Ektefeller 
foreldre - barn
sjef - underordnet
lærer - elev
lege - pasient
osv

Hvis noen har erfaringer som de mener bekrefter eller motsier dette, vil jeg være takknemlig for en liten mail, brev, fax -
gjerne anonymt.

SVAR FRA DISKUSJONSGRUPPE OM KRITIKK HER
- en mengde spennende refleksjoner fra USA, Irland og Kroatia
- ellers så bør du lese neste ramme: kritikk-relasjon-kommunikasjon

En åpen god, vennlig akesepterende kommunikasjon med noen er kanskje første og viktigste forutsetning for mental sunnhet og styrke?.   Det er også en forutsetning for å oppleve varme og livsbejaende, livsfrigjørende,  forhold til andre mennesker og selv - eller hva tror du?.  Det er også av stor betydning g for en opplevelse av egenverd, selvbestemmelse, aktør og ikke brikke, og for å bruke et fint ord: Autentitet. I vårt samvær med andre er det er overordnet mål å støtte den Andres egenverd - et godt engelsk uttrykk for det er "autonomy supportive".   Det vil med andre ord si at vi skal gi våre medmennesker en opplevelse av å være selvbestemmende - aktører.  Kanskje vi kan si at det er det samme som en sunn selvfølelse?  Når vi opplever dette i våre liv - kjennes det godt å leve - livet leves i en relasjon.  Dette er et almenn-menneskelig grunnleggende behov: Tilhørighet, vennskap, kjærlighet og respekt.

Men mest kritiseres våre nærmeste, de vi først av alt ønsker et nært forhold til, der er det vanskeligist. Mange sitter i kritikkens kvikksand, og med liten bevissthet om hvor ødeleggende kritikk er.   Ekteskapet - det mest intime av alle relasjoner - er ofte den relasjonen som lider mest under kritikkens forbannelse.  For å si det mildt?

Verbal kritikk i form av av sarkasmer, nedsettende bemerkninger, overdrivelser og kanskje mer direkte fordømmelser er noen utslag.  De verste er kanskje det som utøves med et mer utbevisst, eller bevisst kroppsspråk, blikk og ansiktsuttrykk?

I tusenvis av år har menneskene lært utspekulerte måter å nedveridge hverandre på. Og det behøver ikke være bevisst en gang.  Det er væremåter som kan "arves" i generasjoner?

Kritikk er altså  mye mer enn ord.  Det er måten vi ser på hverandre, våre blikk - som signalisering av avstand, avsky, forakt, uenighet og endog hat. Det kan også være ting vi ikke vil - eller nekter å gjøre - som å "lukke øret"  - passiv avvisning. Det kommer gjerne fra noen som føler "jeg må ordne opp, det er ingen som tar ansvar".  Og dette gjøres på en måte som skaper en lammende atmosfære av usikkerhet og frykt hos de andre i familien eller på arbeidsplassen.

Ikke-verbal kritikk kan trolig ofte være enda mer skadelig?  (Jeg undrer meg på om ikke dette ofte er en betydelig årsaksfaktor til psykiske lidelser?)

Noen av oss har en tendens til å opphøye kritikk til en slags "dyd" eller positiv egenskap.  Vi kaller den "konstruktiv".  Eller vi snakker om å være ærlige og sanne. 

Men det er ofte noe "nedverdigende" i konstruktiv kritikk.  En part opptrer som den forstår bedre, er smartere og mer forstandig - og forventer at den Andre skal forstå at kritikeren har en høyere innsikt og forståelse.

Bare når du virkelig selv tror og opplever at det er til ditt eget  beste, kan det være noe konstruktivt i å motta denne form for kritikk?  Hvis du er et barn, en "uvitende" nyansatt e.l., kan du kanskje ta imot denne type "kritikk"?  Dette er grunnen til at utenforstående (eksperter) ofte må til for å rydde opp i fastlåste forhold.

Men normalt vil bitterhet og avstandsfølelelse øke det destruktive i  denne slags uønsket hjelp. 

Vi har et sterkt behov for å være i kontroll, ha innflytelse, selvbestemmelse: Derfor vil selv mild og taktfull kritikk mellom likeverdige ofte ikke  virke.  Tvert i mot!!.

Når vi forsøker å forbedre eller forandre andre vil normalt begge parter tape.  Vi betaler en smertelig bitter, bitter pris.

Vi vil ofte gjøre det beste vi kan med vår kritikk... vi har ofte "rett"  -  men likevel resultatet er ødeleggende og gjerne katastorfalt.

Med forbauselse, sorg, fortvilelse og undring vil vi trolig registrere en større og større avstand. Vi mente det så godt!

Kritikk er ikke bare å gi uttrykk for at omstendighetene, verden, er annerledes enn det vi ønsker.  Verden vender seg mot oss - som et tveegget sverd. 

Kritikk er trolig den mest ødeleggende  - av alle atferder - vi kan velge for å gjøre livet surt for oss selv og andre. Kritikk kan være vold, psykisk vold.

En eller annen form for nedverdigelse er årsaken til de fleste mord. Og ikke bare mord - men alle former for destruktiv atferd.

William Glasser sier:  "Kritikk er en luksus ingen av oss har råd til."

I begynnelsen av et forhold kan kritikk bli akseptert og kanskje fungere, men etterhvert som tiden går, vil et forhold gå mot større og større likeverdighet, og envher form for kritikk vil virke mer og mer ødeleggende.

Men ofte går det motsatt, vi tror at det nærmest er vår plikt og rett å fortelle sannheten. Det oppleves ofte som nedverdigende formynderi. Og er derfor ødeleggende.

Selvkritikk? Selvbebreidelse? Vi kan ofte plage oss selv i en ødeleggende selvpining.  Vi har et bilde av hvordan vi ønsker å være, men vi når ikke opp til vår egen standard. Da er selvpinende kritikk av oss selv ekstremt ødeleggende.  I en paulinsk kristelig sammenheng kalles det fordømmelse - og det hindrer oss i å leve ut vårt sanne potensial.  Selvbebrebreidelsen kan sitt av sitt utspring i kritiske tilbakemeldinger fra andre.

Dette fører oss til å velge depresjoner, alkoholmisbruk og annen irrasjonell atferd - endog psykoser og f.eks. tvangsnevrotisk atferd - ifølge psykiateren Glasser. Vår kreativitet er ubegrenset til å finne en slags lindring for denne slags selvkritikk og selvpining - fordømmelse - fra oss selv eller andre.. Kanskje vi går så langt som å overveie selvmord? Vær så snill - det finnes bedre løsninger!!

Hvis jeg er i et slags maktforhold til noen, kan selv den mildeste form for irettesettelse bli oppfatt som kritikk. Denne vil høre mine ord som fordømmende antydninger om uduelighet.

Det er ikke det at kritikk ikke kan være " vel ment".  Uansett... resultatet er ødeleggende.

For mange av oss er kritikk blitt en slags livsstil. Vi kommer ikke ut av det. 

Hvordan?  Ja, det finnes veier ut.  Og de kan læres.
Men det hører til en annen "lekse". 

I denne sammenheng, kan det også være på sin plass å snakke om belønning.  Mange belønningsformer kan også være skadelige.  Både kritikk og belønning bygger på tanken om at mennesker kan bli forandret og forbedret  ved hjelp av straff, tvang, gradering, belønning, manipulering, bossing o.m.  Grunnen er at både belønning og straff trikser og mikser med vårt behov for selvbestemmelse og å være i kontroll og bestemmende i vårt eget liv.   De som belønner oss blir på en måte våre kontrollører. 

Jeg for spørsmål som dette:   "Men er det noe alternativ til kritikk ?"   Ja, i mange tilfeller er i skole, arbeid er selvevaluering alternativ. Vi hjelper med hverandre på en likeverdog måte til selv å tenke over, evaluere,  det som er gjort eller sagt.  Dette er også et svært sentralt element i Glassers   Choice Theory/Realitetsterapi. 

Mange kritikkofre  utvikler de samme symptom som mobbeofre.  Noen blir svært sårbare og utvikler selv en kritisk holdning til omgivelsene som kan slå i allle retninger. Deres nærtagenhet og sårbarhet kan så bli brukt mot dem  - og de trykkes enda lenger ned.  Ektefeller kan da f.eks  i noen tilfeller få erklært den andre mental syk.  Det er eksempler på at folk er blitt satt på psykiatrisk sykehus på livstid.  Som regel går det ikke så langt.  Har du synspunkter og erfaring på dette mottar jeg gjerne epost eller annen respons fra deg: tore@lende.no

Nå har jeg skrevet dette uten å oppgi referanser. Men for deg som vil forstå de grunnleggende prinsipper, anbefaler jeg å lese min artikkel om "det lekende menneske"   Der vil du også finne referanser til litteratur om emnet.  Og uten mye av den litteraturen kunne ikke jeg skrevet og forstå noe det ovenstående. Spesielt er jeg skyldig tankene til William Glasser i Choice Theory.  Tusen, tusen takk. 
 
 

Tore Lende

En annen innvending var at jeg var for kategorisk.  Jeg har lest gjennom og korrigert noen uttrykk.  Jeg tror at min lille betrakning er veldig betimelig.  Jeg kunne distansert meg mer og skrevet den mer "akademisk" med referanser til store menn og kvinner.  (Edward L. Deci, W. Edwards Deming, William Glasser, Marshall B Rosenberg,  Ellen J. Langer o.a.)  Men hadde jeg gjort det, ville den trolig mistet noe av gnisten og innlevelsen.  En annen side av saken er at mennesker må lære å tåle kritikk og nedverdigelser av alle slag, inklusiv mobbing.  Det gir oss imidlertid ikke rett til utøve disse tingene.  Jeg  hørte ofte - for en del år siden - at mitt problem er at jeg ikke tåler å høre sannheten. Jeg har vært et yndet offer for den slags ting - og folk har tenkt:  "Tore er en "grepa kar", han kan vi si hva som helst til - og han er alltid like positiv og grei."  Ja, en kan så si.  Jeg har aldri vært den som slo tilbake og krevde min rett.   Dessverre.  Og det er en av mine svake sider - som jeg har måttet betale en høy pris for.

Edward L. Deci's forskning viser at leger som oppleves kritiske, befalende, refsende for å få pasienter til å ta sine medisiner som forskrevet, har mindre effekt av sine formaninger, enn leger som har en vennlig bruker-ansvarliggjørende holdning.  Hans forskning viser også at sjefer som "bosser" med kritiske holdninger har en ødeleggende effekt på arbeidsmiljø og produktivitet - kritisk "bossing" forplanter seg også nedover i systemet.   Det betyr at ofte vil en "hakkende" ektemann, skape en "hakkende" kone og ha "hakkende" barn.

Men send meg gjerne en mail  -  dine positive og negative reaksjoner - jeg vil gjerne forbedre denne saken til den blir et "masterpiece":
 
 

Hei igjen
viser til mine skriverier om kritikk  (http://lende.no/kritikk).  Det er det noen som reagert mer og mindre på.  Det har ført til at jeg har forandret litt på artikkelen - bl.a. har jeg forsøkt å definere hva jeg mener med "kritikk". Se artikkelen igjen. En antydet at jeg var alt for kategorisk - og at dette kunne oppleves som kritikk. 

Jeg vil gjerne ha mer kritikk - og tilbakemelding.  Gjerne positive også.

Edward L. Deci har forsket på motivasjon i 30 år -  Why we do what what we do - og kommer til entydige og klare resultater om at det avgjørende for produktivitet, effektivitet o.l. for hvordan vi snakker til hverandre.  Dessuten er en kritisk, bossende, o.l. kommunikasjon fra ledelsen smittsomt, det forplanter seg nedover i organisasjoner og legger en større og mindre demper på trivsel, effektivitet og produktivitet.  Så lang jeg forstår han, så er hans forskning et meget klart forsvar for mine synspunkter.

Harvardprofessoren Ellen J. Langer  (sosialpsykolog)  (Mindfulness) har forsket på hva omgangstone - kommunikasjonsstil betyr for eldre.  Det viser klart at det har betydning for både livskvalitet og levealder.  Vi kan si at hun bevist at kritikk o.l dreper - bokstavelig talt..
Det kan kanskje være grunnen til at Jesus likestiller nedverdigende tale med mord?  (Den som sier "dumming".....)

Så langt jeg vet er psykiateren William Glasser den som sterkest og mest konsekvent tar et oppgjør med det som han kaller "YTRE KONTROLL PSYKOLOGI".   Med det menes troen og håpet på at vi kan, bør, skal forandre, forbedre andre ved hjelp av kritikk, straff, tvang, manipulasjon, belønning, gradering, klassifisering, kritikk, bossing, bebreidelser, anklager etc...og annet som oppleves som "oven-fra-ned-holdninger".   Kritikk er ifølge Glasser den mest ødeleggende atferd for gode relasjoner.  Gode relasjoner er en forutsetning for mental helse -  og også helbredende på alle former for mentale lidelser - psykoser, depresjoner, tvangslidelser og annet...   Glassers fremste terapeutiske middel er å lære sine klienter å leve i gode relasjoner.   Det betyr blant annet å både oppgi troen og håpet på at vi kan forandre andre ved hjelp av ytre kontroll psykologi  - eller ofte kalt S.R (stimulus - respons) psykologi.  SR-psykologien må rykkes opp og fjernes med rot. 

Han mener også at mange produktivitet- motivasjons - undervisning program mislykkes i siste omgang fordi de forsøkes gjennomført med en grunnleggende S-R-forståelse.  Næringslivsguruen W Edwards Deming er enda klarere på det.

Dette var noen raske tanker i forbindelse med den "kritikk" jeg har fått.

Hjertelig hilsen
Tore