VI GIR GJELDSOFRENE RESPEKT OG VERDIGHET.
De får oppleve å ta ansvar og få kontroll i livet

 
John Stevens er gjeldsrådgiver fra Isle of Wight, England. Han er lokal leder for Frontline, en kirkelig stiftelse  (non-profit) som gir  hjelp til mennesker som har mistet kontrollen i økonomien – gjelden er kommet ut av kontroll.  Han er i Sandnes denne uken blant annet for at han skal tale i Frikirken på søndag.
 
”Dette med kirkelig gjeldsrådgivning virker litt fremmed for oss i Norge, John?”  spør jeg.
 
”Jeg forstår at i Norge er dette stort sett et offentlig anliggende. I England er det en rekke stiftelser som gjør dette på ”non-profit” basis og som ikke tar betalt av de forgjeldede. Det er også dem som tar seg betalt, og , etter min mening, grovt utnytter denne svake gruppen.  Det er likevel svært viktig med forskjellige tilbud, det øker kvaliteten på den rådgivning som blir gitt.”   ”Det finnes en del godkjente gjeldsrådgivere og banker som banker og inkassobyråer ved lov er pålagt å samarbeide med.,” forteller han.
 
Jeg spør hvorfor han tror vi ikke har denne slags hjelp i Norge? ”Etter det du har fortalt er lovverket en hindring. I England kan folk gå konkurs eller få akkord på samme måte som et aksjeselskap i Norge. Dette er en forutsetning for at kreditorene skal komme til enighet om en løsning. Hvis de ikke kommer til enighet kan de tape alt.  Når det er sagt, så henviser også bankene sine kunder til oss. De vet at vi hjelper kundene til å gjenvinne kontrollen og at  vi hjelper dem til å få inn mer penger enn de ville kunne alene. ” 
 
”Jeg forstår at i Norge er fokus på moralen hos dem som ikke betaler. I England ser myndighetene på gjeldsproblemer som uunngåelig i en dynamisk markedsøkonomi.  Fokus er derfor på rehabilitering og ny start.  Og det er avgjørende at de som mister kontrollen søker hjelp tidlig – at prosessen ikke er forbundet med skam og pekefinger. Samfunnet vil ikke betale for mennesker som er knust og ødelagt av gjeldsbyrder.  Behandler vi folk som uansvarlige unnasluntrere, får vi det vi legger opp til.”
 
”På den andre siden”, sier John, ” vår oppgave er å hjelpe uansvarlige mennesker til å bli ansvarlige.  Det drives også en uansvarlig utlånspolitikk.  Vi kan ikke fordele skyld, men må finne løsninger som ansvarliggjør alle parter: Samfunnet, kreditorer og skyldnere.”
 
Han forteller også at det ikke er mange som går konkurs, bare 0,1% årlig. Han forteller også at det ikke er noe sosialt stigma lenger med det å gå konkurs, ”men det er ikke trivelig – en mister nesten alt en har.”   De fleste kommer frem til frivillige gjeldsavtaler, akkorder.  I mange tilfeller får banken hele hovedstolen i løpet av 3-4- 5 år. De avstår fra alle renter og gebyrer. I andre tilfeller må det i tillegg forhandles en gjeldsslette på 10% eller for eksempel 50% alt etter forholdene.
 
”Jeg har jobbet med dette i 15 år”, sier John,  ”og har en enorm glede av det.  Folk kommer helt knust, familiene er i oppløsning, de er syke av gjeldspresset og alt er kaos. Da er det fantastisk å kunne å kunne tilby hjelp. Vi ser at familierelasjoner blir legt, psykiske og fysiske problemer blir legt – folk blir hjulpet ut av ødeleggende sirkler. De opplever å få kontroll. De får en mulighet til selv å ta ansvar for sitt liv, å ikke være en brikke som blir kastet rundt i en verden ute av kontroll.”
 
”Psykiatere, leger, prester, kommunale sosialarbeidere og andre i hjelpeapparatet henviser ”de gjeldssyke” til oss.  Mange har store psykiske problemer på grunn av situasjonen og hos andre er gjeld en hindring for at de skal kunne blir friske.  Vi er høyt verdsatt av alle, da vi sparer sosialtjenesten for store penger. Folk som er falt utenfor og satt ut av spill, kommer igjen inn og blir positive bidragsytere, jobber og betaler sin skatt og tar ansvar for sine liv.”
 
Jeg spør: ”Hva er de viktigste hemmeligheter for at dere lykkes?”
 
”Det viktigste er å møte disse flotte menneskene med respekt og tillit – de kommer knust og under sterk selvforakt og fordømmelse. Vi gir dem verdi. Vi bygger deres selvbilde opp og forteller dem at de er helt normale. Vi gir dem håp og vi hjelper dem til løsninger de kan leve med.  Vi gir dem frihet. Hvis vi skulle begynne å kontrollere dem og være formyndere ville vi ødelegge hele prosessen. De skal bygge opp sitt selvbilde ved å lykkes i å selv ta ansvar”
 
Jeg takker for samtalen og tenker: ”Dette er en totalt annen verden enn den norske gjeldsofre møter.  Kanskje det er derfor at så mange gjeldsofre blir syke og uføre og at bare 30% av gjeldsordningene gir dividende til kreditorene? Av dem som fåt hjelp i Frontline er det noe til kreditorene i 85% av sakene, og mange tilfeller får kreditorene hele hovedbeløpet unntatt renter.”
 
Den engelske staten, Insolvency Helpline,  driver også en hjelpetjeneste for dem som havner i gjeldsproblemer. Det er naturlige konsekvenser av den dynamiske markedsøkonomi,  som føres – hvor alle har som overordnet mål å maksimere profitten.
 
Hvordan kan to så like land, ha så forskjellig praksis?
 
 
Tore Lende