Si ordet Palestina og du ser sannsynligvis for deg Yassir Arafat, gutter som kaster stein, brennende flagg, selvmordsbombere og snikskyttere.

Disse bildene beskriver bare en liten del av det folket som kaller seg Palestinere.
Sier du ”kristen palestiner” kan det hende at du ikke forbinder noe med det?  De fleste amerikanske bibeltro evangeliske kristne har knapt hørt om dem.

Den boken er full av ordbilder av palestinske kristne som har tatt sin tilflukt til Jesus Kristus og som bor blant muslimer og kulturelle/tradisjonelle kristne på Vestbredden og i Gaza. Disse betaler en høy pris for sin tro.

Vi må også forstå det kulturelle aspekt.  Ateister og gudsfornektere kaller seg gjerne kristne, jøder eller muslimer i Israel/Palestina.

Lite er skrevet fra noen som har gått en mil i skoene til en palestinsk Jesus-troende, evangelisk kristen.  For å rette opp noe av dette er boken Between 2 Fires et forum for disse brødre og søstre til å fortelle sin historie med sine egne oss og dele med oss i Vesten den oppgaven Gud har gitt dem.

Fokus i denne boken vil være ensidig palestinsk.   Det vil ikke bli gjort noe forsøk på å balansere synspunktene med motpartens da det er skrevet tusener av bøker, filmer og hjerteskjærende vitnesbyrd om det lidende jødiske folket.

Jeg hadde håpet å unngå politiske og nasjonalistiske saker. Men det var ikke til å unngå, da det er viktig for de vestlige kristne for å forstå  motivene, kampene og våre brødres hjertenød. 

På grunn av manglende balanse kan leseren bli fristet til å velge side.  Husk at verken Palestinere eller Israelere har alltid rett.  Begge har brutt, og fortsetter å bryte, både menneskers og Guds lover. Herren har kalt oss til å elske og forstå dem, ikke å dømme..

Dessuten for den evangeliske kristne er det bare en side:  ”Er du for oss eller for våre fiender? Ingen av delene, men jeg er fører av Herrens hær”  Josva 5,13-14

Guds plan er å få oss alle på sin side:  Jøden, muslimen, den kristne og ateisten.

Gud har en liten rest av troende jøder i Israel, og kristne arabere i Palestina.  Gjennom disse ville han vise sin herlighet.  De er våre brødre og søstre – Guds familie.

Hvis du føler du elsker Israel, så fortsett med å gjøre det. Dine palestinske brødre og søstre oppmuntrer deg til det.  De bare ber om at du strekker dine armer litt lenger ut – for å omfavne også dem.

”Når en innflytter bor i landet hos dere, skal dere ikke undertrykke ham.  Dere skal behandle ham som en landsmann. Du skal elske ham som deg selv. For dere har selv vært innflyttere (fremmede) i Egypt”  3. Mos 19,33-34

Min mor er en underfull gudfryktig kvinne.  Hun lærte oss å elske jødene.  ”Gud sa at han skulle velsigne den som velsignet Israel”, var en påminnelse vi til stadighet fikk av henne. Derfor vokste jeg opp med en lengsel til å besøke Israel.

Jeg har arbeidet med media. Jeg ble kjent med en fin palestinsk kristen, Nizar, i Canada og vi diskuterte hvordan vi skulle spre evangeliet til de 3,3 millioner palestinere på Vestbredden og i Gaza og videre til hele den arabiske verden.  Dette møtet resulterte i at jeg solgte min TV-stasjon og opprettet Banner Communication, Inc.  Nå har vi bl.a.  en arabisk TV-stasjon, Light of Life, som sender til de arabisktalende land.

På en av mine reiser var jeg med på en forbønnstur ledet av en messiansk jøde, Reuven Doren, forfatteren av bestselgeren A New Man.

På denne turen reiste vi gjennom en palestinsk landsby – og aldri i mitt liv har jeg sett slik elendighet og fattigdom.  Jeg fikk høre at israelerne hadde tatt landet fra disse for å bygge ”a settlement”. Rundt bygget de en sikkerhetssone.  Jeg så ting som jeg ikke ønsket å se. Jeg fryktet konklusjonene og refleksjonene mine da de truet mine livslange meninger og overbevisninger.

Men i tiden etter det begynte jeg å lytte til mine palestinske brødre som i sin nød forsøkte å få meg til å forstå.

”Vi er ikke fienden”, sa de, ”Vi er dine brødre.  Vi er såret, vi lider, og du hører ikke fordi du er blindet av din endetidsteologi.”

De hadde rett. Min endetidsteologi hvitvasket all urettferdighet rundt meg.  Jeg hadde også begynt å ta ansvar for Israels fremtid i stedet for å stole på Herren ….

Jeg ønsket ikke å se Israel som en verdslig stat. – eller palestinerne som et folk. For meg gikk Jesus på en måte gjennom gatene i Israel – palestinerne var terrorister.  Jeg ville ha det hele enkelt. Det skulle være innlysende hvilken side jeg skulle velge. 

Men saken var for kompleks for det.  Og innerst inne forsto jeg at jeg hadde valgt Guds side. Gud elsker jøder og arabere, medregnet terrorister på begge sider, Irgun og Stern, Tanzim og Islamsk Jihad. 

De fleste kristne vet ikke at det er troende på Vestbanken og i Gaza som elsker Jesus av hele sitt hjerte og ofrer alt for hans skyld.

Da kjente jeg meg ledet til å skrive denne boken, og Gud sendte Ron Brackin. Ron er journalist, har vært pressesekretær i Kongressen, skrevet mange bøker og vært sentral i flere internasjonale kristne organisasjoner.   Han har en spesiell nød for det som skjer i Midt-Østen. 

Om noen sier: ”Jeg elsker Gud men hater min bror”, han er en løgner. 1. Joh. 4.30

Da Nader Ghneim var en liten gutt gikk familien hans i menigheten. Men på grunn av all uroen sluttet foreldrene – de var redde. Nader gikk noen ganger og det var bare pastorens familie som møtte opp. 

I dag er Nader ungdomsarbeider i en den andre menigheten som er i et mer fredelig område.

Mellom Oktober 2000 og November 2001 var det 880 kristne som emigrerte fra Ramallah. Det er nesten ingen til å drive menighetene.  De er flyttet til USA, Canada, Europa eller USA, 

Muslimene har tatt over bygningene og 10 000 kristne har de senere år flyttet ut og det er svært få evangelisk troende igjen.  En menighet vokste på nittitallet – men nå de senere år har det vært tilbakegang igjen.  Vi prøver å oppmuntre folk til å bli. Men det er ikke enkelt.

Nader forteller om grusomhetene som de kristne må gjennomgå.  Muslimene er ikke problemet.  Men krigen – okkupasjonen.  23 timer om dagen er det portforbud.  Barna kan ikke gå på skole regelmessig.  Nader forteller uten bitterhet i stemmen.

Nader fortsetter: ”Vi forsøker å holde de unge oppe, men vi kan se at deres hjerter blir til sten. Å se blod til stadighet gjør folk ufølsomme”  Palestinske kristne forsøker å holde fast ved at ”alt tjener dem til gode som elsker Gud.”   ”Det gode med situasjonen er at nå kan jeg gå i gatene og vitne om Jesus.  Folk henger rundt og har ikke noe å gjøre.—før var de travelt opptatt – nå stiller de spørsmål”

De kristne lider under den israelske hæren.  I tillegg får folk som forlater den ortodokse kirken og andre historiske menigheter problemer – da disse er knyttet opp til kultur, lover og regler i samfunnet generelt.   Utenfor den organiserte kirken, er en liksom tatt av det legale samfunnet.  Det er veldig forskjellig fra Vesten. Det har med å bli registrert i skole, bli gift  - en må ha et ”kirkesertifikat”   Selv ateister tilhører en kirke for å ha en legal status. 

Overfor samfunnet, regjeringen, er en jøde,muslim eller kristen. Det er din identitet.
Hvis du er en kristen, er du enten katolikk, ortodoks eller protestant – eller du tilhører en evangelisk organisasjon.

Labib fortalte eksempel på at evangeliske ikke fikk nødhjelp fordi de falt utenfor de kristne og muslimske tradisjonelle strukturer. Anglikanere fikk får eksempel ikke hjelp.Det er svært mye misforståelse mellom de historiske og evangeliske menigheter.  I tillegg er de evangeliske praktisk talt usynlige for de kristne i vest.  Det ville styrke den lille evangeliske rest om de ble oppdaget og sett.

Nader sier: ”Vi må ha hjelp og vi behøver en masse folk. Mange ganger kommer det folk fra Egypt og andre land for å starte menigheter. De blir en stund, men så snart de reiser stenger menigheten.   Vi trenger folk som underviser oss.  Jeg brukte å gå til Betlehem Bible College.  Men nå kan jeg ikke komme dit lenger.”

”Vi trenger kjærlighet, støtte og oppfølging fra vestlige kristne…”

”Kristne menigheter i Vesten kan ”adoptere” Palestinske menigheter – vennskapskirker – søstermenigheter – og å hjelpe de palestinske kristne å nå sine byer med evangeliet – som er er et budskap om frelse, om fred og rettferdighet.”

"Vi trenger folk som kan lære oss opp i musikk, teater, dokketeater o.m.  Det viktigste er at noen kommer og gir seg selv noen dager, uker, måneder – bygger relasjoner. Vi må få oppleve at vi hører til på Kristi legeme.  Vi føler vi er alene i verden og vi er så ensomme.  Vi frykter fremtiden.   Dere forstår ikke hvor mye det kan bety for en palestinsk kristen at du forteller denne at Gud har en hensikt med at han er landet.  Noen som sier: Vi oppmuntrer deg og står med deg.”

”Våkn opp”, sa Gud til menigheten i Sardes.”Styrk det som holder på å dø…”  Er ikke dette et budskap til Vestens kristne når det gjelder deres brødre og søstre på Vestbredden og i Gaza? 

Hvorfor skal de palestinske myndigheter bry seg om den evangeliske minoritet når ikke de vestlige kristne bryr seg?  Et problem er at de kristne i vesten blir oppfattet som zionister. Muslimene og de ortodokse sier: ”Dere er evangeliske slik som Bush”

”En gang fikk vi traktater fra USA, men kunne ikke bruke dem da det sto: ”Printed in the USA  Forstår dere problemet?”

Det er farlig her. Politistyrken er ødelagt av israelerne. Så hvis noen beskylder oss for å være for Israel, kan vi bli drept.”    ”Alle kirker i byen har fått politibeskyttelse, unntatt de evangeliske…”

Linda er en gudfryktig eldre dame som har møtt Jesus – hennes familie følger Jesus:
”I 3 uker ba jeg til Gud at han ville beskytte oss.  Det israelske politiet gikk fra hus til hus.  De tvang seg inn i vårt hus, de ropte og skrek og truet oss med våpen”.

Det fortelles dramatiske historier fra Ramallah under unntakstilstanden der. (s.31-35)  Kristne som er blitt  innestengt, utsultet,  terrorisert og fått sine hjem ødelagt. Og folk fikk ikke begrave sine døde – men de ble begravd i massegraver.  De kristne ber og roper til Gud. 

Linda, en gudfryktig kristen palestinsk kvinne sier: ”Jeg har aldri hatet noen i mitt liv, heller ikke jøder, men noen ganger hater jeg hva de gjør – spesielt når de dreper helt hensiktsløst og meningsløst.  De anklager oss for terrorisme. Men hva med det de gjør? ”

”Min kusine spør noen ganger: Hvor er din Gud?”

”Jeg svarer gjerne: Hans veier er ikke våre veier”

”Nei”, sier han, ” din Gud elsker bare jødene.  Han vender sitt ansikt bort fra oss. Vi ber og ber – og ingen svarer.”

Musalaha blir beskrevet  som ”en tjeneste som vil bevirke forsoning mellom jøder og palestinere etter bibelske prinsipper. Det sentrale tema er Jesu forsoning og hans oppstandelse som det eneste håp og redning. Vi søker å være en modell og en kanal for forsoning.”

Salim Munayer var født i byen Lod, en by som besto i hovedsak av kristne og muslimer. Da byen ble okkupert i 1948 ble de fleste drevet fra byen.

”Mine foreldre gjemte seg i kirken – og de ble værende” forklarer Salim.  Det var bare en liten del, 200, av de kristne som ble værende.  Resten ble flyktninger. Jøder fra hele verden flyttet inn i byen og tok over de tomme husene – og så bygget de nye bebyggelser. ” 

Salim vokste opp og snakket både hebraisk og arabisk og fikk et godt kjenneskap til begge kulturer. Salim ble sendt til et hebraisk gymnas. Salim sier: ”Vi lærte om hva de kristne gjorde mot jødene i Europa. Da jeg diskuterte Jesus med min jødiske lærer ble det en vond diskusjon.  Jeg tapte den, da læreren var mer utdannet enn meg.”

”Min onkel, som er troende, ønsket av vi skulle lære om Det nyeTestamentet og ikke bare høre den jødiske versjonen. En jødisk kristen påtok seg oppgaven og vi studerte det nye Testamentet sammen med  både jøder og arabere og i denne sammenhengen fikk jeg mitt første møte med Jesus. ”22 år gammel ble jeg en troende og begynte å se Jesus som svaret for både jøder og arabere.   Jeg begynte å forstå at løsningen var tilgivelse og forsoning.”

Salim studerte teologi i USA, kom tilbake til landet sitt og sier:

”Da jeg så hvordan folk ble tvunget til å leve på Vestbanken og i Gaza, ble jeg dypt rystet.  Du ser ikke det på TV og det beskrives i få bøker. Du kan egentlig ikke forstå det før du har levd sammen med folket under okkupasjonen. Da forstår du at det må lede til en fryktelig ”eksplosjon” før eller senere.”  Og det var ikke lenge før den første intifadaen kom.” 

Innen de første 12 måneder var 311 palestinere drept og 6000 var i tvangsleirer.

Side 39 beskriver ødeleggelsene av byen Beit Sahour. 

Verken vold eller ikke-vold har lykkes i å løse konflikten. Evangeliet er det eneste håp.

Salim sier: ” I 1989 innså jeg at forsoning er grunnleggende i evangeliet.  Vi kan ikke bare leve isolert i våre menigheter. Det er overgrep på begge sider.  Det må skje hjerteforandringer hos alle involverte parter – ikke kompromiss.  Derfor kalte jeg sammen ledere av palestinske og jødiske troende og vi dannet Musalaha.”

Et av de viktige prinsippene er 1. Joh. 4 og spesielt vers 20: 

”Hvis noen sier at han elsker Gud og hater sin bror, er han en løgner. ”

Testen, prøven på, om vi er sanne disipler er vår relasjoner til hverandre 

Det andre prinsippet finner vi i Efeserne 2 om hva Jesus gjorde på korset.  Han ble vår fred og gjorde jøder og hedninger til ett. Uten korset er det ingen forsoning. 

Det tredje prinsippet er vår bekjennelse av Joh. 17,20-11 – Jesu yppersteprestlige bønn.

”Jeg ber også for dem som tror på meg ved deres forkynnelse, at de alle må være ett, Far, på samme måte som du er i meg og jeg er i deg.  Må også de være ett for at verden skal tro at du har sent meg.”

”Vår enhet er avgjørende.  Jesu identitet blir synlig når en araber og en jøde forenes. Og det er vår proklamasjon til verden.”

”For å ha denne relasjon må vi ta tak i den dehumaniseringen som skjer i vårt land.  Vi må ta opp de holdninger og fordommer som både jøder og palestinere har.  Disse holdningene er et resultat av kriger, sår, tap, utdannelse og kultur.  Den gjennomsnittlige 5-åring, israeler eller palestiner, har et klart bilde av hvem som er fienden.  Dette er blitt en del av identiteten. ”Dehumanisering og demonisering skjer når vi rettferdiggjør det vi er og gjør det i vår Guds navn.  I Herrens navn gjør vi fryktelige ting mot hverandre. I prosessen demoniserer vi dem som vi har dehumanisert.”

Det er vanskelig å få jøder og arabere sammen i Israel – spesielt under en intifada.  Derfor måtte Salim og lederskapet i Musalaha finne nøytral grunn. 

”Vi fant at det var best å ta grupper av arabere og jøder ut i ørkenen.  Vanligvis blir det opphetede diskusjoner når israelere og palestinere møtes, og de beskylder hverandre for de verste ting og anklager motparten for å ha begynt, hvem som har feil, hvem sitt land..”

”På kameler drar vi 5 dager ut i ørkenen. Ørkenen tvinger oss indirekte til oppgjør med saker og ting.  Ørkenen er en trosprøve i seg selv.  Du leker ikke – du forestiller deg ikke. – you don’t play games. I ørkenen møtte profetene Gud.  Der innser vi hvor stor Gud er og hvor små vi er. Dessuten må vi holde sammen for å overleve.”

”På hver kamel satte vi en israeler og en palestiner – og en som ledet kamelen. Dette bryter dehumaniseringen og fører folk inn i en ny relasjon. De blir kjent og de begynner å snakke om realiteter. ”

”I ørkenen sitter vi sammen og tilber Herren på arabisk og hebraisk.  Språket er en nøkkel. Vi har utgitt salmebøker på hebraisk, arabisk og engelsk – slik at vi sammen kan prise Gud. ”

”Ørkenopplevelsen er bare begynnelsen – en relasjon må bli prøvd for å holde og modnes.  Straks de kommer tilbake vil omgivelsene presse dem til å gå inn i sine gamle holdninger og å bevise sin tilhørighet og lojalitet.  Derfor har vi  regelmessige oppfølginger slik at relasjonen kan grunnfestes og gjøres dypere for at forsoningsprosessen kan bli hel.”

”Vi begynte med de troende, for bare troende har et bibelsk mandat til å være fredens budbærere – ikke politisk – men Guds fred.  Vi skal være ”peacemakers”.  Vi skal elske våre fiender, bekjempe det onde med det gode. Hvis ikke vi troende er fredsskapere her i dette landet, utvanner vi vår tro og korsets budskap.”

”Vi arbeider også med ikke-troende.  Noen ganger er det faktisk lettere med ikke-troende. De troende er en minoritet og de føler de må bevise sin loyalitet til gruppen, enten som jøder eller palestinere.  Derfor tar de ofte en enda sterkere nasjonalistisk posisjon. Din kjærlighet til Gud er bestemmende for hvor dyp din forening og forsoning kan bli.”

Minoritetene har et større behov forsoning.  De evangeliske troende er en minoritet blant minoritetene.  I USA er behovet hos de svarte større enn behovet hos de hvite. De kjenner presset og utenforheten mer. De palestinske kristne ivrer mer for forsoning enn de jødekristne.  Når en forsones, skjer det et maktskifte. Vi ser hverandre i øynene.  Det kjennes ukomfortabelt for den som er sterkest.  Den sterke har kanskje sett seg selv som åpen og inkluderende.  Plutselig oppdager han at han har fordommer, er intolerant, hovmodig og undertrykkende.

”På en lederskapskonferanse nylig”, forteller Salim, ” beveget Herren våre hjerter. Ledere sto opp og bekjente at de hadde vært soldater og delaktige i krigshandlingene og at de hadde gjort fryktelige ting. De ba Gud og sine brødre om tilgivelse. ”

”Vi måtte komme sammen før vi kunne innse hvor mye bitterhet, hat, hevn og gjengjeldelse som hadde blitt et stengsel i vårt forhold til Gud. Hvis vi ikke hadde sittet sammen, så ville vi ikke innsett hvor skitne vi var blitt.  Men vi sto sammen, gråt og bekjente.  Det var som et bad og renselse. Vi kunne deretter gå framover.”

Side 45  beskriver hvor viktige barna er i dette. 

”I våre skoler skjer det fryktelige ting” sier Salim, ” hatet er utrolig.  Og det er mer enn grunner nok til å hate. Vi behøver ikke få det fra vår undervisning og lærebøker.  Livets realiteter er nok.  Det fleste skoler tar ikke opp problemet og det forsterker hatet.”

Jødiske og palestinske barn vokser opp hver for seg.  De møtes ikke.  På ørkensamlinger kan de oppdage at de er like, samme mål og drømmer. 

”Vi oppfordrer ungdom til å gjøre sosialt arbeid. Det bryter fryktens mur. ”

”Det er viktig å lære hverandres historie – slik ”den andre” ser det – fra ”motpartens” synspunkt – forsøke å være i den andres sko.”

”Vi sammenligner ikke opplevelser. Vi sier ganske enkelt: ”Din nabo gikk gjennom traumatiske ting. Vi bringer inn familier som i det siste har opplevd drap – for eksempel  en palestinsk mann hvor hans far nylig var blitt skutt av israelere. Vi gikk til hans hjem.  Han fortalte historien og vi ba sammen. Og så gikk vi til stedet hvor en selvmordsbomber hadde drept mange.  En troende som nesten var blitt drept. Vi ba med henne..”

Evan Thomas, en jødisk troende, pastor i Beit Asaf Messianic Congregation nær Netanya er med i styret i Musalaha.  Følelsesmessig sterkt forteller han:

”I november 1995 på en ”musalaha-tur” til Jordan med en gruppe palestinske og messianske kristne fikk jeg av Herren en spesiell oppgave.  Jeg skulle ordne et besøk til Holocaust-museet, Vad Vashem, sammen med en utvalgt gruppe ledere fra våre forskjellige menigheter. Jeg kjente dette hadde sin rot i Paulus sin oppfordring om å bære hverandres byrder.  (Gal. 6,2).”

”Vad Vashem er en viktig del av vår identitet som israelere og for grunnleggelsen av våre stat.  Den er en viktig del av våre barns oppdragelse.  Nesten alle messianske menigheter har medlemmer som 2. og 3. generasjons lidende av Holocaust-syndromet og vi kjenner til familie som døde i Nazileirene.”

Jeg visste at veldig få av mine palestinske kolleger hadde besøkt stedet. Men for at de skulle kjenne meg som en jødisk bror, så ville det være viktig at vi også fikk dele denne erfaringen.  Jeg delte min tanker med en arabisk palestinsk baptistpastor, Alex Awad.  Han lyttet tålmodig og var positiv. ”For å balansere det hele foreslo han at den samme gruppen også skulle besøke et historisk sted for de palestinske lidelser.”

”Den 5. november 1997 møttes en gruppe  ( 5 palestinske kristne og 3 jødekristne) og vi lyttet til våre palestinske brødre fortelle om de fryktelige hendelsene i Deir Yassin massakren.  Ofte henviste de til bøker av jødiske historikere.”

”Det går tilbake til 1948.  Bare 3 år etter Holocaust. De israelske troppene Irgun omringet byen. For å få kontroll over Jerusalem var det viktig å blant annet få full kontroll over Deir Yassin og omliggende landsbyer. En morgen gikk troppene inn og drepte om lag 250 menn, kvinner og barn. De ble skamfart og maltraktert på det verste. Kvinnene ble voldtatt og byen ble totalt renset fra hus til hus. Noen overlevende ble tatt med på en lastebil og ble tatt til nabobyer for å fortelle hva som skjedde. Dette førte til full panikk og innbyggerne rømte i stor frykt. Palestinerne som ble brukt til å fortelle historiene ble så drept.  Fra Irguns synspunkt var det en stor suksess.”

”Våre palestinske brødre delte sin smerte fra disse fryktelige hendelsene. To brødre som var med oss, Alex og Bishara, var 11 og 9 år ved denne hendelsen og deres far var noen dager før blitt skutt foran deres hjem. De kom deretter på barnehjem sammen med andre overlevende barn. Deres skrekkopplevelser ble til dype mareritt”

”Vi var dypt beveget av våre brødres lidelser og vi identifiserte oss med vår egen grusomhet og skam. Vi innså at våre jødiske landsmenn 3 år etter var i stand til å begå de samme grusomheter som de selv hadde vært ofre for i Holocaust. Ofrene var selv blitt overgripere.”

”Vi kjørte mot sentrum av byen, stoppet i en smal gate og det lave skydekket.  Vi tok denne situasjonen frem for vår Gud som er en skamplett i våre historie. I tårer ba vi sammen og vi kunne se hverandre i et forskjellig lys. Luften var blitt renset mellom oss.”

”Etter det dro vi til Holocaust museet.  Palestinerne var nervøse.  Det tok tid til å overbevise dem om at det ikke var politiske motiver.  Vi overlot turen i bønn til Herren.  Sakte gikk vi gjennom korridorene og fikk se dette historiske vitnesbyrd.  Våre palestinske brødre var overveldet av omfanget.  Det var vanskelig for dem.”

”Fra museet gikk vi opp til ”Hall of Names”. 2 millioner ofre er nevnt.  En av de messianske jøder, Asher Intrater, ga en ung dame ved en datamaskin navnet på et sine familiemedlemmer som mistet livet i Holocaust.  Det viste seg da at 39 familiemedlemmer var blitt drept i dødsleirene. Det ble nært og personlig. Vi kom underlig nær hverandre ved disse smertefulle minner.”  (s. 49)

”I det vi kom ut i frisk luft, tok vi tid til å uttrykke våre følelser. Vi voktet oss for ikke å sammenligne.  Det var viktig for oss å forstå hvordan slike hendelser skaper våre nasjoner, identitet og kultur. Vi holdt hverandres hender og på arabisk og hebraisk ba vi den samme bønn som Jesus lærte de første disipler: ”Vår Far som er i himmelen….”

På tross av historier som dette, sier Salim med sorg: ”Den vanlige responsen til forsoning er spott og forakt.”
Tilgivelse og forsoning er perifere i både Judaismen og Islam.

”For jødene synes tilgivelse å være det samme som å glemme. For muslimene er det ensbetydende med å overgi seg eller gi etter på sine krav.”

Salim fortsatte: ”Det er ikke populært – de som søker vennskap og forening med ”fienden” blir vanskelig akseptert i sine omgivelser.  Det blir sett på som et svik mot sitt eget folk og identitet.  Mistenksomheten er stor.  Sinnet er overveldende. Tilliten er borte. Det er ikke tid for forsoning.  Det er tid for å beskytte sitt eget.”

På tross av mange vanskeligheter forsetter Musalaha sin forsonende gjerning.
”Dette beviser to ting.  Herrens Ånd virker i de troende. Og vi troende er lydige mot Herrens befaling om å være lemmer på Kristi legeme: Messias.”   1. Kor. 12,14-27

For 3 gang har Israelsk tanks gått inn i Betlehem.på mindre en 6 måneder. Fødselskirken har vært under beleiring i 6 uker.  Det er 24 timers portforbud. Alle som viser seg utendørs kan bli skutt.

Det fortelles hvordan de kristne på dramatisk vis forsøkte å komme seg inn i kirken med risiko for eget liv. Bevisene på krigshandlinger er sett over alt. 

Betlehem Bible College  ble grunnlagt i 1979 med følgende oppgave: ”Å utdanne kristne ledere for tjeneste i arabisktalende menigheter i Palestina, Israel og over hele verden.”

De har i gjennomsnitt hatt 135 studenter.  Biblioteket inneholder 35 000 bøker. 
De har måttet redusere virksomheten.  Lederne på skolen hadde hjerteskjærende historier om urettferdighet å dele.

En ung dame spiste en appelsin og satte den i halsen. Hun holdt på kveles. 
Men soldatene hindret dem i å komme på sykehuset.  De ringte ambulanser og  Røde Kors, men ingen fikk komme.  Damen døde, men kunne ikke begraves på 3 dager. Til slutt måtte de grave et hull i hagen og legge henne der. 

Flere lignende historier fortelles. Bl.a. et lite barn døde i astma og måtte begraves i hagen. 
”Achmed Norman, direktøren på hospitalet fikk skriftlig tillatelse å komme til hospitalet. Etter flere mislykkede forsøk og diskusjon ble han skutt i hodet”.

Bishara sier: ”Hver kristen leders store bekymring er at alle kristne vil forlate landet”
For hundre år siden har antallet kristne gått ned fra ca. 15% til ca. 1,5% i dag. 

Ifølge offisielle tall var  det 2700 kristne som emigrerte fra Vestbanken bare det første året av den pågående intifada. 1640 var fra områdene rundt Betlehem. 

Bishara:  ”Jeg ble oppmuntret av en velmenende vestlig kristen å pakke kofferten og å forlate landet i lydighet mot Gud fordi Gud ga landet til jødene. Hvis jeg ikke reiste, fortjente jeg den lidelse jeg vil måtte møte.”

”Lignende holdninger møter vi til stadighet fra vestlige kristne”. 

Alex: ”Vi ønsker ikke at folk skal hate jødene eller at de kristne skal slutte å støtte Israel på lovlig vis.  Men å støtte jødiske nybygginger og de radikale jødiske ekstremister er å gi sin støtte til urettferdighet.   Og det er det mange evangeliske kristne gjør nå.  De lytter ikke til Den Hellige Ånd.   De gir sin støtte til de mest radikale bevegelser i Israel. Og de liker ikke den israelske fredsbevegelsen.  Dette er en stor sorg for oss palestinske kristne.  De som skulle støtte oss, våre brødre, er totalt likegyldige.”

Nihad: ”Da Jesus red inn i Jerusalem ropte jødene ”Frels oss.”  Han frelste dem, men ikke på den måten de ønsket.  De ville han skulle slå okkupantene, romerne.  Jesus kom ikke for å frelse ved å drepe.  Han ga sitt eget liv. ”

”Guds hjerte er med jøder og hedninger.  Dette synes ikke å bli forstått.  En slags teologi synes å være viktigere enn Guds hjerte. Det er viktigere å behandle hverandre som mennesker. Det ville også være av større betydning for oss å studere hva Jesus sa enn å lese alle bøker om endetidsteologi.”

”Mange sier i ord at de elsker oss.  Men det synes ikke i praksis. Muslimer og kristne i Palestina må få se Guds kjærlighet i praksis.”

Alex: ”I dag er den jødiske befolkning i Israel mer enn 80% ikke-religøs, verdslig eller sekulær.   De fleste av disse er ateister. De 20% som sier de er religiøse, er religiøse på samme måte som fariseerne på Jesu tid.  Hvis Jesus kom nå, ville de korsfeste ham igjen.  Det er dessuten en tvers igjennom sekulær stat.”

Hvor lett det er for oss kristne i vest å snakke om kjærlighet, tilgivelse og rettferdighet når det koster så lite. 

Nihad: ”-- soldatene begynte å skyte på vårt hjem.  I 3 timer.  Min kone og mine barn, to døtre (5 og 7) og vår sønn (9). Vår syv år gamle datter lå skjelvende i våre armer.  Vi ba og ba, men hun var så redd.  Barna var skrekkslagne. Vi hørte kulene suse gjennom huset og de kastet 27 sjokkbomber.  Barna har store traumer i ettertid.” 

”Neste dag, etter skytingen av vår hjem, slo jeg på Middle East Television.  Et amerikansk kristent program ble vist.  Som en kristen må du ha sjelesorg etter å ha sett et slikt program.  Det meste var et telefonintervju med en offiser i hæren.  De samme soldater som hadde skutt mot vårt hjem og våre naboer. Journalisten oppmuntret offiseren og sa at de vestlige kristne ber for dem. Han avsluttet med:
”Gud velsigne dere..”

”Jeg var opprørt – denne offiseren var den samme som hadde beskutt våre hjem og skremt våre barn i måneder. Hva skal de velsignes for?  For å ha ødelagt våre barn, Guds barn.  Ja, at Gud må være nådig mot dem, hadde vær mer på sin plass.  Hvorfor ble ikke vi kristne velsignet og oppmuntret i dette programmet?”

(S.61) Det fortelles om en kristen familie som blir reddet i siste liten, før en bombe blåser hele huset i luften. ”Siden den tid har familien vært uten et hjem, og om vi ønsket å bygge det opp igjen ville israelerne ødelagt det igjen. Det hadde skjedd før, og huset ble bygget opp, så dette var andre gangen.”

”Dette er ikke bare ett tilfelle. Vi har mange flere.”

Alex:”Vi ser også at mennesker blir frelst. Sist desember hadde vi et stort fellesskapsmøte. 2000 mennesker kom og 400 tok imot Jesus som sin personlige frelser. Pastor Nihad kan fortelle at hans nye menighet vokser.”

Nihad: ”Konflikten virker på to måter. Noen fornekter Gud helt. Mens andre begynner å søke sannheten.  Blant de nominelle kristne kan vi også finne en ny åpenhet.  I Beit Jala tilhører 80% kristne menigheter. Og der kan det merkes en oppvåkning. Mange spør likevel, hvor lenge skal vi holde ut, vi har bare ett liv.  Det gjelder våre barn. Det er ikke noen fremtid.  De vokser opp med kuler og tanks.  Vi er trette og fortvilet. ”

Alex:”På tross av at vi har sagt mange negative ting om de kristne i Amerika, så merker vi likevel at det er et voksende antall som støtter oss på forskjellig vis.  Vi får også pengestøtte som hjelper oss å stå oppreist. Noen evangeliske kristne og hjelpeorganisasjoner har vært til stor hjelp.  Og vi hører oppmuntringer: ”Fortsett den gode gjerning, Herren er med dere. Vi er med dere, og vi ber for dere.”  Dette er så enormt oppmuntrende for oss å høre.

Bishara: ”Vi er et lys for folket her – til hele byen – muslimer, kristne og alle. Slik deler vi Guds kjærlighet.  Vi metter de sultne.”

”Jeg var hungrig”, sa Jesus, ”og dere ga meg å spise. Jeg var tørst og dere ga meg å drikke…. Jeg var i fengsel og dere så til meg.”  Matt. 25,35-36

Alex: ”De fleste palestinerne og kristne lever sammen i fred. Det har vi gjort i hundreder av år.  Vi spiser i de samme restauranter, går på de samme skoler – vi lever sammen.  Men det er noen muslimske fraksjoner som er veldig separatistiske.”

”Vi identifiserer oss med problemene og vi forsøker å hjelpe dem i nødens tid.”

”I dette landet går det ikke å skille teologi og politikk helt.  Du kan ikke lukke øynene og si at du ikke vil se tanks og soldater. Du kan ikke være i vannet uten å bli våt.  Men vi forsøker å være Kristi lys i dette politiske kaos.  Vi forsøker å stå opp for sannhet og rettferdighet.  Vi ønsker også å gjøre Vesten oppmerksom på det som skjer.  Vi er i Kristus og i politikk.  Det er ikke å unngå”.

”Vi kan ikke si at vi ikke bryr oss om hva som skjer i vårt land. La oss bare snakke om Jesus.  Vi kan ikke gjøre det og fremdeles være mennesker.  Jeg er først og fremst et Guds barn.  Men jeg  lever et liv på jorden, jeg spiser og snakker om politikk.”

Ron og jeg hadde hørt ting denne dagen som vi hadde håpet vi ikke skulle høre.
Vi hadde også erfart Guds nærvær.   Våre brødre og søstre som er kuet og knust, såret og frustrerte, var likevel fulle av Kristi kjærlighet som fløt fra dem til de nominelle kristne og til sine muslimske naboer.

Ron og jeg kjørte til Gaza alene. Våre kontakter møtte oss etter ”checkpoint”  Wa’el Hishwa og Fadi Hilam er medlemmer i baptistmenigheten i Gaza – den eneste evangeliske menigheten i Gaza. Dr. Hannah Massad er pastor i den eneste evangeliske menigheten i byen.  Wa’el og Fadi arbeider også i bokbutikken til Palestinian Bible Society.

1,2 millioner mennesker bor på ca.400 kvadratkilometer. Bare 2000 er kristne og av disse bare mellom 50 og 100 evangeliske. 

 ”Dette er hvorfor så mange mennesker har hat, bitterhet og håpløshet og derfor villige til å dø.   Det er så vanskelig å se mennesker på begge sider drepe hverandre.  Det er virkelig ikke verdt det.”

”Som de fleste kristne i Gaza var jeg en ortodoks kristen. Men 17 år gammel fikk jeg et personlig møte med Jesus.  Min tante gikk til baptistkirken.   Der hørte jeg evangeliet og det rørte mitt hjerte. Men jeg fikk problemer med min familie da jeg skulle døpes.  Min far nektet. Men etter et år i bønn og i å vise familien min respekt tillot de ekteskapet.”

For 2 år siden, ble Hannah  gift med en palestinsk jente fra Jordan. Noen måneder etter reiste konen (Suhad) til Amman for å besøke sine foreldre.  Men de israelske myndighetene har ikke tillat henne å vende tilbake, uten grunn blir hun nektet visa.  Byen er som et stort fengsel.”

”Tusener av mennesker har det samme problemet her”, forklarer Hannah, ”familiene er splittet av denne grunn og det er det samme for både kristne og muslimer.  Det er nesten umulig å reise noe sted.  Internt er Gaza delt opp i 3 sektorer – og ofte blir ikke folk fra en sektor tillat å besøke noen i en annen sektor.  Det byr på mange praktiske problemer enten en skal kjøpe mat eller til lege eller sykehus. De fleste fabrikker er ødelagt. Å komme seg til Vestbanken – normalt 40 minutter- kan ta mange dager og å komme seg tilbake kan ta uker. ”

Muslimer og kristne har del i de samme lidelser. Og de bruker enhver anledning til også å dele velsignelser med hverandre.

”Vi har en sterk lengsel etter å gi vårt folk evangeliet.  Gjennom venner har vi kunnet hjelpe hundreder av familier i byen med mat og andre nødvendigheter..  Når du hjelper en muslimsk far som ikke har mat til sine barn, vil han aldri glemme det. Men vårt hjerte er ikke bare å gi fisk, men å lære dem å fiske – hvordan de for eksempel kan begynne små næringsvirksomheter.   Det er gjennom gode relasjoner av vi gir Kristi kjærlighet.  Noen kommer til møtene våre.  Det er en hunger etter sannheten. Men våre liv kan være i fare om vi evangeliserer og vinner muslimer for Jesus.  På den ene siden bryr ikke de sekulære palestinske myndigheter seg om muslimer blir kristne. Men de er redde for uroligheter og at de mer militante muslimer kan angripe oss. ”

Men dette stopper ikke Hannah fra å forsøke å nå ut til muslimene.

”Muslimene er opplært i at kristne er gudsbespottere. Bibelen er blitt forvrengt.  Jesus ble ikke korsfestet.  De kristne tror på 3 guder. Dette er store hindringer for muslimene.”

(s. 75)  Vi hørte om en muslim som jeg vil kalle Abdullah.  Han vokste opp i Mekka og ble en ekstrem muslim. Han var streng mot seg selv. Men ble vunnet til Jesus av en palestinsk kristen. Som Saul skapte han mye problemer for de kristne.  De var redde for å snakke med han.  Saudi Arabia er av Åpne Dører beskrevet som det minst religiøst tolerante land i verden.  I stedet for å snakke med ham, ga de ham en bok om Jesus. 

Da han leste boken, forsto han at Jesus var Guds Sønn. Han fortsatte med å gå i moskeen, men han ba til Gud i Jesu navn.  Og han forandret sine arabiske bønner slik at de stemte med Bibelen. Det første han gjorde da han kom tilbake til Palestina var å kjøpe seg en Bibel og å finne frem til de troende. Først kom han i hemmelighet. Satt på bakerste benk og kom etter det hadde begynt og forlot møtet før det var slutt.

En dag oppdaget familien Bibelen og brente den.  Og i samsvar med Islamsk lov ville faren drepe han.  Faren hadde mange våpen i sitt hus. En natt mens han sov, gikk faren inn på soverommet, og rettet et våpen mot hodet og fyrte av. Men kulen bommet.  Herren hadde mirakuløst beskyttet han.  Enda en gang forsøkte faren å skyte han ute i hagen. Bommet igjen. Han ble sparket ut av sitt hjem og det neste halvannet året bodde han alene. I dag er Abdullah forenet med sin familie og deler sannheten med andre muslimer.

Åpenheten for evangeliet i Gaza blir større og større – og om lag 300 studenter er månedlig innom den kristne bokhandelen for å snakke om Jesus..

Han forteller at de er spurt av de palestinske myndigheter å holde kurser i ledelse for sine ansatte. 

Hannah:  ”Jeg husker et møte da en palestinsk bror ba: Gud gi meg nok kjærlighet til å være villig å dø for en jødisk bror.”  En jødisk bror ba om kjærlighet til å være villig til å dø for sin palestinske bror. 

Å leve i dette ubeskrivelig plagede og undertrykte området i verden og til stadighet bli ydmyket og fornærmet på det groveste er en stor utfordring for de kristne.  Det behøves stor nåde fra Herren og også fra støtte fra brødre og søstre i vestlige land.

”Selv om vi føler oss isolert og ensomme i dette store fengslet, så vet vi at vi tilhører en større familie – Guds familie. Kristi legeme.  Det er en stor oppmuntring at du og Ron kommer og å vite at vi er sammen for Guds rike.”

Den arabiske kristne historie i Palestina går helt tilbake til pinsedag.  I USA får de kristne et ensidig bilde av konflikten i Midtøsten.  Vi er ledet til å tro at arabere og jøder har vært i krig med hverandre siden Isak og Ismael.  Og at krigen vil fortsette til Jesus kommer igjen. Det er langt fra sannheten. 

Hanna forklarer: ”Arabere og jøder har levd side om side i fred. Araberne anklager ikke jødene for urettferdigheten og undertrykkelsen. De anklager den sekulære zionisme og motsetter seg zionist-nasjonalistene som kom for å ta landet fra dem. De følte seg truet og konflikten begynte.   Mange kristne vet at Israel ble en stat i 1948, men det de ikke vet er at 700 000 palestinere ble flyktninger.   Det var da det palestinske flyktningproblemet begynte.  Det er vanskelig for palestinske troende  å se at vestlige brødre og søstre støtter Israel 100% - ofte helt uten reservasjoner.   Vi leser at 70 millioner evangeliske kristne støtter Israel. Derfor sier mine muslimske venner: ”Å du er en kristen”.  Og i deres øyne blir vi satt i bås med sekulære zionister, femtekolonister og landssvikere. Dette er et stort anstøt for evangeliet og det gjør det vanskelig for oss å nå dem.   Men litt etter litt går det opp for dem at vi ikke er zionister, og at vårt fokus er på Herren og ikke på landet.”

”Vi forstår at det er en kristens plikt å  arbeide for rettferdighet og mot undertrykkelse”  ”Er ikke dette den faste jeg har behag i, at dere løser urettferdighetens lenker og løser båndene, og setter de undertrykte fri og bryter hvert åk? Er det ikke å dele din mat med de sultne og sørge for den fattige vandrer får tak over hodet, og når du ser en naken at han får klær, og ikke drar deg unna ditt eget kjøtt og blod?  Da vil ditt lys skinne som morgenen bryter frem med helbredelse.”  Jesaja 56,6-8

”Når noe er galt, er det galt. Kristendom er ikke politikk. Det er Jesus Kristus.

Menigheten har et stort arbeide gående på mange felt og de merker en større og større åpenhet. De har gode relasjoner med byens ledelse og byråkrati. De er endog 
blitt invitert til å være med på palestinske og internasjonale bokmesser.  De blir blant annet invitert til muslimske skoler med sine program for barn.  Menigheten er liten og er i stort behov av hjelp utenfra. De trenger noen som kan undervise i engelsk, musikk og mer. 

Det er likevel mange vanskeligheter med å være en evangelisk kristen i Gaza – det blir av tradisjonelle kristne betraktet som farlig sektvirksomhet.  (Det er ikke lenge siden det var problematisk også i Norge å være ”utenfor”)  Det har med kultur og tradisjon å gjøre. 

”Folk i Gaza ser vårt indre samhold og forhold til hverandre i respekt og kjærlighet. Mange gir uttrykk for at dette ville de gjerne hatt.  Kristi kjærlighet berører deres hjerter.

Hannah (s.86-89) forteller at de blir invitert av mange slags muslimske sammenslutninger og spesielt når det gjelder barn.  De lærer muslimske barn å synge, å synge om fred, tilgivelse og om Jesus.  Hele dagene ser de vold, soldater, tanks og de hører bitre samtaler og opprop til hellig krig.  De synger om å bli martyrer.

Når de synger om fred, om Jesus ser vi glede komme i deres ansikter.

Hannah: ”Ja, vi vil avdekke Israels kriminelle handlinger til hele verden, og vi vil sette lyset på forbrytelsene til palestinske terrorister. Rettferdighet er rettferdighet. Den rettferdige dom gir jeg i Guds hender, nådens ild tar jeg i mine hender for å gi den til folket.

Vi ble invitert til en muslimsk sammenslutning i Gaza av 400 barn.  Før vi fikk slippe til, leste de litt i Koranen og de sang: ”Vi er millioner av martyrer som marsjerer mot Jerusalem. ”Dette synes å ha blitt en nasjonalsang.. Dette ønsker jeg ikke.  Mitt hjerte er for livet og ikke for død.  Vårt team tok over etter at muslimene hadde gjort sitt.  Det var som en ond og tung ånd hvilte over stedet. Vi begynte med historien om Kongen som tilga tjeneren, og om tjeneren som ikke vil tilgi sin tjener. Vi snakket om betydningen av tilgivelse. Og så lærte vi dem en fredssang. Vi begynte å synge sangen og satte inn navnet på en rekke palestinske byer.  400 barn sang med liv og lyst.  Og mens de gikk hjem sang barna i gatene.”

”Vi satser ikke på kampanjer.  Men i direkte møte med mennesker lærer vi dem prinsipper fra Bibelen og viser relevansen til deres liv her og nå. Vi må være tilgjengelige og følge opp det vi begynner. Vi gir Jesus til vårt eget folk. Dette er grunnlaget for vår tjeneste. Vi ser heller ikke Islam som et mål å angripe eller avsløre.”

”Vi har begynt Bibelsentre  flere steder i Gaza. Vi har satset på internet og laget Palestinske chat rooms for å få frem bibelske perspektiver”. 

”Vi ønsker å bringe trøst og håp til folket.  Dette er kallet.  Det er ikke politisk. Det er ikke anti-Israel eller anti-Muslim. Måtte Herren forby!  Det er Guds hjerterop.

S. 91-93 er et spennende intervju med en svært oppegående 110 år gammel brennende kristen palestiner.

Dette kapitlet er en rapport fra Jerusalem Alliance Church og dets pastor Jack Sara.
Jack er palestiner.  Hans bakgrunn er katolsk. Han møtte Jesus i 1991. 

”Jeg kom fra en hard politisk bakgrunn.  Jeg hadde egentlig ikke tenkt å involvere meg i politikk. Men så ble jeg arrestert og banket opp for ingen ting.  Dette skjedde igjen og jeg kom i fengsel.  Jeg bestemte at neste gang jeg skulle i fengsel, skulle det finnes en grunn. Jeg involverte meg i en kommunistgruppe. I løpet av 3 år ble jeg fengslet 7 ganger. ”

”Så begynte jeg å søke etter en dypere mening. Jeg møtte en katolikk som presenterte evangeliet for meg.  Jeg glemte min spørsmål og åpnet mitt hjerte for Jesus. Begynte så på Betlehem Bible College.

Menigheten som han nå er pastor for ligger midt i det muslimske strøket og den består i stor grad av muslimske Jesus-troende. For 10 år siden var det ikke lett for en muslim å gå i en kristen menighet. De ble ikke akseptert av de kristne. Og det finnes ennå evangeliske menigheter hvor de er lite velkomne.  De har hatt dårlige erfaringer. De er blitt lurt av muslimer som sier: ”Vi tror på Jesus”. Det har vist seg at de var spioner og infiltratorer.  De har gitt seg ut for å være kristne for fordelenes skyld – ekteskap, penger etc. 

”På Vestbanken og i Gaza  kan det være farlig å evangelisere blant muslimer.  Hvis en muslim blir kristen, kan familien drepe han for å minske skammen.”

Jack oppmuntrer muslimske troende til å bli med i menigheten – det er nøkkel til Guds rikes utbredelse. Han ser at flere muslimer kommer til Jesus enn mennesker fra tradisjonelle historiske kirker.  De evangeliske kirker blir mer og mer bevisst at de vil dø hvis de ikke når ut til muslimene. Muslimene kan nå sitt eget folk. På samme tid holder muslimene en lav profil også i Jerusalem. 

s. 99 – Her forklares det israelske ”kastesystem”…

”Mange kristne kjemper med sin identitet. De føler et press fra muslimene til å delta på lik linje med dem i frihetskampen.  Noen gir etter for mye.  De kompromisser vår oppgave om elske våre fiender. Som pastor må jeg bekjempe dette.  Jeg må begynne med meg, da jeg kjemper den samme kamp.  Jeg ser mine landsmenn drept, deres hus slettet med jorden.  Jeg har følelser, sinne og frustrasjon.  Det må begynne med meg. Jeg må ha Hans kjærlighet også overfor soldaten som trakasserer og ydmyker meg.”

Vi er også til dels i konflikt med de historiske kirker.  De mener vi stjeler deres medlemmer.  Disse kirkene er ofte så små at det å miste en familie kan true deres eksistens. Historiske menigheter anklager oss også for å være zionister fordi vi kan åpne opp for vestlige zionistiske kristne. Jeg kan ikke fornekte mitt slektskap til evangeliske kristne.  Jeg kan ikke fornekte at evangeliske menigheter i vest støtter Israel.  Selv om jeg ikke er zionist og ikke godtar hva Israel gjør i mitt land, så gjør mine brødre det. ”

”I mange år er jeg blitt mer såret av vestlige brødre enn av noe annet.  Dette er vanlig i palestinske menigheter.  Vi ber ikke om penger. Vi bare ber om at de identifiserer seg med oss og tillater oss å identifisere oss med dem. Fortell oss at vi er forstått. Noen kommer med sterke fordømmelser og irettesettelser.”

”Vi kjenner oss forkastet – men vi ønsker å være en del av kirken i verden.”

”E-mails som jeg får fra kristne i Amerika sier at palestinerne er terrorister og burde drepes. En kirke i USA ga endog penger til en tanks  Et stort skilt var hengt på den, da den ble heist ned fra skipet: ”Gitt av kristne i USA”.

”De fleste palestinere støtter ikke terrorisme. Noen få blir terrorister fordi de ser ikke noen annen måte å få til forandring. Vi sitter fast i et dilemma – 

Det ble en litt brå slutt på sammendreget – les boken.  Anbefaler sterkt en bok av Colin Chapmn, Whose Promised Land.   Den gir en sterk teologisk begrunnelse for ovennevnte holdninger.
 

Matthew Gutman: ”What in God’s name am I doing here?”  Jerusalem Post 20. May 2002

Salim. J Munayer:  Seeking and Pursuing Peace: The Process, the Pain, and the Product. (Musahala, Jerusalem 1998)

Charles M Sennott: The Body and the Blood  (Public Affairs, New York 2001)

Alex Awad: “Through the eyes of the Victims” (Bethlemhem Bible College, 2001

Jimmy Carter:  The Blood of Abraham,   The University of Arkansas 1993