"Ny vin - med hva med skinnsekkene?" var temaet for et seminar i pinsehelgen arrangert av Haugaland Kristne Felleskap (minimal deltakelse derfra) og Nordre Misjonsmenighet i Haugesund. Det var 25 deltakere fra litt ulike menighetssammenhenger. Den svenske statskirkepresten Håkan Sunnliden (www.cellkyrkan.nu) og pastor Tor Undheim fra Oslo hadde ansvaret for undervisningen. Dette er et forsøk på å refere og reflektere litt over det som kanskje kan vise seg å bli en "historisk" pinsehelg?

Det ble mye snakk om "paradigmeskifte". Det er snakk om en på mange måter ny måte å tenke på. Selv vil nok "teologene" hevde at dette er en fornyelse av den urkristne/jødiske forståelse av virkeligheten. Hvis en etablert menighet skal omformes i henhold til det nye paradigmet, vil dette måtte være en forsiktig prosess som vil ta mange år.

Logikken og tankemønstrende fra vår fragmenterte, byråkratiske, menighets- eller systemtenkning er ubrukbar. Tenker vi dualistisk, rett og galt, sort og hvitt vil vi snakke forbi hverandre og gjerne ikke forstå hverandre. Jeg håper at dette referatet kan leses på denne bakgrunn.

"Alt det en kan gjøre i kirkehuset (dåp, nadverd osv), kan "hvem som helst" gjøre i hjemmet," er et tilnærmet sitat fra Sunnliden nylig i Finland. Uttalelsen vakte nasjonal oppmerksomhet og bestyrtelse.

Også Luther har gitt uttrykk for lignende tanker om hvordan og hvor den sanne tro skulle utøves. Han kom med et lite hjertesukk om at han ikke fant mange likesinnede som hadde denne lengsel

Det er mulig at verden i disse dager ser begynnelsen til en ny "lekmannsbevegelse", en utrustelse og istandsettelse av alle de kristne som kan snu det kristne verdensbildet og virkelighetsforståelse "opp-ned": En slags dypgående rystelse som forandrer selve strukturene, for å bevare og få frem "den gode vin". Problemene ligger kanskje ikke i kristenfolkets sløvhet, men i at vi har tillatt sløvende og umyndiggjørende og splittende menighetsordninger/aktivteter ta fokus bort fra det sentrale? Problemene er altså det vi kan kalle systemiske. Vi må finne tilbake til Jesus Kristus og et praktisk virkende uttrykk av hans tilstedeværelse i vår daglige iv i hus, hjem og arbeidsplasser. Vi har kanskje i noen grad latt kirkens liv begrenses til spesielle kirkehus og menighetslokaler og til mer eller mindre profesjonelle tjenester? Aktivitetene er mange og overveldende. Kanskje Sunnliden (prest i svenske statskirken) hadde et poeng ved følgende hjertesukk: "Jeg blir trett av bare å sykle forbi et slikt hus".

Vi har også kanskje latt oss sløve av store profetiske drømmerier om omfattende og voldsomme vekkelser i den grad at vi har tapt det enkle, det lille, det usynlige og alminnelige av syne. Tankene går til "Simpsons 15 teser" som i det siste har vakt oppmerksomhet over hele landet.

Tor Undheim understreket betydningen av en sterk Kristusfokusering: Den korsfestede og oppstandne. Vi har hatt grupper som har hatt fokus på felleskap, bibelstudier, helbredelse, den Hellige Ånd, evangelisering, menighet (organisasjon) og mer. Nå er tiden kommet for en fornyet Kristussentrisket i ytterste enkelthet.

Sunnlidens sterke og Kristussentrerte forkynnelse, grundig teologisk underbygget, gjorde et dypt forstandsmessig (intellektuelt) og følesesmessig inntrykk. I mitt 53 årige liv har jeg vel kanskje aldri hatt en sterkere fornemmelse av kanskje å sitte ved en apostels eller profets føtter? Tankene gikk til noen av våre "lekmannshøvdinger": Ludvig Hope, Adolf Bjerkreim, Hans Nielsen Hauge og flere. Forskjellen er muligens at dette som skjer nå er lite personfokusert. Det virker å være en verdensvid oppvåkning - det ansiktsløse uttrykk av Kristus uttrykt i millioner av av enkle mennesker som bare etterlater seg ett inntrykk: KRISTUS. Organisasjonene, strukturene, kirkesamfunnene, personene og stormøtene kommer i bakgrunnen for millioner på millioner av enkeltmennesker som lever oppstandelsens virkelighet i grupper (oikos) på inntil 15 personer. Disse gruppene vokser og deles og deles. Gjerne en gang i året - eller kanskje annen hvert år? "Lederskapet" er i hendene på alminnelige mennesker. Det guddommelige livspotensial er enormt. Det er DET som er menigheten. (Fokus er altså ikke på kirkens gudstjeneste i et spesielt hus på en spesiell dag. Heller ikke på organiserte menigheter i dagens forståelse av begrepet). Ikke noe mer. Ikke noe mindre. Det som måtte legges til eller trekkes fra kan være en ødeleggende kreft? Det virker som kanskje "Gudsrikets DNA-kode" oppdages?. Personlig undrer jeg meg over om den såkalte "Toronto-vekkelsen" har vært en forløper eller "profetisk" røst for det som nå skjer? Den har brutt ned en kreativitetsdrepende tradisjonstenkning, og åpnet hjertene for den grensesprengende Kristus som åpenbarer seg i en hellig alminnelig kirke (som er én) uten murer og uten grenser - det himmelske Jersulem som ligger der åpent og fritt.

For å snakke billedlig har den kristne kirke vært bortført til Babylon. Nå våkner de profetiske drømmer hos millioner av kristne over hele verden, templet, det som er herligere enn det første, bygges. Ikke av oss. Men av Ham. Ingen kan stoppe det. Fulle av glede finner kristne over hele verden tilbake og finner Kristus i en ny dimensjon i ekstrem og betingelsesløs enkelhet. Min personlige reaksjon var "Dette er DET som er talt ved profeten Joel".. det er den røst som byder de døde ben i dalen og befaler livskraft å komme inn i benene og føre dem sammen.

Jeg var nok noe kritisk og spørrende til visse sider av mer praktisk art. Det er ikke plassen å diskutere det her. Jeg ønsker å se hovedlinjene og nyttiggjøre meg av det. Det må gå seg til. Det er vel både ønskelig og kristelig at vi eksperimenter litt?. Sunnliden nevnte også at ved oppstarten av nye menigheter (celler) sa han gjerne: "Nå forsøker vi dette i 3 måneder og ser hvordan det går".

Vi avsluttet ved å dele gruppen på 25 i to, og vi "modellerte" et vanlig cellemøte - 2 gruppemøter med 10-15 i hver gruppe. Det ble et høydepunkt for mange oss. "Aldri har vi opplevd et sådant Gudsnærvær", var det noen som konkluderte. Ingen store ord, ingen lange bønner eller vitnesbyrd, absolutt alle (selv barna) deltok i stor enkelthet, alminnelighet og naturlighet.

Undervisningen var som nevnt grensesprengende, og jeg vil avslutte med noen egne refleksjoner på grunnlag av det som ble undervist. Jesu egne ord (Matt.23) om lederskapets rolle i menigheten er sentral: Vi skal ikke la oss kalle ledere, pastorer, hyrder osv. Fordi vi alle er brødre, var Jesu begrunnelse. Dette er den sentrale og grunnleggende åpenbaring for en balansert forståelse av embedene. De grunnleggende kvaliteter er gjensidig underordning og respekt. Respekt og tillit er absolutte nøkkelbegreper. Ærlighet og åpenhet. Læring ved dialog. Åpenhet og respekt for uenighet. Lederen er ikke en mer eller mindre ufeilbarlig profet som ikke kan motsies. Men sannheten finnes i en ydmyk Kristussentrert dialogisk prosess. (Den jødiske dialogpraksisen ble trukket frem. Det ble reflektert over hva vi kan lære av den). Læring og praksis og hverdagsliv er forbundet i en uadskillelig enhet. For å si det litt forenklet: Prekestolsundervisning, klasseromslæring er "ut". "Inn" er det utrustede lekfolk. Skillet mellom geistlighet (lederskap) og vanlige menighetsmedlemmer (lekfolk) er brutt ned. Disse er nå i en åpen dialog uten frykt. Et overordnet mål er å drive frykten (og prestasjonskrav av forskjellig slag) ut av relasjonene, slik at vi kan settes fri til å arbeide på vår helliggjørelse og glede oss i prosessen, uten å drømme om "en gang". Autoriten er egentlig ikke posisjonell (knyttet til posisjon), men den er pesonlig (knyttet til personlige egenskaper og åndelig utrustning). Sunne og friske celler vokser, deler seg seg, vokser, deler seg. Uten anstrengelse. Det er en livslov og Gudsrikets prinsipp og livsnerve.

Hvis det som ble forkynt er i overenstemmelse med himmelrikets prinsipper, er det en nøkkel til at folk blir reddet ut av verden og at evangeliet blir salt og en gjennomsyrende kraft. Det vil være en forutsetning for blant annet en evangelisering av Europa. Dagens metoder ser ut til å komme til kort.

Personlig vil jeg tro at effektivitet er en underordnet faktor i valg av metode. Vårt fokus er på Kristus og hans uttrykte liv blant sitt folk. Det som er sunt og friskt deler seg og vokser.

Det kan komme til å ryste og knake både her og der. Men vi er nå kanskje forberedt på gjennomgripende forandringer? Den Hellige Ånd har vannet menigheten og gjort jorden mottakelig myk. Vi er kanskje villige å la våre ambisjoner dø? Det vil måtte foregå mange dødsprosesser. Det er ingen vei utenom. Vi lengter etter Kristus og roper: " Kom og innta din kirke. (Din, som er utkalt fra denne verden, din ekklesia)". Det skal være en annerledes hær, etter guddommelige livslover og prinsipper.

Tore Lende

(Artikkel i Visjon)