their child a chance.
 
 

Les en gripende historie om autisme: http://home.online.no/~stdualis/