6.9.2001

Kjære venner
Det er 200 år siden haugevekkelsen.  Det var en vekkelse som dypt berørte 1/3 av landets befolkning.  De "vakte" eller de som var kommet til tro kom sammen til "oppbyggelser" i hjemmene. Og det var i opposisjon til den etablerte kirken.  De meldte seg ikke ut, og ble ingen offisiell frikirke.  Denne bevegelsen snudde forandret Norge på en dyp og fundamental måte.  Vi ser virkningene også i dag.  Hvis vi sammenligner kristenliv i Norge og Danmark, så kan vi kanskje si at Haugevekkelsen er det som har gjort forskjellen?

Det tok 60 år til disse gruppene ble mer organisert i et landsomfattende fellesskap.  Dette var begynnelsen til indremisjonen.  Gjennom hele dette århundre har misjonsforeninger vært ryggraden i norsk kristenliv.  Vi har hatt: Indremisjonen, Vestlandske Indremisjon, Misjonssambandet, Santalmisjonen og Misjonsselskapet.   Disse har vært lekmannsbevegelser, som ikke har hatt et presteskap.  Presteskapet i statskirken har ofte vært en mer sermoniell ramme rundt det hele.  Ofte har det vært og også er store motsetninger mellom misjonsfolket og presteskapet i statskirken.

Disse bevegelsene var lekmannsbevegelser.  Det vil si de ikke hadde noe spesielt skille mellom lek og lærd.  Det anerkjente med andre ord ikke noen spesiell geistlighet.   Det samme gjaldt også i stor grad mange frikirker. I den evangeliske lutherske frikirken var det gjerne vanlige folk uten spesiell utdannelse som ble ledere, eller forstandere.   Det samme gjaldt de fleste frikirker.

De Frie Evangeliske Forsamlinger bygget på en forståelse hvor det ikke var en spesiell pastor.  Menigheten ble ledet av et eldsteråd.  Pinsemenighetene hadde stort sett samme forståelse.  Eldstrerådet var det øverste myndighet og en spesiell kallet forstander var underlagt eldsterådet.  De frie Evangeliske Forsamlinger var ikke registrert som trossamfunn og tok ikke imot noen statsstøtte, og de har og hadde ikke medlemskap. Pinsevennene ble etter hvert registrert og folk ble medlemmer ved dåp.  For å bli regnet med i menigheten måtte en også være døpt blant de frie evangeliske forsamlinger.

De siste 30 år har det i den karismatiske del av kristenheten utviklet seg en sterk pastorfokusering.  Vi har innen vekkelsesfolket fått et skille mellom lederne og de ledede. Pastorene er blitt gitt stor makt - i noen tilfeller nesten all makt.  De skal være bærere av menighetens visjon.   Det har vært et sterkt fokus på såkalt "salvede tjenester".  Mange vil nok si at vår "vennesamfunns-forståelse" i tråd med mye av norsk vekkelsestradisjon er en reaksjon på denne "pastoriserte" menighetspraksis.

Det jeg ønsker å gjøre er bare å trekke noen linjer fra vår "celleforståelse" til våre røtter.  På mange måter tror jeg vi egentlig fortsetter i lang tradisjon som har dype røtter i norsk kristenliv.  Blant "misjonsfolket" ble de kalte vennesamfunnet understreket.   Alle var viktige, og alle var deltakende med vitnesbyrd, undervisning og bønner.  Jeg mener jo veldig sterkt at dette er fortsettelse av en urkristen og helt sentral kristen forståelse.  For å forstå alt snakket om menighet, må vi forstå hva de første kristne forsto.   Ordet på gresk er ekklesia.   Det er oversatt med menighet eller kirke i vår Bibelen.  Dette ordet har en helt annen betydning.  Det kommer av "å kalle ut".   En herold eller noen kaller noen ut for en bestemt oppgave.  Menigheten er altså de som av Kristus er "kalt ut" fra verden for en spesiell oppgave.  I bibelsk forståelse er menigheten "de utkalte".

Hyrder, profeter og apostler er avgjørende for menighetens modning og fremgang.  De har også autoritet. Men den er etter min forståelse ikke posisjonell.  Det er ikke et hirarki.  Vi kan si at autoriteten er personlig.  Deres oppgave er å se til at alle kommer i funksjon, legge forholdene til rette, for at alle kan bli oppbygget og ble åndelige fedre og mødre.  Når Bibelen snakker om pastorer, tilsynsmenn (biskoper)  og eldste  så var ikke dette tjenester slik som vi ofte finner i dag.  Disse begrepene brukes nesten om hverandre. Slik jeg forstår det uttrykker de forskjellige aspekter av lederfunksjonen.  Cellelederne i vår praksis utfører en pastoral tjeneste.  Ingen kan være pastor for store grupper på 50, 100 eller flere.  Det er mye som kunne vært sagt om dette.

En av mine venner fra England,  Gerald Coates, er pastor  (eller var for 4 år siden da jeg sist snakket med han) for en stor menighet i England.  Han viste meg visitt-kortet hvor det sto "Pastor".  Han pekte på det og lo:  "It's rubbish, it is not what I'm".   Han innså det misvisende i denne tittelen.  Og han erkjente også vanskeligheten i dette å komme bort fra en forståelse som ikke er tjenlig for de helliges oppbyggelse og modning.

Jeg tror vi kan rote oss alldeles bort i diskusjoner om hva som er riktig og hva som er bibelsk.  For meg ser det ut til å være avgjørende å begynne med Kristus og definere menigheten natur, menighetens værende, funksjon og mål.  Vi må holde fast ved de grunnleggende prinsipper, og det grunnleggende kall.  Da vil vi etter hvert se hvilke funksjoner som trenges og hva som er nyttig for at vi kan være det vi er kalt til.  Og vi har prinsipper og uttalelser fra Jesus og apostlene som er kart og kompass - og som kan justere avvik.

Hjertelig hilsen
Tore
 

Tilbake til "menigheten i vårt hus":  http://lende.no/huset
Om cellemenigheten:  http://lende.no/celle    og  http://lende.no/husmenighet    og http://lende.no/gitt
Om lederskap: http://lende.no/lederskap