Ny start

Dette er en bønn om om ydmykhet - om vilje og evne til å forstå virkeligheter vi ikke selv kjenner i vår egen erfaringsverden - ellers kan vi komme til å "trå vår neste med jernskodd hel" - uten at det var det vi ville.
Jeg har skrevet i håp om at landets styresmakter må vekkes fra  likegyldighet til innsikt i hva som skjer.
Håpet er begrunnet - det synes å være et paradigmeskifte på gang. 

Regjeringens behandling av de forgjeldede - de som har mistet kontrollen på økonomien - har skremt meg, forferdet meg - og jeg er i dyp sorg og fortvilelse for alle lidende vrak av dagens politikk. 

Jeg skal ikke ta hele historien om gjeldsstraffeloven - som er en krenkelse og ydmykelse i seg selv - en gapestokk hvis hensikt er å la de syndige steke i eget fett - det "skal ikke være for lett".   Hele ordningen koster samfunnet og kreditorene milliarder. Men behovet for ydmykelse og straff av de fordømte er større enn behovet for penger i statskassa og til kreditorene. Andre land har helt andre ordninger og holdninger.  Penger i statskassa og til kreditorene  bør ikke være overordnet, men menneskelighet, moral og etikk bør være avgjørende. Løsningene som tilfredsstiller begge krav, penger og moral,  er gjennomprøvde med suksess i andre land.  Det finnes ingen unnskyldning.

De forgjeldede og deres familier synes ikke å bety noe. De behandles som besudlede, urene - dritt.  Samfunnets dom over gjeldsofrene er ofte i praksis en sakte, drepende dødsstraff, psykisk tortur - barbari.   Det er overgrep. Det er strukturell verdimessig undertrykkelse av sværte store og alvorlige dimensjoner.  Dette kan skje da gruppen i realiteten er gjort verdiløs er fratatt sin rett til å forsvare seg. Professor Zygmont Bauman sankker om "Human Waste"   De kunne vært oppegående og skapende oftest. Men de dømmes til uførhet og sykdom. Mange tar sitt eget liv.  De sterkeste og heldigste reiser seg igjen tross alt. Gjeldsordningen har vært en tornefull vei tilbake til det normale for mange, men det er ikke poenget - absolutt ikke - vi må se det i forhold til andre lands ordninger. Og i forhold til generelle etiske og økonomiske prinsipper og verdier.  Ydmykelsene og straffen dreper konkret og i mer overført betydning. Og om ikke andre land hadde bedre ordningener, måtte vi selv gå i spissen å lage disse.

Realitetene rundt forgjeldethet  er tydeligvis en ukjent verden for Barne- og familieministeren. Samfunnets beslutninger synes å være tatt på grunnlag av  myter og fordommer - og tilsynelatende uten innsikt i markedsøkonomiske lover.  Hun forsvarer av helt uforståelige grunner et regime  det ikke finnes logiske  begrunnelser for. Det er et slags underlig planøkonomisk besteborgerlig, i sitt vesen fascistisk,  formynderi som er en fornektelse av dagens markedsøkonomiske realiteter.  Hun synes ikke å ha kunnskap om det økonomiske system vi har valgt..

Det har de siste årene vært  visse forbedringer i gjeldsstraffeloven - disse forbedringene er presset fram av opposisjonen, mot den borgerlige regjeringens vilje. Dette er så selvmotsigende i forhold til Regjerings fattigdoms- og verdiretorikk at den burde ha mistet all troverdighet.?  Statsråd Morten A. Meyer svarte at i interpellasjon fra Olaf Gjedrem den 13.5.04 om det å satse økonomisk og mislykkes: "Det må ikke på noen måte  være en skam - og det må være rom for å reise seg igjen."  Det samme har næringsminister Børge Brende tatt til orde for og utarbeidet to rapporter som bekrefter det samme.   Det er synes å være i motsetning til  barne- og familieministeren som administrerer denne knusende familieødeleggende  straffeloven - som i praksis er de personlige næringsdrivende sin konkurslov*.  Snakk om familieverdier i denne sammenheng synes absurd og totalt meningsløst. Det oppleves som grovt fornærmende.
*Lønnsmotakere er også underlagt de samme markedsøkonomiske logikker og dynamikker. Amerikanske forhold: www.lende.no/warren

Vinterens artikkelserie  i Aftenposten og andre aviser om inkasso  og rettsgebyrer fikk frem i lyset hvilke logikker og holdninger som ligger bak samfunnets syn på  de forgjeldede. Tankene går til Rasehygieneloven av 1934, lobotomi, tatere og mer. Det ligger i selve lovverket også - men det var ekstra avslørende i den form det kom i Aftenposten.

Justisdepartementet sier i klartekst av det skal svi å ikke betale sine regninger.  De som ikke betaler er definert som umoralske (manglende betalingsmoral) - andre ord synonyme ord unnasluntrere og snyltere.

Gruppen er av det gode borgerskap satt utenfor, dehumanisert og tingliggjort, ved bruk negativt ladede begreper.  Deres følelser, meninger og røst teller følgelig ikke. De er et urent element, de er de  moderne spedalske.  Gruppens smerte ligger i denne stigmatiseringen og fornedrelsen de opplever fra statsminister og til byråkrater i systemet. Gruppen er kort og godt gjort uverdige.  Lovverkets språkbruk legitimerer marginaliseringen..  At konkurs - det at både næringslivet og vanlige folk mister kontrollen er en markedsøkonomisk nødvendighet og matematisk lov - og endog ønsket - teller ikke.  Det har med markedets selvregulering å gjøre.  Noe annet ville være en sovjetøkonomi.  Vi har valgt markedsøkonomi, men ordner oss som vi skulle levd i en total planøkonomi. For personlig næringsdrivende betyr også ordningen i praksis 5 års yrkesforbud - om de vil forsatt drive sin egen virksomhet.  Og det på tross av at de ikke har gjort noe ulovlig.
Det har bare tatt en risiko, satset alt. Den risikoen lovprises i andre sammenhenger som selve forutsetningen for nyskaping og utvikling.   Forstå det den som kan.

På grunn av skammen, samfunnets og lovverkets fordømmelse er det mange som ikke søker hjelp - selv om de kunne fått hjelpe av vår gjeldsordningslov. Det er mange eksempler på at folk har rotet rundt i hengemyr og kvikksand  i 20 år eller mer.

Gjeldsofre kjemper i utgangspunktet med selvforakt, fordømmelse og nederlag.   Samfunnet uttrykker den største omsorg og respekt for de fattige. Men deres handlinger og holdninger til de forgjeldede beviser det motsatte.  Det oppleves som salt i sårene. 

Økningen av rettsgebyrer beviser at denne gruppen ikke teller - den er ikke regnet med. Gruppen kjemper mot en mur av fordømmelse, forakt og likegyldighet - det er Davids kampt mot Goltiat.   En stor del av denne gruppen er også de som forsøkte å skape sin egen arbeidsplass - men mislyktes. Nesten 50% mislykkes innen 5 år.  De som lykkes roses og æres - viser til statsråd Dagfinn Høybråtens tale på KrF's landsmøte hvor han lovpriste norsk nyskaping og risikovillighet og mange nystartede firma.  I praksis vanæres og skjendes de falne, de som mislykkes på det groveste.  Hva slags moral er det?

I løpet av vinteren ved Aftenpostens artikler om inkasso og gebyrer har rovdyret kommet ut av skapet og identifisert seg.  Det beklagelige er at de ikke selv vet at de er rovdyr. Det ligger ikke noen ond vilje bak - bare et behov for renhet - i den beste hensikt.   De vet ikke hva de gjør - i sin egenrettferdighet lytter ikke til ofrene. 
Det er ikke uhørt - brutalitetens og undertrykkelsens historie gjentar seg.

Det er med fortettet bunnløs sorg, oppgitthet og smerte jeg skriver dette.  Det hjelper ikke at våre ledere ikke forstår verken grunnleggende markedsøkonomiske lovmessigheter, og heller ikke overordnedeteknologisk/byråkratiske funksjoner i et moderne samfunn.  Det skyver ansvaret fra seg med henvisning til at de handler i henhold til lover, regler og vanlig praksis. Det er det mange historiske eksempler på. Professor Zygmont Bauman kaller dette segresjonsteknologi. Den fremmer likegyldigheten for den Annens nød. Bauman avviser at samfunnet er humaniserende og moralskapende i sitt vesen. Han argumenterer for at det moderne samfunn er grobunn for immoralitet og ansvarsfraskrivelse.  Behandlingen av umoralske, urene,  gjeldsofre er et av bevisene på hans teser. 

Jeg kan ikke si om behandlingen av markedsøkonomiens tapere er samtidens største skamplett?.  Det er trolig mange smertelige uverdige forhold.  Et er likevel  sikkert at nedverdigelsene og krenkelsene av denne gruppen er et hån mot de markedsøkonomiske og  humanitære prinsipper vårt samfunn bygger på.

Unnskyldningene for uvitenhet holder ikke.  Det som skjer er åpent for dem som vil se. 

"De fattiges historie er historien om ufattelig savn, lidelser og utholdenhet. Det er historien om undertrykkelse, maktmisbruk og slit. Det er historien om uvitenhet og livslede. Det fattiges historie er i en sum historien om livets grenseverdier" Guttorm Fløistad

Kjære politikere:  Se og hør!
 

Tore Lende

lende@lende.no

Artikkelserie i Aftenposten februar 2005.
Skrøt av fattig hjelp, doblet gebyrene
Først skrøt justisminister Odd Einar Dørum av å ha kuttet inkassoselskapenes salærer i sin "kamp mot fattigdom". Siden doblet han statens egne inkassoinntekter.
http://www.aftenposten.no/nyheter/okonomi/article962452.ece
http://www.aftenposten.no/nyheter/okonomi/article962451.ece
http://www.aftenposten.no/nyheter/okonomi/article963122.ece

"Skyldnernes problem er ikke lav moral, men lav inntekt, sier kommunikasjonsdirektør Arve Paulsen i inkassoselskapet Lindorff. Etter å ha studert selskapets saks- og skyldnerdatabase, har han funnet ut hvilke grupper som får flesteparten av namsmennenes regninger"

"For tre år siden ville justisminister Odd Einar Dørum hjelpe de fattige. Da kuttet han inkassoselskapenes salærer med 150 kroner. Siden den gang har han økt statens eget inkassogebyr med 2 297 kroner. Nedsettelsen av det private inkassosalæret ble omtalt som "et ledd i regjeringens kamp mot fattigdom i Norge". Dørum sendte ut pressemelding, og kom med følgende begrunnelse:--- Bakgrunnen for reduksjonen er at inkassosatsene har økt kraftig de siste årene. Grunnen til dette er at satsene i dag er knyttet til rettsgebyret, og at rettsgebyret har økt klart mer enn de alminnelige prisstigningen. Dette har ført til en vanskeligere situasjon for skyldnerne, sa han. "