Et grunnleggende
premiss i Kringlens fremstilling om psykoanalysen er feil: Han hevder at
ingen vesentlige nye bidrag har sett dagens lys de siste tiår."
Det er nå det hele foregår
Einar Kringlen postulerer den 16.
oktober en teoretisk og klinisk "krise" innen psykoanalysen. "Krise" kan
for så vidt være en treffende beskrivelse av en klinisk og
intellektuell tradisjon i endring.
Av PER-EINAR BINDER OG HELGE HOLGERSEN, PSYKOLOGER
Problemet med Kringlens fremstilling av dette temaet
er imidlertid at et grunnleggende premiss i hans argumentasjon er feil:
han hevder at "ingen vesentlige nye bidrag har sett dagens lys de siste
tiår". Hva som har skjedd de siste tiår er at freudiansk ortodoksi
og egopsykologi har mistet mye av sitt fotfeste innen amerikansk psykoanalyse.
Etter dette har psykoanalysen i økende grad vært preget av
et teorimangfold, og Heinz Kohuts selvpsykologi som Kringlen nevner er
bare ett og neppe det mest interessante av de nye bidrag.
I England har en sett en videreutvikling av objektrelasjonsteorien
der blant andre Betty Joseph, John Steiner, Anna Alvarez, Christopher Bollas
og Adam Philips har gitt vektige bidrag både til perspektivet på
klinisk praksis og med hensyn til teoriutvikling. Joseph, Steiner og Alvarez
har videreutviklet tilnærminger til psykoanalyse og psykoanalytisk
terapi i forhold til voksne og barn med personlighetsavvik og psykose,
der fokus ligger på pasientens evne til å forstå og ta
hånd om egne følelser og relasjonsbehov. Som Kringlen selv
er inne på har objektrelasjonsteorien påpekt at vi først
og fremst er motivert av våre behov for kontakt og samhandling. Et
spedbarn må ha opplevd å bli følelsesmessig møtt
og forstått av sine foreldre for å utvikle evne til selv å
forstå seg selv og andre. Dette er en annen forståelse av menneskelig
utvikling enn det Freud postulerte. Kringlen plasserer objektrelasjonsteorien
utenfor psykoanalysen, og bruker den som referansegrunnlag for at psykoanalysen
er "feil". Dersom vi slår opp i de store internasjonale psykoanalytiske
tidsskriftene vil vi se at det nettopp er de relasjonelle perspektivene
som i dag for en stor del er psykoanalysen.
I USA har det foregått en sterk utvikling av psykoanalytisk
teori de senere årene. Stephen Mitchell har i sine verk "Relational
concepts in psychoanalysis" og "Hope and dread in psychoanalysis" påpekt
hvordan den nye psykoanalysen primært er et relasjonsperspektiv og
ikke et driftsperspektiv. Selv utvikler han en psykoanalytisk teori uten
drift, men tar i stedet utgangspunkt i hvordan våre ønsker
og behov får mening gjennom det feltet av gjensidig fortolkning som
samhandling med andre mennesker består av. Dette blir en psykoanalyse
uten mye av den tradisjonelle sjargong. Dette er "psykoanalyse" definert
ut fra sitt tema; en granskning av de sider ved menneskelig samhandling
og behov, ønsker, lengsler og angster som vi ikke uten videre forstår.
Innen amerikansk psykoanalyse har det vært et større fokus
på affektene de senere årene, der blant andre Charles Spezzano
har sett på hvordan psykoanalysen må ta utgangspunkt i følelser
heller enn drifter. Jay Greenberg har gitt en relasjonell tolkning av ødipuskomplekset,
og drøfter hvordan det kan gis ny mening dersom vi leser det ut
fra en motivasjonsteori som ser på behov for selvhevdelse og trygghet,
og ikke kun seksualitet. Roy Schafer har de senere årene utviklet
et perspektiv på hvordan psykoanalyse og psykoterapi er måter
å for skape nye og mer meningsfulle fortellinger om pasientens liv,
og således plassert psykoanalysen nærmere humaniora enn naturvitenskap.
Den relasjonelle psykoanalyse innebærer som Mitchell påpeker
både en revolusjon med hensyn til vår idé om psykoanalysens
kunnskapsgrunnlag og om pasientens behov. Når psykoanalyse er en
form for relasjonskunnskap, kan den ikke påberope seg autoritet som
noen fullstendig "sannhet" om det menneskelige liv. Den kan heller sees
som et sett redskaper for å forsøke å forstå et
saksområde som aldri kan bli entydig. Et visst teorimangfold innen
psykoanalysen vil derfor måtte sies å være både
nødvendig og ønskelig. Den psykoanalytiske og psykoterapeutiske
praksis er ikke fundert på å gi pasienten "innsikt" i sin psyke
i tråd med hvordan Freud tenkte. Den er heller et møtested
mellom en pasient og en terapeuts måter å forstå menneskelivet
på. Terapeutens bidrag ligger i at han har et teoretisk og personlig
grunnlag for å prøve å forstå, og holde fast i
at det etter hvert kan bli mulig å forstå selv der pasientens
indre liv og væremåter kan synes uforståelige. Hva som
er "terapeutisk endring" er forsøkt beskrevet på flere ulike
måter. Vi kan si at pasienten gis mulighet til å vinne tilbake
sider av seg selv som er spaltet vekk eller lite utviklet. Dette bidrag
til mer nyansert opplevelse av egne følelser og egen posisjon i
forhold til andre mennesker. Eller vi kan si at pasienten blir i stand
til å skape nye fortellinger om seg selv, med ny mening til fortidens
skuffelser og forsakelse, ny mening til hvem han opplever å være
og er i ferd med å bli.
Kringlen hevder at psykoanalysen er i krise fordi andre,
mer "strukturerte" terapiformer har vist seg å ha tilsvarende effekt.
Dersom dette forhold skulle bidra til "krise", burde det i så fall
innebære like mye krise i andre terapiretninger. Vi vil her måtte
ha en løpende diskusjon av hvilken "effekt" vi ønsker å
bidra til, og hvilke endringsprosesser som finner sted. Det er et spørsmål
om pasientens "håp" grunnleggende sett ligger i å bli "strukturert"
eller å bli forstått. Debatten om kortvarig versus intensiv
behandling er på ingen måte et avsluttet kapittel, og bidragene
fra blant andre Peter Fonagy, Weiss & Sampson og Jon Monsen er her
verd å merke seg. Det er også interessant å se hvordan
såkalte "strukturerte" terapiformer som kognitiv terapi begynner
å ta opp i seg psykoanalytiske begreper som "overføring",
og begynner å tenke langtidsbehandling i forhold til personlighetsforstyrrelser.
Kringlen hevder at spedbarnsforskningen har avvist mange
psykoanalytiske postulater, noe som er riktig når Kringlen baserer
seg på at "de vesentlige trekk ved den psykoanalytiske teori var
utformet" før 1905. Det Kringlen ikke nevner er at spedbarnsforskningen
de senere år har bidratt til teoriutvikling i psykoanalysen, slik
vi ser det representert ved Frank M. Lachmann og Beatrice Beebe, Peter
Fonagy og Eric Rainer. Daniel Stern er kanskje den av spedbarnsforskerene
som ser mest negativt på psykoanalysen, men selv han regner fortsatt
sin teori som "psykoanalytisk": Det foregår i dag en løpende
debatt innen psykoanalysen om hvorvidt eksperimentell spedbarnsforskning
kan fungere som validering av psykoanalytisk teori, eller om psykoanalytisk
tenkning og teori heller har sitt grunnlag i de ulike psykoanalytiske og
psykoterapeutiske praksisformer.
Kringlen anfører også en femininisering
av psykoterapien som et slag mot psykoanalysen. Dette basert på at
stadig flere kvinner blir terapeuter. Her kan vi ikke annet enn å
spørre hvorfor dette skulle være et problem, og hvem det i
så fall skulle være et problem for. Om han tenker at dette
skulle være et problem i forhold til det kliniske arbeidet, bør
dette begrunnes nærmere. I forhold til teoriutvikling kan det være
rimelig å hevde at et av de store problemene med den ortodokse freudianske
psykoanalyse nettopp var forståelsen av kvinneligheten. Teoretikere
innen dagens psykoanalyse som Joyce McDougall, Julia Kristeva, Jessica
Benjamin og Anna Alvarez er kvinner med bidrag vedrørende psykosomatiske
tilstander, forholdet mellom ord og affekt, og barneanalyse. De to førstnevnte
er i tillegg plassert innenfor fransk psykoanalyse, hvor Kringlen hevder
at nye innsikter glimrer med sitt fravær. Kringlen snakker om psykoanalysens
"prestisjetap" i forhold til "rådende" psykiatri. Et slik tap av
"prestisje" kan nok på visse felt være en realitet, men det
er her et spørsmål om prestisje i forhold til hva. Psykoanalysen
på 50- og 60-tallet var positivistisk orientert, og betraktet seg
relativt naivt som en entydig "vitenskap" om det ubevisste. "Rådende
psykiatri" etterspør entydig og kvantitativ kunnskap som kan omsettes
til raske intervensjoner. Den vil derfor ha lettere for å forholde
seg til kunnskap om biologi og kjemi, enn om tvetydige saksforhold som
menneskers følelser, behov og relasjonelle liv. Når store
strømninger innen dagens psykoanalyse erkjenner å være
en annen type kunnskap enn naturvitenskap, vil det ikke være naturlig
å søke "prestisje" på de samme premisser som "rådende"
psykiatri. Dette innebærer at psykoanalysen befinner seg i en "krise"
i forhold til psykiatrien, men denne krisen finner kanskje best sin løsning
ved at psykoanalysen holder seg levende som et alternativ til den nevrobiologiske
forståelsen av menneskelig lidelse. |
