"JEG VAR SCHIZOFREN, NÅ ER JEG FRISK"

Det er psykiatridager, vi er Folkets hus, Oslo, hvor WSO arrangerer en forelesing med  Arnhild Lauveng, som har vært schizofren, og psykolog Reidun Ueland.




Arnhild forteller om sin barndom. Hennes far døde tidlig av kreft.  "Jeg var den snilleste, prektigste og flinkeste", sier Arnhild, "men jeg ble veldig mobbet.  Jeg ble litt sær og fikk liten selvtillit. Desto mindre selvtillit jeg hadde, desto viktigere ble det å være perfekt. Jeg begynte å bli gærn, gal.  Jeg bruker det ordet. Psykose er et nedover-ord. Et maktord som psykiatere bruker.  Livet var grått.  Jeg trodde jeg hadde havregrøt i blodårene og måtte klore meg selv til blods for å se farge.  Alt var grått.  17 år gammel fikk jeg diagnosen "kronisk schizofreni".   Det er kanskje ikke så sprøtt som det høres ut.  Det har sin logikk."

Hennes psykolog, Reidun Ueland, forklarer og kommenterer litt innimellom.  De to er tydeligvis trygge i lag.

Arnhild hadde en masse hallusinasjoner-  så ting og hørte ting.  Hun så  blant annet ofte illsinte, glefsende ulver med gule tenner, illeluktende ånde og rødsprengte øyne. Hun følte de angrep henne, spiste leggene og det gjorde fryktelig vondt. Hun forklarer seg med at hun følte seg omgitt og overmannet av et ulvesystem.   Hallusinasjonene var hennes språk for beskrive sin virkelighet.

Reidun Ueland forklarte henne blant annet at stemmene Arnhild hørte ikke fortalte noe om galskap, men om ensomhet.  I det hele var det med hallusinasjoner ikke så dramatisk og skremmende som det vi ofte gjør det til.

Hun forteller om en masse sprø - gale - ting hun gjorde.   Men det som er helsprøtt blir og er ikke så galt likevel.  Det har oftest sin forståelige logikk.

Arnhild er opptatt av at "pasientene" mister styringsrett - og blir utsatt  tvang og straff - hvite vegger og grønne gulv - skjerming og isolat.  Mangel på alminnelig menneskelig kontakt, berøring og vanlig samtale om hverdagens trivialiteter. Men det skal ikke personalet snakke om - det er privat.    Dessuten ble hun fortalt igjen og igjen at hun ikke kunne bli frisk.  Schizofreni var en livslang sak.  It's forever.  Håpløst.

Dette med at terapeuter og personal ellers har en slags faglig distansert atferd er pinefullt og psykosefremkallende, mener Arnhild

Psykologen, Reidun Ueland, ser ut til å ha stor forståelse for Arnhild sin negative opplevelse av måten mentalt lidende kan bli behandlet på.  Det er en masse faglige eller byråkratiske overgrep - uforstand - praksiser som utføres i beste mening i forhold til "skikk og bruk" på institusjon.

Arnhild gikk på veldig store doser nevroleptika - så store at en normalt ikke skal kunne klare det.  Hun sluttet med alt på dagen.  Kroppen var avhengig.    Det ble et smertefullt helvete å slutte slik.

Psykologen griper inn, det er ikke å anbefale å slutte med medisiner slik Arnhild gjorde.   Det kan gi fryktelige konsekvenser. Det behøves kanskje inntil et års avvenningstid, og dette må være under kyndig kontroll.  Arnhild er enig,  det var helt vilt å slutte slik hun gjorde, og advarer andre mot å gjøre det samme.

Reidun Ueland forsvarer også bruken av angstdempende medisin i mange tilfeller. Men hun forsvarer ikke Arnhilds medisinering.

Ellers er de enige om at de syke må gis et håp om å bli friske eller "normale".  Psykologen og Arnhild mener at den syke må få anledning til å velge å bli friske. Reidun mener hun ikke kan hjelpe folk som ikke har håp om å bli bedre..  Det er DER hvor det hele begynner - å gi håp.

Av spørsmål fra salen forstår vi at tilhørerne er lettere rystet og spørrende:  "Sitter deler av psykiatrien fast i modeller på menneskelig adferd som ikke hjelper de syke? "

Dette er smertefulle spørsmål vi liksom  ikke har lov å stille?

Eller var forelesningen en ødeleggende forestilling som gir falske forhåpninger? Noen vil kanskje mene det?

Det ser ut som de fleste mener og føler at spørsmålene må reises og stilles. Det ville skade mye mer å ikke gjøre noe.

Nå har Arnhild vært frisk i mange år.  Dette kan visst nok benektes av mange fagmiljøer. Det går ikke an å bli frisk fra schizofreni. Enten var hun feildiagnostisert i utgangspunktet, eller så er hun fremdeles syk, men i fase hvor en sykdommen ikke er synlig og at "galskapen" vil ta henne igjen.

Arnhild smiler av dette.  Hun studerer psykologi, embetsstudiet i 5 semester..  Hun har erfaringer og hun kjenner teoriene og ler trygt og lunt av det hun tydelig ser på som en slags uvitenhet eller feilspor i deler av psykiatrien.  De problemene hun nå kjemper mest med nå, er faktisk traumer  fra den psykiatriske behandling og terapi.

Ellers så mener de at Arnhild ikke er et spesialtilfelle.  Det mange, veldig mange, som har kommet ut av lignende situasjoner og at langt flere burde gis muligheter. Mange lider fremdeles på grunn av mangelfull  terapi.

Forsamlingen sitter til slutt tilbake, de vil ikke gå.  De er rystet, sjokkert, oppmuntret, takknemlige og kanskje litt småfortvilet.   De har fått en glitrende forelesing og gitt glimt inn i en hverdag og virkelighet hvor de fleste ikke har peiling. Virkeligheten er sannelig gal i den syke, men kanskje er den sykes omgivelser også litt "gale"?   Kanskje alternative modeller som allerede finnes burde prøves mer? Mange psykiatere og behandlere bør gjerne begynne å lete etter andre terapeutiske holdninger og innfallsvinkler?

Ellers  er jeg oppmuntret av at hallusinasjoner, syns, hørsels- og følelsesreaksjoner ikke er så skremmende, mystiske, syke og  gale som de i første omgang kan virke.  I møte med dem kan vi beholde fatning, ro og rasjonalitet. It's not the end of the world.  Tvert i mot kan de være et språk som forteller noe om en virkelighet.

Vi er inspirert - vi er fått håp -  Ikke bare for de shcizofrene.  Det bør også være muligheter i mange av våre forskjellige hverdagsproblemer og livets store og små kriser. Det er ikke så vesensforskjellig som det kan se ut.  Meget er forskjellig, men det er utenpå.

Tore Lende
51667811
Sandnes

Kronikk i Dagbladet: Psykiatriens livstidsdom.  Av spesialist i klinisk psykologi  Reidun Ueland NY  16.10.03
Kronikk i Aftenposten:
Les intervju med Arnhild i NRK: http://www.nrk.no/kanal/nrk1/puls/mental_helse/1397113.html
http://www.aftenposten.no/bakgr/981008/kronikk.htm
Tilbake til hovedside: http://lende.no
E-post ti meg
Glimt fra Williarms Glassser behandling av psykotiske pasienter: http://lende.no/psykose
Kurs i Choice Theory:http://lende.no/choice
A Beatiful Mind: http://lende.no/mind   -  oppsiktsvekkende
Professor Joar Tranøys hjemmeside: http://www.geocities.com/jordotradini/

GJESTEBOK'


 
BREV TIL MEDLEMMER OG ABONNENTER AV SØKELYSET I ROGALAND
WSO
LANDSFORENINGEN WE SHALL OVERCOME

Foreningen mener at psykiatriske pasienter er en av  de mest undertrykte gruppe i Norge.  Den ble stiftet i 1968 og er av de eldste foreninger i verden for innlagte i psykiatrien. I 1978 ble det en splittelse i foreningen og flertallet dannet foreningen Mental Helse - som blant annet er noe mindre spørrende til fagmiljøene og medisinindustrien.

WSO er likevel en pådriver for samarbeid mellom de ulike organisasjoner som Mental Helse, LLP, Aurora og Galebevegelsen.  Medlemstallet har de siste årene vært sterkt økende.  WSO er godkjent av staten og mottar tilskudd derfra.

WSO har stått som hovedarrangør av Amalie-dagene som siden 1999 har blitt arrangert en uke i dagene rundt Amalie Skrams fødselsdag 22. august.  I 2001 var dette det største psykiatriske arrangement i Oslo.

I 1999 arbeidet WSO sterkt mot den nye psykiatriloven som innebærer enda mer rettsløshet for psykiatriske pasienter.  På et stormøte WSO arrangerte i april samlet alle brukerorganisasjonene seg om et alternativt forslag.  Det forslaget fikk støtte fra Høyre, SV og Frp.  Sentrumspartiene og AP trumfet gjennom den nye psykiatriloven uten å ta hensyn til brukerorganisasjonene.

WSO har lagt stor vekt på det internasjonale samarbeidet gjennom European Netwrok of Users and Survivors.   WSO er også medlem av Support Coalition International.

Omlag 10 000 mennesker blir hvert år tvangsinnlagt i Norge.  Minst 3% av befolkningen har opplevd tvangsinnleggelse.  Likevel er svært få organisert. Skamfølelse og fordommer hindrer mange i å gjøre noe med uretten.  WSO har i mer enn 30 år stått i spissen for dette arbeidet.

Nå ønskes også andre engasjerte mennesker som ikke er brukere av psykiatrien som medlemmer.  Det er så absolutt bruk for deg. Vær med å gi en stemme til dem som er svakest.

Søkelyset rettes også mot psykisk funkjsonshemmedes vilkår.  Vi vil være et talerør for deres rettigheter, frihet, menneskeverd og respekt.   De er kanskje en av de aller mest rettsløse og svakeste grupper og er og blir trolig blitt utsatt for store og fryktelige faglige og "ufaglige" overgrep.

Slagordene om likhet, frihet og brorskap gjelder alle som kjemper med ulike psykiske problemer.  Stoltenberg uttrykte i forbindelse med sin søster Ninni. "Vi følte at systemet stod imot oss som en mur". Må ingen oppleve at systemet kjemper mot dem.
 
 

Medlemskontigenten
er bare 100 kroner året.

Da får du også tidsskriftet SØKELYSET 3 ganger i året.
Bankgiro 6242 05 24639
Organisasjonsnummer: 980 334 597

Du kan også abonnere på Søkelyset uten å være medlem.  Det koster da også 100 kroner året.
Et godt råd:  Bli medlem!
 
 

WSO
Postboks 8817 Youngstorget, 0028 Oslo
Besøksadresse: Møllergaten 42B, 0179 Oslo
Kontortid: Mandag, onsdag og fredag: 12-15
Tlf 22 20 18 86
Fax 22 20 18 86
E-mail: wso-org@frisurf.no





















WSO-ROGALAND
Det er ikke noen forening eller aktivitet i Rogaland.  Tore Lende er fylkesrepresentant for de få medlemmene som er her. Jeg er blitt bedt om dette - har egentlig ikke kapasitet, men følte at jeg måtte si "ja". Noe må kjempe.  Jeg håper og tror at mange kan bli hjulpet til et bedre liv.  Vi vil gjerne få i gang en aktiv forening og håper å finne noe initativrike mennesker til å drive videre og se at arbeidet vokser og blomstrer til glede og nytte for en av de svakeste og tauseste gruppene i landet.
Tlf. 51 66 78 11     E-mail: tore@lende.no