Hører du en tiltakende susen?

Det er noen ord som er så vanskelige:  Menighet, kristen, kirke, pastor, evangelisering..verden, himmelen....  Det vi forstår ved disse ordene er trolig noe veldig forskjellig fra det som opprinnelig ble oppfattet.  Kirke, menigheten, var de som hadde fulgt et kall til å leve et alternativt og annerledes liv enn denne onde verden og som er grepet av erfaringen av Jesu oppstandelse.  Kirken ble nok IKKE oppfattet som en bygning, en organisert enhet, et kirkesamfunn, en stifelse, en juridisk person. Det var sannsynligvis  heller ikke noe presteskap, og det var ikke en leg/lærd-inndeling - ikke noe hirarki altså. Kirken var heller ikke noen jordisk eller politisk maktfaktor eller pressgruppe. Både Bibelen og kirkehistorien viser at det var slik, slik jeg ser det. Det er først etter nesten to hundre år vi hører om de første kirkebygninger.

VERDIER OG LIVSSTIL
For disse første "lærlinger" var evighetsperspektivet viktig, men liv, verdier og livsstil her og nå var det sentrale. Dette å være verdens lys og salt var ikke noe som skulle virkeliggjøres i fremtiden, men i tiden nå. Og så var det opgså en lengsel etter Jesu gjenkomst, da skulle alle drømmer bli virkeliggjort og det forgjengelige bli uforgjengelighet.  Ikke mer sverd og krig. Ikke sykdom, uforsonlighet og nederlag. Guds dom skulle gå over alt ondt og det skulle utryddes.  Men fremtiden hadde sitt utgangspunkt i "her- og nå".  Jeg kan ikke se at skillet mellom det evige og det timelige var så stort.  Dette er også i tråd med hebraisk tradisjon.  Det var bl.a. grekerne, Platon, som innførte dette skillet. http://www.beyondtc.com.au/James%20Thwaites%20frame.htm

Den, kirken, var sterkt bundet sammen, men båndene var ikke organisatoriske, men organiske som i en familie, utvidet familie (oikos) og vennekrets. Det var ikke en gang gudstjenesten som var det sentrale.  Det var vennskapet og det var måltidene.  De synlige tegn på at de var de som hadde tatt imot "kallet" var vennskapet, ansvaret, felleskapet.  De første "utkalte" hadde heller ikke pastor e.l. i vanlig forstand som drev en virksomhet. Det er menneskelig å søke sin trygghet i en organisasjon, en pastor de følger o.l.  Det kan også gi status og ære. Jeg tror gjerne Bibelen kaller det verdslige lyster som bør fornektes? Det er sterke ord som tyder på pilgrimer er mer en passende metafor for kirken - et folk i bevegelse og utvikling med sin trygghet i Jesus og Den Hellige Ånds iboende kraft.

INGEN VIRKSOMHET
De første kristne  hadde ingen virksomhet som måtte holdes gående.  De var et dagliglivets livsuttrykk og livsstrøm.  Jesus sa noe om:  Dere er jordens salt... Det skal vi være i kraft av livsstil og verdier, og ikke alminnelig maktutøvelse, forskjellige "PR-stunt" o.l. . Respekt, gjensidig underordning, evne til å lytte, kravløshet, vennlighet og ekstrem fredelighet, er kjennetegn på disippelskap. "Bossende", kontrollerende, kritiserende og formynderiske holdninger er onde tilbøyeligheter vi mennesker har, og disse "bekjempes" ved troen på den iboende Jesus - et nytt og annerledes liv er en frukt av Jesu oppstandelse. Jesu undervisning i Bergprekenen er det glade budskap og gode nyheter.  Her finnes et tilbud om Gudsrikets livsstil: Guds rike var kommet til jorden, nær her og nå, og begynner sin virkeliggjørelse her i tiden.

Du kan lese mer på:  www.lende.no/femtenteser ,      www.lende.no/celle   ,  www.lende.no/friemenneske  Et opprop for 30 år siden, like aktuelt? Lederskap    Husmenighet i Sandnes

Målet
er  ikke målet å bli en stor og innflytelsesrik menighet eller kirke.  Når en  er blitt 10 -15 stk blir gjerne en gruppe delt.  Det vil kanskje ta et år, to eller mer? Og så vil disse gruppene igjen dele seg, og dele seg, og dele seg.  Men det blir aldri en stor menighet i vanlig forstand.  Disse gruppene skal bestemt ikke være noe i nærheten av en aktivitetssentraler.

Den kristne "forskjelligheten"  består bl.a. i kjærligheten og fornektelsen av materialismen og vår tro på Gud, hans kraft og nåde.   Tanken om materiell rettferdighet og likelighet er sentral.  Grådighets- og  "bless-me-kultur" er et avvik. Som Jesu lærlinger skal vi leve synlig og merkbart annerledes.  Uten det har vi nok  ikke noen legitimitet i å kalle oss Mestern's lærlinger?  Anderledesheten består ikke i hva vi spiser, drikker, hvordan vi klær oss, hellige dager og høytider, pomp og prakt, og bestemte ritualer og aktiviteter... Det har mye med verdier å gjøre, hvilke verdier som dyrkes og oppmuntres.

DET SKAPPENDE VEKSTPRINSIPP
Standarden virker å være høy.  Det vil bare gå i troen på at Jesus er hos oss og i oss, og vil være den virkeliggjørende kraft. Kravmentalitet, lovviskhet, målstyring  (MBO) og effektivitetstenkning er "ut".   Prinsippene finnes på et annen nivå i en annen dimensjon - det kan kalles det skapende vekstprinsipp. Gud gir vekst..  Jeg tro på nådens og tilgivelsens kraft - den iboende Kristus som møter oss uten fordømmelse og krav.

Det finnes forskjellige modeller vi kan arbeide etter.  En spennende modell er den som Håkan Sunnliden (svensk luthersk prest) arbeider etter, eller Nettverkskirken  i Oslo og flere andre følger.

Når alt dette er sagt, så er det ikke for å fordømme den organiserte kristenhet.  Sannheten er ikke ord. Men et levd og erfart liv.  Bare det kan være en eventuell "dom".  Dette sier jeg i ydmykhet og respekt for enhver som forsøker å leve sant og rett i denne verden  - og ikke som den som har sett Lyset.
 

Hjertelig hilsen
Tore Lende

Adr:
Rishagen 12
4307 Sandnes
Tlf 51 66 78 11
 

1.6.2003
Vi er kommet hjem etter en inspirerende week-end på Jeløya i regi av "Nettverkskirken"   Venner fra Brasil skulle dele sine erfaringer fra cellemenighetsliv i Brasil.  Vi ble på mange måter førte tilbake til våre første begynnelse for 30-35 år siden - menighetens enkelthet og dynamikk ble fornyet - den tro og de lengsler vi har hatt i våre hjerter ble levendegjort og fornyet.  Temaet var:  "Kan en menighet gjøre disipler...?"   Våre venner fra Brasil moret seg over dette tema.  Uten at en gjør disipler, er det ingen menighet. Disipler gjøres i vennskapsrelasjoner - disippelgjøring foregår ved å leve sammen i nære relasjoner.  Som en refleksjon på helgen har jeg meditert, fundert, på hva menigheten er - hvordan kan det uttrykkes.   Her er en definisjon:

Menigheten er en forpliktende vennskapsrelasjon mellom to eller flere som under Jesus har valgt å være Gudsrikets lærlinger, opplære og bli lært.  Gruppen skal i liv og lære være et uttrykk av Guds rikes liv hvor de er. Deres oppdrag er utbre de gode nyhetene  om at i Kristus er Guds rike kommet til jorden. Dåp skiller den fra denne verden, og gjør den levende i forhold til Gudsrikets virkelighet. Guds rike går ikke frem ved makt, fysisk, økonomisk eller psykisk.  Fredelige midler og tjenende ydmykhet er dens våpen.  Den søker ikke verdslig makt og dominans. Den er et uttrykk av de lengsler som er lagt ned i alle mennesker om kjærlighet, rettferdighet og fred mellom mennesker og mellom Gud. Det betyr at menigheten ikke er noe sted eller noe hus eller noen organisasjon.  Hellig dager og steder hører til en annen tid. Guds helligdom er kommet til jorden og hans bolig er blant mennesker. Vi er gått inn i en altomfavnende hellighet.

Utfra dette er ikke menigheten noe statisk - den er levende - det er en elv som renner gjennom rom og tid og er stadig bevegelse og forandring. Menigheten konstitueres ikke ved en en beslutning eller et møte.  Menigheten konstitueres i møte mellom mennesker og Gud i relasjonen. Den fortsetter i lærlingegjørende relasjoner og den utbres gjennom det.  Menigheten konstitueres f.eks. ikke ved regelmessige møter, bibelundervisning, innsettelse av lederskap og pastorer, men ved at mennesker i møte med Gud og hverandre inngår en "lærlingekontrakt".  Læringen skjer gjennom daglig liv som leves sammen.  Dette betyr også at menigheten ikke er nasjonalistisk eller politisk i sitt vesen. Gudsrikets realitet er altoppslukende - fokus er udelt på å leve det nye livet i Kristus.  Menigheten vil således på mange måter være en motkultur til verden.  Menigheten er denne verdens korrektiv, lys og salt i kraft av relasjonene mellom Gud og mennesker..  Dens kraft er Jesu nærvær, guddommelig kraft og glede i Guds evige hensikter.

Det betyr at mange av dagens såkalte menigheter i sitt uttrykk er en fornektelse av menighetens vesen og natur.  Det er ikke lenger de organiske relasjoner i vennskap, gjensidig underordning og kjærlighet som er dens fokus.  I stedet er det kommet aktiviteter og programmer.

Min lengsel er å se at Guds rike kommer og utbredes ved at mennesker knyttes sammen i levende Kristus-relasjoner.
 

PS
Etter at jeg hadde skrevet dette, kom jeg tilfeldigvis over en bok av James Thwaites.   Budskapet hadde jeg aldri hørt på den måten før. Men det stemte så utrolig med de tanker og drømmer som har tiltatt i styrke hos meg de senere år.  Her er litt fra et intervju:

Hele intervjuet
 

Her er forskjellige sitater fra boken:  "The Chruch Beyond the Congregation"  James Thwaites
 

«Den guddommelige fortelling vil trenge gjennom bare i den grad de hellige vet hvordan de skal leve i en postmoderne verden.  På dette punktet i historien må vi styrke de troende for mer enn menighetsliv og dets programmer.  De må utrustes til å være den guddommelige og evige fortelling i livets helhet og arbeid»
Fra The Church Beyond the Congregation. s. 47

«Det er på tide igjen å se og finne de nye menneskene i Kristus som er forsamlingen.  Det er på tide å frigjøre dem fra sin kirkeinnhegning hvor de ble plassert av grekerne, og sende dem inn i den skapende Guds tilværelse, som til denne dag, ennå kjenner og kaller deres navn. Hvor er så disse folkene for hvem den nåværende skapelsesprosess venter?»   s. 45

«Vi har låst oss selv inn i kirken, bygningene, møtene og programmene, og vi har ikke vært deltakende i vår skapende arv og bestemmelse. Det har gjort at vi er blitt begrenset og definert i en kirkelig organisatorisk sammenheng vi ikke hører hjemme»    s  45

«Også verden vil aldri få vite hvem menigheten er uten at den får føle det ropet som er den pågående skapelses fødselssmerter»  s. 44

«Det som er sagt her, er at Guds Ånd, som søker dybdene i Gud, fremstår ved et svar forat Guds sønner og døtre blir deltakende i skapelsen.   Lyden av den evige Gud, er gitt sønnene og døtrene til å bli deltakende i hele den skapende orden og være et svar på dens frihetslengsel og rop»  s. 43

En megakirkeleder sier:

«I min ånd hører jeg en lyd som kaller for en radikal forandring på måten vi er kirke. Jeg forstår ennå ikke hva den kallet er, men jeg vet at det vi gjør og de vi sier i fremtiden vil være annerledes enn hva vi til nå har sagt og gjort.  Mye av denne forandringen vil foregå utenfor kirkeveggene og våre søndagsgudstjenester.»
side 4

«Enten vi planlegger det eller ikke, liker det eller ikke, blir vi beveget av det guddommelige forsyn og av kulturell nødvendighet inn i et nytt landskap.  Det er dette våre dødsprosesser og vår fornyelser handler om.»  s.4

«Den greske verdensanskuelse skilte den åndelige virkelighet fra den skapte.  Det hebraiske syn forener dem.   Den greske forståelse har skilt menighetsliv fra vårt daglige liv og levnet.  Den hebraiske måte bringer dette tilbake til en guddommelige strategi og hensikt.   Det greske paradigmet har forvirret vår opplevelse av hvordan Gud involveres i denne verden ............... denne overgangen, vil innebære en reevaluering av vår nåværende  menighetsfokuserte tilnærmking til det å være kirke..... tiden er overmoden, hvis vi skal være lys i denne verden må vi ta en ny vurdering på måten vi er menighet».

James Thwaites beskriver så hvordan platonske og neo-platonistiske tenkemåten har gjennomsyret kirkehistorien, og hindret den i å være det lyst den var  kalt til å være.
«Middelalderen teppela den kristne menigheten i en platonsk tåke og en emperie-byggende arroganse.»
s.16f

«Forsynet beveger seg bort fra de rasjonelle definisjoner til «fortellerens tid». Tiden snur tiden rundt mot en tid hvor bildet sier mer en formelen.  Et filosofisk klima bryter frem som har vært liggende døsende i århundreder og nå bryter frem.  På den mest forunderlige måten kan det det postmoderne paradigmet gjøre et klima for guddommelig åpenbaring».  s. 52

«Det postmoderne paradigmet kan, tror jeg, gi oss filosofisk tilgang til en grunnleggende skatt som i århundreder har vært gravlagt under greske konstruksjoner og moderne tankebygninger.  Med så mange av disse smuldrende ruiner, så kan vi på dette punkt i fortellingen, nå tilbake til skapelseshistorien oppebåret av en stamme kalt hebreerne.  Denne tidsalder gir oss mulighet og redskaper til grave til grunnen av et kristent verdenssyn, og vende tilbake til skapelsesrealiteter åpenbart til hebraiske fedre og profeter. Det er der, tror jeg, at vi kan bygge igjen - ikke fra opplysningstiden, eller det moderne eller postmoderne - men fra skapelsen.   Før Platon splittet universet, før avgudsdyrkelsen, før fallet, far en talende Gud som åpenbarte sine hensikter og sin natur.  s. 57

«Som hedninger er vi podet in det hebraiske tre, og ikke i gresk filosofi og mystikk.  Vår DNA er hebraisk, og ikke hedensk.  Ville Gud skape, gjennom tusener av år, en kultur og et folk fra hvem Kristus kunne komme, bare for å se den flyte bort i en strøm av hedensk og gresk filosofi?  Svaret er klart. Aldri!»
s.58

“For hebreerne var den åndelige er usynlige dimensjon ett med den skapte. Den eksisterte ikke i en seperat og bakenfor-virkelighet, den var i enhet med alt liv i det skapte.  Den åndelige realitet i livet er hjernet eller essensen av alt skapte ting, de som ikke er sett og de som er sett.»
s. 69

Utdrag her:
 

"That certainly is a major shift in the church paradigm.

Yes it is. Such a radical shift is, I believe, being called for at this time, both by leaders and by Christians trying to work and survive the complexities and struggles of their everyday life. Mike Regele, a church commentator from the States, says it well. He says that the church as we know it is heading into death.

More and more people, including pastors, are realising that our endeavour to make the Kingdom come primarily through the local church programme and series of meetings held in the building is just not working. What we have been promised and what we have worked hard for is not being delivered in our current church paradigm. These frustrations and realities are causing that sense in many that the way we have done things as the church is coming to an end, to a death, and that God is moving, through the frustration and the desire, to bring something new into being.

One minister of a Charismatic church expressed it well. He said that almost thirty years ago, when the Spirit came with power, we felt that the church was going to be so radically changed and become an agent for world change. He said, "We were shown the door by our traditional congregations at the time and headed out to forge a new way of being the church. And here we are, all these years later, and we look and act pretty much like the very churches we left. We are still all centred on the pulpit, the pastor, the meeting and the building. The music has changed but the beat remains the same."

The form the church presently takes, the world it gets its bearings from, was mostly formed in the late Enlightenment and early Modern period. In a postmodern time that way of approaching reality is now going, going, gone and our way of church life is passing away with it. Regele says that we have to prepare for this death and begin to envision what the ‘resurrected’ church might look like."
 

Andre linker og ressurser:
http://www.homechurch-homepage.org/
Studentled cellgroups: http://www.cellgroup.com/seminars/index.html
Why housechurches: http://www.ekklesiacelebrationctr.org/
Homechurch: http://homechurch-homepage.org/faqs.htm
The Chruch beyond the Congregation