Denne artikkelen ble også trykket i Hans Jakob Frøens blad: DYPERE LIV.  Dessuten sto den i PIONEREN - ungdoms- og evangeliseringsavisen fra Sarons Dal.  Jeg vet ikke om dette budskapet lå Aril Edvardsen så nær, men min venn Erling Thu (redaktør) og jeg delte disse visjoner og han har vel i stor grad holdt fast ved dette ved sin tjeneste i Kristent Fellesskap i Bergen.  Les også anmeldelse om  Hans-Jacob Frøen - Plogspiss og opprører. 
Tore Lende

"De holdt trolig fast ved apostlenes lære, og ved SAMFUNNET og ved bønnene" Ap.gj. 2.42
Det ord som brukes for samfunn er koinonia. Dette ordet betegner et inderlig forhold mellom mennesker. (Les NT får å se hvordan dette samfunnet virket i praksis). Jeg tror at det i dagens menighetsliv ofte blir gitt medlemskap, men lite fellesskap.

Alle av oss er villige til å gi oss selv til Kristus, for det er det det begynner.

Å være hengitt til hverandre er en grunnleggende lære i det Nye Testamentet.  Og på samme måte som Kristus er gitt (idag) til oss - for å stå sammen med oss, støtte, tilgi, bære, hjelpe, føre frem osv. - SLIK SKAL VI VÆRE GITT TIL HVERANDRE.  Vi kan ha fine teorier om å elske hverandre.  Men virker det i praksis? Vi bør være mer opptatt av  realiteter enn teori. Det er nødvendighet at vi er Ordets gjørere.

Ag.gj. 4.23-25 er et eksempel på at Guds folk er gitt til hverandre. Det blir sagt om dem at de hadde "ett hjerte og en sjel" Står du i et slik forhold til noen? Hvem vet du er gitt til deg?  Hvem er ditt liv spesielt gitt til? På grunn av vår menneskelige begrensning kan vi ikke ha et nært samfunn til altfor mange - kanskje topp 20-30?

Å bære gitt til hverandre betyr både et åndelig og materielt fellesskap.  Det betyr at når en har det vanskelig, hjelper de andre. (Det finnes verdslige organisasjoner som har et større fellesskap enn det som er vanlig blant troende i dag). Jeg er nokså overbevist om at både Herren og verden er trøtt av vårt snikk-snakk om den kristne kjærlighet. Vi er ikke kalt til bare å tale omkjærlighet, MEN Å PRAKTISERE. PÅ DETTE SKAL VERDEN SE AT KRISTUS LEVER OG AT VI ER HANS DISIPLER - AT VI HAR INNBYRDES KJÆRLIGHET.  Og på det skal vi også vite at vi er hans disipler. DETTE MÅ IKKE LENGER VÆRE TEORI BLANT OSS. JEG VET AT DEN KAN BLI VIRKELIGHET. Tror du det?  Ja, tror du virkelig det?   Om du av hjertet virkelig ville svare: "Ja, Jesus jeg tror, fordi du er kjærlighet, og jeg vil ved din kjærlighet begynne å ta små praktiske skritt for å virkeliggjøre dette."

Ut fra hengivelse til hverandre blir virkelig enhet født (ikke organisert)(Anm år 2000: dette ville jeg uttrykt annerledes og betonet en Kristus-sentriskhet som utgangspunkt - trolig ville jeg ved nærmere refleksjon uttrykt mine ettertanker allerede da jeg skrev det.).  Enhet er ikke å være å være sammen i en organisasjon og menighet, enhet er ikke å tro noenlunde det samme.  ENHET ER Å VÆRE GITT TIL HVERANDRE UNDER KRISTI HERREDØMME OG I HANS KJÆRLIGHET.  Det kan ikke organiseres. Dets kraft er liv.  Det er en levende organisme bygget opp pg sammenknyttet ved hvert bånd Herren gir, og behøver ingen ytre organisasjonsstilas.

Som kristne må vi slutte å lage teoretiske luftslott om enhet i Kristus og kjærlighet til hverandre.   Det er på tiden å stikke fingeren i jorda, og se HVOR VI ER.  Vår kjærlighet og samhold må virkeliggjøres i praksis.   Da vil også vanskelighetene begynne.  Vi oppdager at vår kjærlighet ikke er så stor som vi trodde, og at vi mennesker har vanskelig for å elske.   Det er lett nok på avstand å si at en elsker.

Våre liv er gitt til Kristus.  Vi har mottatt Ham som Herre, og vi er gått over i Guds rike. Vi er Guds rike på jord i dag.  Også verden skal se Guds rike og Kristus åpenbart ved oss.  Vi er Kristi legeme.  Hvert lem skal komme på rett plass og i rett forhold til hverandre.

Våre liv er gitt til hverandre på en praktisk og realistisk måte. MEN DA MÅ VI OGSÅ LÆRE HVERANDRE Å KJENNE.
Mennesket er et sosialt vesen.  Slik er vi skapt. Enhet, samfunn og fellesskap er noe langt mer enn en merkelig følelse av å tro det samme på et møte eller på en gudstjeneste.hvor alle sitter på rekke og rad og ser hverandre i nakken. Toppen av fellesskap oppleves kanskje til slutt, når en sier høflig "takk for i dag."  Det er også mange som ikke opplever så mye oppmerksomhet og fellesskap.  Det er litt av en familie og brodersamfunn!!!.  Noen går dypere enn dette.  De har sett tomheten og fremmedgjørelsen og prøver seg frem. Jeg vil gjerne spørre:  "Er fellesskapet virkelig realistisk?  Beveger det seg hjelpeløst på overflaten? Uten Kristi kjærlighet utøst i våre hjerter ved den Hellige Ånd, kan ikke det guddommelige fellesskap virkeliggjøres.

Mange mennesker er ute av stand til å motta og  gi kjærlighet. I et kristent fellesskap vil dette læres.  Mange har problemer med avvisning, mindreverdighetsfølelser, at de ikke betyr noen ting, er unyttig osv.   I denne slags fellesskap betyr alle noe. Men ingen, og spesielt de som har vanskeligheter, vil være hjulpet av pene talemåter. I handling skal det vises at vi elsker hverandre.

Det kristne fellesskapet er ikke bare et møtefellesskap.  Samfunnet i dagliglivet er like viktig. Det er da vi lærer å leve sammen og lærer å LEVE.  Og den som er kommet frem til et naturlig, frigjort, enkelt kristenliv, lærer først og fremst med sitt eksempel. Vi spiser sammen, vi gjøre hagearbeid, reiser til standen sammen, spiller fotball, går i fjellet o.s.v.  Og så holder vi gudstjeneste sammen.   Gleder og sorger deles med hverandre. Vi er åpne og ærlige for hverandre.  Jesus levde sammen med sine. Han gikk i selskap med dem.  I dagliglivet gledet han seg sammen med dem. En leder eller hyrde (pastor) som ikke praktiserer dette, utfører ikke sin oppgave.   Vi er kalt til å leve et naturlig liv i denne verden, MEN IKKE AV VERDEN.  Det ser ut som kristne i dag ofte er av verden, men ikke i verden. 

Vi er Guds familie, brødre og søstre. La oss leve som en familie.

Fra Paulus' brever får vi et klart inntrykk av at han kjente enkeltmennesket.  Han kom ikke bare og preket til menighetene. Han levde sammen med dem og lærte dem å kjenne. Han ble ett med dem. GUD TALER OM DETTE TIL KRISTNE OVER HELE VERDEN NÅ.  Vi snakker om en nådegavevekkelse, men en nådegavevekkelse uten praktisk kjærlighet, er som en tom og hul lyd.  Herren utøser sin Ånd som er kjærlighet og som og har alle nådegaver. Denne Hellige Ånd herliggjør Kristus. Kristus Jesus  blir elsket og tilbedt.  Og det er denne vekkelse og kjærlighet til å fra Kristus som er kilden til vår gjensidige kjærlighet. Det er vår iblant oss. Kristus blir virkelig.  Kristenlivet blir enkelt og naturlig.  Og da behøver vi ikke lenger "kristelige" masker. Vi kan være det vi er.  Det er så herlig forfriskende og lite anstrengende. Vi slapper av i Kristi kjærlighet.

Jeg tar med noen punkter som noen av våre venner i England har satt opp i boken: THE NEXT STEP.  Det er seks måter vi forventer av får kjærlighet og hengivelse skal utrykke seg på.

1.
I ærlighet og oppriktighet. Det betyr at vi er sanne overfor hverandre. Og at vi lar kristelige og andre masker falle.

2.
I samfunn og fellesskap - ved ikke bare å dele med hverandre i møter, men i arbeid og fritid, ved å UTVIKLE VENNSKAP, ved å be for hverandre, ved å samtale, ved økonomisk samhold, ved å vise ansvar.

3.
Å UNDERORDNE SEG. Ved å underodrne oss de ledere Herren har satt over oss i menigheten. 
(Anm. år 2000: Dette ville jeg bestemt ha uttrykt annerledes nå - nå ville jeg ha snakket om gjensidig underordning, dialog og respekt - etter å ha sett maktmisbruk og umyndiggjøring  i kjølvannet av denne type underordningsforståelse)

4.
LOJALITET - vi vil ikke kritisere hverandre eller godta kritikk mot hverandre. 
(Anm. år 2000: Dette ville jeg uttrykt annerledes, og vil ha oppmuntret til en åpen og ærlig diskusjon som kanskje ble kneblet - og forkrøblethet var trolig et resultat.)

5
TILLIT OG RESPEKT ..vi vil ikke øve press på noen eller øve vold på hverandres vilje.  Enhver skal være seg selv.
(Anm. år 2000: Sa sant så sant - hvis punkt 3-4 ble forstått ut fra det - ville mye vondt vært unngått)

6.
PÅ ALVOR... vi vil ta hverandre alvorlig og lytte til hverandre (men dog uten å tape vår humoristiske sans).

7. (Chalres P Scmitt la til et syvende punkt i sitt hefte: Comitted to One Another)
AKSEPTERE - GODTA HVERANDRE.
"Vi krever ikke at du tror alt vi tror, på den måten vi tror det, og vi bare ber om at du ikke krever om at vi skal tro alt du tror, på den måten som vi tror det. "  DA kan vi begynne å virke i Åndens enhet, og Gud vil føre oss til enhet i lære.

(Anm. år 2000. At jeg tok med dette punktet tilkjennega en viss distanse til betoningen fra våre engelske forbilder - og en slags avstand utviklet seg på dette - og da spesielt i forhold til punkt 3 - og som til slutt førte til at endel veier skiltes - i alle fall for en tid)
 

Vi skal verdsette hverandre, liksom Kristus verdsetter oss.  Vi betyr virkelig noe for Gud. Han gleder seg over sine barn (sønner), mer enn vi gleder oss over våre barn. VI BETYR OGSÅ NOE FOR HVERANDRE - OG DET VET VI.  Våre handlinger beviser det. Hvilken revolusjon!  DET ER GUDS RIKE IBLANT OSS!  Vi ber:  "Komme ditt rike - og skje din vilje som i himmelen SÅ OGSÅ PÅ JORDEN."

REFLEKSJONER
Det foregående har sikkert reist mange spørsmål.   De fleste vil nok si at dette høres fint og riktig ut. Men hvordan kan ting forandres?  Jeg skal ikke komme så mye inn på det her. Men jeg vil si at en av nøklene er at Gud reiser opp hyrder og ledere, som er fylt av Guds kjærlighet og visdom.  Disse er virkelige hyrder, som kan ta seg av den enkelte, undervise, oppmuntre og lede ved sitt eksempel.   (I en kristenflokk på 100 bør det være mange hyrder (pastorer) - kanskje 10 eller 20?) Og kanskje skal alle som har nådd en grad av modenhet være fedre og mødre - gjøre disipler og lære.  Johannes skriver til barn, unge og fedre.  Vi trenger fedre og mødre i menigheten.  Herren vil forme, danne og modne deg. Men da må du søke å oppleve et kristent fellesskap.   Det er i fellesskapet vi formes og dannes. Søk sammen med kristne venner som kjenner Jesus, og som lever et virkelighetsnært og realistisk kristenliv.  Søk sammen med andre kristne som vet hva det er å leve i nåden, og som kan hjelpe deg til det samme. Det er mange som vil legge bud og forordninger på deg.  Så mange kristne er frustrert i dag. Hjertet mitt går ut til disse. Jeg vet at du kan komme til ro og hvile i Kristus og finne deg selv der. Herren kaller på hyrder som kan "fø lammene".

HJEMMET DET NATURLIGE MØTESTED
En annen nøkkel er mindre enheter, gjerne små grupper på opptil 20 mennesker.  Disse små gruppene er menigheten.  I forbindelse med mindre grupper, blir hjemmet det naturlige møtested..  Den kristne menigheten er en organisme som betår av små celler, og vokster skjer ved celledeling.  Har du lagt merke til at i den første kristne tid var hjemmet det sentrale møtested.  Det sies at "de brøt brødet hjemme"  (Ag. gj. 2.46, 5,42, og 20,20.  Rom 16.5, 1.Kor.16,19. Kol 4.15- Fil. 2.

Det større fellesskap har også sin betydning  og blir enda rikere når en solid grunnvoll i mindre enheter er lagt.

Jesus ba: "At de alle må være ett....for at verden skal to at du har utsendt meg"

Tore Lende