I februar 1970 skrev daværende "Morgenposten" om norske statskirkeprester som talte i tunger. En av disse var den "opprørske" sjømannspresten på Bygdøy, Hans-Jacob Frøen. I årene som fulgte ble han en plogspiss i Norge og deler av Norden for det som på verdensbasis ble kalt "den karismatiske vekkelse". Pinsen var "gjenoppdaget" og fikk fotfeste også innen andre kirkesamfunn enn hos pinsevennene. Over hele verden førte denne vekkelsen til fornyelse. Men som alltid når Den Hellige Ånd slipper til, blir det strid. Det ble det også her i landet. Hans-Jacob fikk merke kampen, både fra kristenfolk og fra norske hedninger. Ofte ble han hengt ut i media. Men mange førte han inn i et rikere kristenliv med feitere gressganger.

Boken "Plogspiss og opprører", skrevet av Gjøvik-journalisten Håvald Slåtten, er en biografi om Hans-Jacob Frøen, men den gir også viktige glimt inn i nyere norsk kirkehistorie, om kamp og strid, og om at Guds rike går fram. Det er også en god del om hva for eksempel Hans Nielsen Hauge og Ole Hallesby sa om åndsdåp og dåp i Den Hellige Ånd. Boken er om sjømannspresten, om konflikten med flere deler av samfunnet, og ikke minst om Hans-Jacob som på sine eldre dager tar et kraftig oppgjør med Den norske kirke og med barnedåpen. 
Her lukter det svidd i svingene!

Frøen har alltid beveget seg i utkanten av de brede retninger i norsk kristenliv, alltid slåss mot tradisjoner og ritualer som så ofte står i vegen for det Gud vil. Mer enn noe har han sett at det vi vil og det Gud vil, er ofte vidt forskjellige ting. Likevel lar vi våre møter og gudstjenester bli styrt av egne ferdigsnekrede programmer

Vi må videre inn i landet, det er så mye å hente, roper han fortsatt - i sitt 88. år.
Han ser folkekirken som feig og tilspasningsivrig, kaller den en skjøgekirke som han mener at alle kristne mennesker bør forlate fordi den er en synkende skute. Selv har han gått inn i en pinsemenighet etter at Gud ga ham klar beskjed om å komme seg ut, men egentlig er han ikke helt pinsevenn heller. Han vil tilhøre alle kristne og liker ikke merkelappene og båsene som jo er kommet til senere i kirkehistorien. Dette er også noe vi klynger oss til og innbiller oss at Gud vil at vi skal kalle oss lutheranere, baptister, pinsevenner osv. Menneskeverk alt sammen, hevder Frøen.

Boken vi av mange bli oppfattet som et kampskrift. Det har Hans-Jacob Frøen ingenting imot. Han har alltid levd i kamp og stått djervt fast i motvinden. Men den er framfor alt et dokument om et levende menneske, kampglad og glødende for Kristi sak langt inn i alderdommen.
Den kan som sagt også leses med stort utbytte av alle som er interessert i nyere norsk kirkehistorie. Her er interjvu med flere framtredende personer i nyere norsk kristenliv som Aril Edvardsen, Jan Gossner, Jens Petter Jørgensen, tidligere Agape-folk, Eivind Frøen, og her er også synspunkter fra Hans-Jacob Frøens venner i Danmark der han har virket svært mye,
 

Her er forskjellige sitater fra boken: "The Chruch Beyond the Congregation"  James Thwaites
 

«Den guddommelige fortelling vil trenge gjennom bare i den grad de hellige vet hvordan de skal leve i en postmoderne verden.  På dette punktet i historien må vi styrke de troende for mer enn menighetsliv og dets programmer.  De må utrustes til å være den guddommelige og evige fortelling i livets helhet og arbeid»
Fra The Church Beyond the Congregation. s. 47

«Det er på tide igjen å se og finne de nye menneskene i Kristus som er forsamlingen.  Det er på tide å frigjøre dem fra sin kirkeinnhegning hvor de ble plassert av grekerne, og sende dem inn i den skapende Guds tilværelse, som til denne dag, ennå kjenner og kaller deres navn. Hvor er så disse folkene for hvem den nåværende skapelsesprosess venter?»   s. 45

«Vi har låst oss selv inn i kirken, bygningene, møtene og programmene, og vi har ikke vært deltakende i vår skapende arv og bestemmelse. Det har gjort at vi er blitt begrenset og definert i en kirkelig organisatorisk sammenheng vi ikke hører hjemme»    s  45

«Også verden vil aldri få vite hvem menigheten er uten at den får føle det ropet som er den pågående skapelses fødselssmerter»  s. 44

«Det som er sagt her, er at Guds Ånd, som søker dybdene i Gud, fremstår ved et svar forat Guds sønner og døtre blir deltakende i skapelsen.   Lyden av den evige Gud, er gitt sønnene og døtrene til å bli deltakende i hele den skapende orden og være et svar på dens frihetslengsel og rop»  s. 43

En megakirkeleder sier:

«I min ånd hører jeg en lyd som kaller for en radikal forandring på måten vi er kirke. Jeg forstår ennå ikke hva den kallet er, men jeg vet at det vi gjør og de vi sier i fremtiden vil være annerledes enn hva vi til nå har sagt og gjort.  Mye av denne forandringen vil foregå utenfor kirkeveggene og våre søndagsgudstjenester.»
side 4

«Enten vi planlegger det eller ikke, liker det eller ikke, blir vi beveget av det guddommelige forsyn og av kulturell nødvendighet inn i et nytt landskap.  Det er dette våre dødsprosesser og vår fornyelser handler om.»  s.4

«Den greske verdensanskuelse skilte den åndelige virkelighet fra den skapte.  Det hebraiske syn forener dem.   Den greske forståelse har skilt menighetsliv fra vårt daglige liv og levnet.  Den hebraiske måte bringer dette tilbake til en guddommelige strategi og hensikt.   Det greske paradigmet har forvirret vår opplevelse av hvordan Gud involveres i denne verden ............... denne overgangen, vil innebære en reevaluering av vår nåværende  menighetsfokuserte tilnærmking til det å være kirke..... tiden er overmoden, hvis vi skal være lys i denne verden må vi ta en ny vurdering på måten vi er menighet».

James Thwaites beskriver så hvordan platonske og neo-platonistiske tenkemåten har gjennomsyret kirkehistorien, og hindret den i å være det lyst den var  kalt til å være.
«Middelalderen teppela den kristne menigheten i en platonsk tåke og en emperie-byggende arroganse.»
s.16f

«Forsynet beveger seg bort fra de rasjonelle definisjoner til «fortellerens tid». Tiden snur tiden rundt mot en tid hvor bildet sier mer en formelen.  Et filosofisk klima bryter frem som har vært liggende døsende i århundreder og nå bryter frem.  På den mest forunderlige måten kan det det postmoderne paradigmet gjøre et klima for guddommelig åpenbaring».  s. 52

«Det postmoderne paradigmet kan, tror jeg, gi oss filosofisk tilgang til en grunnleggende skatt som i århundreder har vært gravlagt under greske konstruksjoner og moderne tankebygninger.  Med så mange av disse smuldrende ruiner, så kan vi på dette punkt i fortellingen, nå tilbake til skapelseshistorien oppebåret av en stamme kalt hebreerne.  Denne tidsalder gir oss mulighet og redskaper til grave til grunnen av et kristent verdenssyn, og vende tilbake til skapelsesrealiteter åpenbart til hebraiske fedre og profeter. Det er der, tror jeg, at vi kan bygge igjen - ikke fra opplysningstiden, eller det moderne eller postmoderne - men fra skapelsen.   Før Platon splittet universet, før avgudsdyrkelsen, før fallet, far en talende Gud som åpenbarte sine hensikter og sin natur.  s. 57

«Som hedninger er vi podet in det hebraiske tre, og ikke i gresk filosofi og mystikk.  Vår DNA er hebraisk, og ikke hedensk.  Ville Gud skape, gjennom tusener av år, en kultur og et folk fra hvem Kristus kunne komme, bare for å se den flyte bort i en strøm av hedensk og gresk filosofi?  Svaret er klart. Aldri!»
s.58

“For hebreerne var den åndelige er usynlige dimensjon ett med den skapte. Den eksisterte ikke i en seperat og bakenfor-virkelighet, den var i enhet med alt liv i det skapte.  Den åndelige realitet i livet er hjernet eller essensen av alt skapte ting, de som ikke er sett og de som er sett.»
s. 69

Utdrag her:
 

"That certainly is a major shift in the church paradigm.

Yes it is. Such a radical shift is, I believe, being called for at this time, both by leaders and by Christians trying to work and survive the complexities and struggles of their everyday life. Mike Regele, a church commentator from the States, says it well. He says that the church as we know it is heading into death.

More and more people, including pastors, are realising that our endeavour to make the Kingdom come primarily through the local church programme and series of meetings held in the building is just not working. What we have been promised and what we have worked hard for is not being delivered in our current church paradigm. These frustrations and realities are causing that sense in many that the way we have done things as the church is coming to an end, to a death, and that God is moving, through the frustration and the desire, to bring something new into being.

One minister of a Charismatic church expressed it well. He said that almost thirty years ago, when the Spirit came with power, we felt that the church was going to be so radically changed and become an agent for world change. He said, "We were shown the door by our traditional congregations at the time and headed out to forge a new way of being the church. And here we are, all these years later, and we look and act pretty much like the very churches we left. We are still all centred on the pulpit, the pastor, the meeting and the building. The music has changed but the beat remains the same."

The form the church presently takes, the world it gets its bearings from, was mostly formed in the late Enlightenment and early Modern period. In a postmodern time that way of approaching reality is now going, going, gone and our way of church life is passing away with it. Regele says that we have to prepare for this death and begin to envision what the ‘resurrected’ church might look like."