Det politiske spørsmålet er dette: Hvordan skal vi som kristne se på dagens situasjon i Israel/Palestina – hvor to folk gjør krav på det samme territorium? Tror vi på grunnlag av Bibelens profetier at Israel bør fortsette å motstå palestinernes ønske om av en egen stat og autonomi? Eller skal Israel fortsette å okkupere og annektere mer og mer av Øst Jerusalem, Vestbanken og Gaza og skape små Bantustanreservater for palestinere boende under militær okkupasjon av en ekslusiv jødisk stat? Eller tror vi at palestinerne har fundamentale menneskeretter og frihet som beskrevet i de universelle menneskerettigheter – for eksempel å få bo i det landet de ble født og ha bevegelsesfrihet, utdannelse og fri religionsutøvelse, nasjonal selvbestemmelse og politisk frihet? Må jeg få si at jeg er imot antisemittisme – og i den forbindelse huske på at også arabere er semitter. Jeg understreker også at jeg er for at Israel skal eksistere innenfor trygge og internasjonalt anerkjente grenser. Det er det grunnleggende politiske spørsmålet. Det sentrale teologiske spørsmålet er dette: Har det jødiske folks rett til Israel noen teologisk betydning ved at dette er en oppfyllelse av bibelske profetier og Guds hensikter? Eller bør vi mene at denne forståelse ikke er i samsvar med det evangelium som ble proklamert og sammenfattet i Jesus Kristus? Spørsmålet er om vi har gode bibelske og teologiske grunner for å gi en helhjertet støtte til sionismen? Eller har vi skriftmessige grunner for å kritisere og fornekte denne ideologien som ikke-kristen eller kjettersk? I utgangspunktet, vil jeg understreke at dette ikke er en debatt som har med evangelisk skrifttroskap eller liberal teologi å gjøre. Jeg er kritisk til kristen sionisme og jeg tror fullt og fast på Bibelens autoritet og inspirasjon. Det vil følgelig være i vår tolkning av Skriften vi kan være uenige, men jeg håper ikke i troen på Bibelens inspirasjon. Noen vil lett avskrive de som kritiserer sionismen for å være liberale. Den kritikken tror jeg er grunnløs. Jeg bygger min motstand mot kristen sionisme på 7 forhold som er tatt fra Bibelen. Hvert punkt kan stå for seg selv, men hvert enkelt gir en vital sammenheng i en logisk og progressiv forståelse som har sin grunn i bibelsk historie og åpenbaring. I denne oversikten står jeg i gjeld til Colin Chapman spesielt, og til Palmer Robinson, Naim Ateek, Peter Walker, Don Wagner og mange andre. 1.
Forholdet med den gamle og den nye pakt
”La derfor ingen dømme dere for mat eller drikke eller i spørsmål om en høytid eller en nymånedag eller sabbater, som bare er en skygge av kommende ting, da legemet tilhører Kristus.” Kol. 2,16-17 ”Dette er i hovedsaken det vi sier her: Vi har en slik Yppersteprest som satte seg ved høyre side av Majestetens trone i himlene, en Prest i helligdommen og i det sanne tabernaklet som Herren har reist, og ikke et menneske.. For enhver yppersteprest innsettes til å bære frem både gaver og offer. Derfor er det nødvendig at Denne Ene også har noe å bære fram. For hvis Han hadde vært her på jorden, ville Han ikke vært prest. For her er det andre prester som bærer fram gaver etter loven. De tjener etter avildet og skyggen av de himmelske ting, slik Moses fikk guddommelig betaling om da han skulle oppføre tabernaklet. For Han sa: ”Se til at du lager alle ting etter det forbildet som ble vist deg på fjellet”. Men nå har han fått en mye høyere prestetjeneste, etter som Han også er blitt Mellommann for en bedre pakt, en som var grunnlagt på bedre løfter.” Hebr. 8, 1-6 ”For loven, som bare er en skygge av de kommende goder og ikke selve tingenes egen skikkelse ,(realiteten), kan aldri med disse samme ofrene, som stadig ofres år etter år, gjøre dem fullkomne som bærer dem frem.” Hebr. 10,1 Under den gamle pakt kom Guds åpenbaring i profetiske skygger, bilde og form. I den nye pakt har vi realiteten, substansen og oppfyllelsen. Spørsmålet er ikke om det skal være en bokstavelig eller åndelig forståelse. Spørsmålet gjelder om de profetiske åpenbaringer skal forstås i gammeltestamentlige skygger eller som den nye pakts realiteter. Dette er den grunnleggende forståelsesmodell jeg forutsetter.. Vi har for eksempel ofringen av dyr og mat som peker mot Jesu offer. Vi har Guds tabernakel som er et bilde på det blivende Guds nærvær i Jesus Kristus. Vi har også Israelsfolket som vandret rundt i ørkenen og Gud ga dem manna fra himmelen, vann fra klippen og en opphøyet slange. Alle disse tingene fikk ikke sin oppfyllelse i mer manna, eller mer vann og høyere påle til slangen – men oppfyllelsen skjedde ved Jesu Kristi gjenløsende verk på en måte den gamle pakt bare kunne være et forbilde på. Den gamle pakts hendelser må forstås som skygger og ikke selve de substansielle realiteter. De samme prinsipper gjelder landet som tjener som åpenbarende skygger, bilder, profetier som kommer forut for Guds fremtidige gjerninger, ikke bare for et lite folk, men for hele verden, og som fullt ut blir gjort virkelig og åpenbart i Jesus Kristus. Hebreerbrevet forklarer dette ganske klart: ”Gud som i tidligere tider mange ganger og på mange måter talte til fedrene ved profetene. Han har i disse siste dager talt til oss ved Sønnen, som han har innsatt som arving over alle ting. Ved Ham har Han også skapt hele universet.” Hebr. 1,1-2 2.
Betydningen av løftet til Abraham
”Dra ut fra ditt land og fra din slekt og fra din fars hus, til det landet som Jeg skal vise deg” 1. Mos 12,1 I 1. Mos 15,18 er Gud mer spesifikk og indikerer størrelsen på landet. ”På den dagen gjorde Herren en pakt med Abram og sa: ”Til dine etterkommere gir jeg dette landet, fra elven i Egypt og den store elven, elven Eufrat.” (Denne profetien har blitt oppfylt ved at Ismaels etterkommere bredte seg ut over hele Midtøsten. Verken Ismael eller Isak var født da dette løftet ble gitt). I 1. Mos 17 blir dette løftet gjentatt og utvidet. Da Abram var 99 år, viste Herren
seg for ham og sa:
6 Jeg lar deg vokse og øke og gjør deg til folkeslag; konger skal gå ut fra deg. 7 Jeg oppretter en pakt mellom meg og deg og dine etterkommere fra slekt til slekt, en evig pakt. Jeg vil være Gud for deg og for dine ætlinger etter deg. 8 Landet du bor i som innflytter, hele Kanaan-landet, gir jeg deg og din ætt som eiendom til evig tid; og jeg vil være deres Gud.» Løftet om at Gud vil gi dem tilgang til landet, blir gjentatt til Moses og landet blir beskrevet som landet som flyter av melk og honning i 2. Mos 3,8 og flere andre steder i Mosebøkene. ”Jeg har steget ned for å fri dem fra egypterne og føre dem opp fra dette landet til et godt og vidstrakt land, et land som flyter med melk og honning. Der bor kanaaneerne og hetittene, amorittene og perisittene, hevittene og jebusittene” Disse bildene er paradigmer. Bibelens land fløt aldri av melk og honning. Det er et vakkert land og de bibelske syner peker mot det nye paradis i fremtiden. Helt fra begynnelsen måtte den gamle pakts skygge vente på den nye pakt for å se oppfyllelsen. Landet i den gamle pakt var ikke et mål i seg selv. Tabernaklet, tilbedelsens sentrum, i den gamle pakt var aldri tenkt å være en stedbunden bolig i Guds gjenløsningsplan. Den pekte mot at Messias skulle være til stede hos sitt folk ved inkarnasjonen og siden pinsedag ved sitt værende nærvær av Den Hellige Ånd. Offersystemet kunne aldri sone for synder, det var et forbilde på det endelige offer av den syndfrie, fullkomne Guds Sønn. Patriarken Abraham får løftet, men han inntar det aldri selv. Dette er ikke for å åndeliggjøre løftet. Det vil til slutt ble erfart i Paradis. Dette er paktens løfte og ikke et løfte om et evig eiet land i Midtøsten. I Hebreerne 11 hører vi hvor denne patriarken uten et land så frem til den by som var grunnlagt og skapt av Herren selv. Dette er den eneste legitime fortolkning av pakten med Abraham. Troen er sikkerhet for det som håpes,
visshet om ting en ikke ser. For sin tro fikk mennesker i gammel
tid godt vitnesbyrd. 3 I tro forstår vi at verden er skapt ved Guds
ord, og at det vi ser, har sitt opphav i det usynlige.
Det er viktig å understreke igjen at ”himmelsk” ikke må forstås billedlig, åndelig eller ikke bokstavelig. Det er det motsatte som C.S. Lewis prøver å beskrive i Great Divorce – det himmelske er den endelige sammenfattede oppfylte sanne tilstand av alle ting - det er den konsentrere sanne og egentlige realitet. På en måte er ”det himmelske Jerusalem, den himmelske by som patriarkene så i et slags flytende tåkesyn. Det er den endelige, ultimative realitet som vi kan få en forsmak på i vår nåværende tilværelse. Det er betydningsfullt å merke seg Jerusalems sentrale rolle i 1. Mosebok. Abraham betalte tiende til Melkisedek, prestekonge i Jerusalem (1. Mos. 14.20). På dette sted ofret Abraham sin sønn Isak som et offer til Gud. (1. Mos 22) Begge disse to hendelsene pekte til nytestamentlige dypere og større realiteter – det himmelske Jesu presteskap eller Melkisedeks orden. (Hebr. 7) og det endelige offer av Guds Sønn på Golgata. Legg også merke til at landet aldri tilhører Israel i Toraen. Landet tilhører Gud. Landet kan ikke bli kjøpt og solgt for alltid – på en varig måte. Det kan ikke blitt gitt bort for alltid, og det kan ikke bli stjålet eller konfiskert. Landet er aldri til Israels disposisjon for nasjonale hensikter. Men Israel er disponibelt for Guds hensikter. Landjord må ikke selges for godt, for landet tilhører Meg. For dere er fremmede og gjester hos meg.” 3. Mos. 25.33 Det er fire aspekter ved den abramittiske pakt. Ingen tolkning av landspørsmålet i pakten kan bli skilt fra de øvrige aspekter. Som kristne har vi ikke noe problem med å se oppfyllelsen av løftet i Jesus Kristus. I Ham hadde Gud virkelig fra begynnelsen velsignet hele jordens folk ved en pakt med Gud. I den pakt er det verken mann eller kvinne, jøde eller greker, trell eller fri, men alle er med i én hellig nasjon. Hvis disse tre aspekter ved pakten finner sin oppfyllelse i Kristus og menigheten, hvordan kan vi da sette løftet om landet i en helt annen kategori? Bli ikke ledet på villspor ved at Gud sa at landet skulle være i ”evig eie”. Det å stå på en bokstavelig tolkning av dette er et toegget sverd. I Krøn.15,2 for eksempel insisterer David på at Levittene skulle bære Guds ark og gjøre tjeneste for ham til evig tid. Er dette oppfylt bokstavelig på jorden eller billedlig i Kristus? I 1. Krøn. 23.13 lover Gud at det aronittiske prestedømme skal forsette til evig tid.. Er dette blitt bokstavelig oppfylt her på jorden eller i Kristus? I 2. Krøn. 33,7 sier Gud at han har satt sitt navn for evig på templet i Jerusalem. Er det blitt oppfylt bokstavelig eller overført til Kristus og menigheten? I 2. Sam 7,12-16. Gud lover Davids etterkommere skal sitte på tronen til evig tid. Er det blitt bokstavelig oppfylt på jorden eller overført oppfylt i Kristus? La oss se på en annen type tynn bokstavtro de kristne sionistene gjerne tar i bruk. Jødene har aldri bokstavelig kontrollert landet Han lovet Abraham – fra Nilen til Eufrat. Derfor venter noen på en fremtidig oppfyllelse av dette løftet. Av denne grunn støtter de bosetningen på Vestbredden – men også resten av Midtøsten. Denne tenkningen ser bort fra den måten de gammeltestamentlige forfattere forsto Abrahams løfte på. Gud gjentok det samme løfte til Josva. ”Vær sterk og modig, for det landet som Jeg sverget for deres fedre at Jeg ville gi dem, skal du skifte ut som en arv til dette folket.” Josva 1,6 Det naturlige spørsmålet blir om Israel gjorde det? Faktum er at jødene aldri har hatt politisk kontroll og suverenitet i området mellom Nilen og Eufrat. Likevel gjør Josva det klart at han anså paktsløftet som oppfylt i den generasjon. ”Slik tok Josva hele landet som Herren hadde sagt til Moses, Josva gav det som arv til Israel, ut fra stammeoppdelingen deres. Så hadde landet ro fra striden.” Josva 11,23 ”Herren gav Israel hele landet Han hadde sverget å gi deres fedre, og de tok det i eie og bosatte seg der. Herren gav dem ro rundt nå alle kanter slik Han hadde sverget for deres fedre. Ikke en eneste mann av alle fiendene deres kunne stå seg mot dem. Herren overgav alle fiendene i deres hånd. Ikke et ord ble til intet av alle gode ord Herren hadde talt til Israels hus. Alt gikk i oppfyllelse.” Josva. 22,43-45 Det er betydningsfullt at vi blir fortalt at Josva tok ”hele landet” fordi Gud hadde gitt ”Israel hele landet Han hadde sverget å gi deres fedre.” Å gjøre krav på at visse løfter ennå gjenstår å bli oppfylt, avviser Josva: ” Ikke et ord ble til intet av alle gode ord Herren hadde talt til Israels hus. Alt gikk i oppfyllelse” På samme måte, Nehemja skriver etter det andre eksil, han ser tilbake og gir pris til Gud for løftene han hadde gitt til Abraham. ”Du gav dem også kongeriker og mange folk og delte dem opp i områder. Så tok de i eie landet til Sihon, landet til Hesjbons konge og landet til Og, Basams konge. Du lot deres barn bli mange som stjernene på himmelen, du førte dem inn i det landet Du hadde sagt at deres fedre skule dra inn og ta i eie.” Neh. 9,22-23 Disse avsnittene beskriver den første gjenforening av Israel til Løftets land. Nehemja viser til at Guds løfte til Abraham var oppfylt. ”Du lot deres barn bli mange som stjernene på himmelen” Da Abrahams løfte om Land må forstås i sammen med Herrens velsignelse og løfte til hele jorden synes det å være motstridende å hevde at jødene har en evig eksklusiv rett til Palestina. Det er en fornektelse av den oppfyllelse GT bekrefter og også den nye pakts oppfyllelse. Løftet til Abraham er innvevd i en ”pakke” – både ved at det forbilledlig vitner om det som kommer i Kristus og i det som er oppfylt i Kristus. 3.
Løftet om eksil og tilbakekomst.
Når Guds herlighet har forlatt folket, er Jerusalem sårbar som alle andre steder på jorden. Det var ikke lenger en helliget og garantert sikker by. Jødenes eksil fra Jerusalem kunne ikke avverges. Men jødenes historie i den gamle pakt sluttet ikke i landflyktighet. Gud lot 49 000 vende tilbake i sammenligning med de antatt 3 millioner som hadde kommet tilbake fra Egypt 1000 år før. Det kom tilbake til bare en liten del av det landet de hadde hatt før – og de bygde en fattig kopi av det tidligere tempel. Guds profeter var likevel ikke distrahert av dette – de tapte ikke storheten i visjonene om Guds oppfyllelse av løftene. Haggai og Sakarja for eksempel gir oss et bilde av hva som vil skje når Herren bryter alle lenker fra den gamle pakts begrensning og forbilder/skygger. Sakarja 2 profeterer om at Jerusalem skal være en by uten murer, så omfangsrik at den ikke kan måles. I stedet skal den ha en mur av eld rundt seg. Det gjenoppbygde tempel skal være herligere enn Salomons tempel. ”Herligheten til dette siste huset skal bli større enn det første sier hærskarenes Herre. På dette stedet skal Jeg gi fred, sier hærskarenes Herre.” Haggai 2.9 Språket til restaurasjonsprofetene inspirer, men realiteten som ble erfart i den gamle pakt var ikke så imponerende. Faktisk så bryter bildet av den store byen uten murer og en vegg av ild rundt alle begrensninger i den gamle pakt. I tillegg strømmer hedninger fra hele verden til denne byen. Visjonen fikk sin oppfyllelse i den nye pakts dager da steder for tilbedelse verken var det geografiske Jerusalem eller Samaria – men overalt - da Guds herlighet er nærværende hvor to og tre samles. Ifølge den ugjenkallelige oppfyllelse av den nye pakt, er det det Jerusalem som er fra oven og ikke det geografiske som er mor til oss alle. ”Men det Jerusalem som er der oppe, er fritt, det som er mor for oss alle”. Gal 4.26 Her igjen, vi snakker ikke om et esoterisk Nirvana. Dette Jerusalem er ikke et åndelig konsept eller fenomen. Sannelig, ifølge Hebr. 12.22., når vi kommer sammen for å tilbe, møtes vi i nærvær av det virkelige Jerusalems engler. ”Men dere er kommet til Sions berg og til den levende Guds stad, det himmelske Jerusalem, til en talløs skare av engler.” Hebr. 12,22 Når vi først har nådd denne fullendelse, så synes det underlig om vi skulle vende tilbake til den gamle pakts rammer for gudstjeneste og liv – og forventninger. Regresjon til de gamle skyggebilder ble forbudt. Guds barn er blitt templer hvor Guds” shekinah” herlighet bor. Å antyde at Guds herlighet skulle vende tilbake til et geografisk begrenset sted, vil være som å vende seg fra realiteten til skyggen. Og igjen gå tilbake til teppet som skilte oss fra Gud, er et frafall fra den nye pakt til den gamle. Det er å forakte og fornekte Kristi forsoning. 4.
De etiske krav av paktsforholdet.
24 ”Gjør dere ikke urene med noe slikt! For med alt dette har de gjort seg urene, de folkeslag som jeg vil drive ut for dere. 25 Landet er blitt urent, og jeg vil straffe det for synden, så det spyr ut dem som bor der. 26 Men dere, enten dere er født i landet eller er innflyttere der, skal holde mine forskrifter og lover og ikke gjøre noen av disse avskyelige gjerninger – 27 for alle disse avskyelige gjerninger gjorde de som bodde i landet før dere, og landet ble urent. 28 Ellers kommer landet til å spy dere ut fordi dere gjør det urent, likesom det har spydd ut det folk som var der før dere” 3. Mos 18,24-28 På grunnlag av dette avsnittet ville vel den nåværende brutale og undertrykkende rasistiske politikk i Israel innvarsle et nytt eksil i horisonten, fremfor en restaurasjon? En jødisk venn sa til meg i forrige uke – hvor syndfull må en være for å være på Guds ”hit list”? Han viser til hvordan de fremmede skal behandles. 36 ganger blir jødene advart og oppmuntret til å ha medfølelse med de fremmede fordi de selv ha vært fremmede i Egypt. ”En fremmed skal du ikke underkue eller undertrykke, for dere var selv fremmede i landet Egypt.” 2. Mos. 22,21 ”Hvis en fremmed bor sammen med dere i landet, da skal dere ikke undertrykke ham. Den fremmede som bor iblant dere, skal regnes som en innfødt, og du skal elske ham som deg selv. For dere var selv fremmede i landet Egypt. Jeg er Herren deres Gud. 3. Mos. 19,33-34 Historien om utvandringen fra Egypt som blir gjenfortalt hver påske minner jødene om at de skal bli satt fri fra behovet til å dominere og forfølge. I Salmene er arven, landet, feiret som en av gjenløsningens store velsignelser. Salme 37 for eksempel oppmuntrer jødene til ikke fortvile av de ondes framgang og lykke. De blir oppmuntret til å stole på Herrens løfter og de skal arve landet. I sammenheng med andre løfter angående Landet må vi alltid se på det som betinget bosetting fremfor varig besittelse og eiendom. 6 ganger i Salmene blir det uttrykket brukt. Av David. Salme 37,1-40
Bli ikke harm på dem som gjør ondt,
3 Stol på
Herren og gjør det gode,
8 Oppgi vreden,
la harmen fare!
18 Herren kjenner de
redeliges dager,
27 Hold deg fra det
onde og gjør det gode,
De blir bevart til evig tid,
34 Vent på Herren
og følg hans vei!
Denne salmen ble feiret regelmessig ved forsamlingen av Guds folk. Det skulle styrke bevisstheten om av landet var en gave fra Gud til dem. Helt klart var det ikke til den ugudelige i Israels folk, men til de rettferdige og trofaste ble det gitt løfter om en forløsning som var deres. Jesaja’s store profeti begynner med en lignende advarsel. ”Vask dere, reis dere! Få deres onde gjerninger bort fra Mine øyne. Hold opp med å gjøre det onde! Lær å gjøre det gode. Søk rettferdig dom! Oppmuntre den undertrykte. La den farløse få sin rett. Før enkers sak!” Jesaja 1,16-17 ”Sion skal bli forløst ved rettferdig dom, og de som omvender seg hos henne, forløses med rettferdighet. Ødeleggelsen skal sammen ramme både overtredere og syndere, og de som forlater Herren skal gå til grunne”. Jesaja 1,27-28 Jeremias gjentar: ”Du skal, ja selv du skal gi fra deg din arv som jeg ga deg. (Eng. overs. ”på grunn av din egen feil, skal du….) Jeg skal la deg være slave hos dine fiender i det landet du ikke kjenner. For dere har tent en ild i min vrede, som skal brenne for evig.” Jer. 17,4 Daniel og Nehemja er individer som personifiserte den individuelle og den kollektive omvendelsen som Gud ville ha for å føre tilbake en rest. (Dan. 9, 1-19 og Nehemja 1,4-11) Da Gud lar en rest komme tilbake, gjør han det på de betingelser som er beskrevet i 5. Mos. 1-5 ”Når alle disse ting kommer over deg, både velsignelsen og forbannelsen som jeg har lagt fram for deg, og du tar det til hjertet ute blant alle folkeslagene som Herren din Gud har drevet deg bort til, 2 og du så vender om til Herren din Gud av hele ditt hjerte og hele din sjel og adlyder ham i alt det jeg byr deg i dag, både du og dine barn, 3 da skal Herren din Gud vende din lagnad og være barmhjertig mot deg. Igjen skal Herren din Gud samle deg fra alle de folk han har spredt deg iblant. 4 Om du så er drevet bort til verdens ende, skal Herren din Gud samle deg og hente deg der. 5 Herren din Gud vil føre deg til det landet som dine fedre vant, og du skal vinne det igjen. Han skal gjøre vel mot deg og gjøre deg tallrikere enn dine fedre.” Omvendelse er alltid en betingelse for å vende tilbake. Påstanden om at hendelsene i Israel etter grunnleggelsen i 1948 beviser Guds velsignelse synes ikke ha noe grunnlag i Skriften. Siden templet ble ødelagt i år 70 e. Kr. utvandret jødene fra landet som Jesus sa, som en dom for at de ikke erkjente Ham som Messias. (Luk. 19,41-44) Den omvendelsen ifølge 5. Mos 30 ville fra et nytestamentlig perspektiv kreve en erkjennelse av Jesus som Messias som en betingelse for å vende tilbake. Derfor kan ikke løftet om landet bli gjort krav på av dem som ikke utøver sann tro på den gjenløsning som er tilveiebrakt av Herren. Landet er alltid lovet på betingelse av tro og lydighet. Å påstå at Landet tilhører Israel uten at de praktiserer tro og nåde, er å fornekte de grunnleggende profetiske prinsipper og lover i Skriftens gjenløsningshistorie. Mitt spørsmål til de kristne sionister er derfor: Hvis dere viser til 1. Mosebok for å gjøre krav på landet, hva da med utvandringen (Exodus) og budene om ikke å stjele, myrde og begjære? Hvis du tror på det prediktive ( det som kan forutsies) elementet i profetiene, hva med det profetiske kravet om rettferdighet? Er ikke den nåværende politikken til den israelske regjering til å judaisere Øst-Jerusalem en parallell til Ahab som stjal Nabots vingård? Hvor er Elias’ene blant de kristne sionister som ut fra kjærlighet til det jødiske folket, vil tale en advarsel til Ahab’ene i den Israelske regjering i dag? Jeg tror vi har all rett til å sterkt stå på at desto sterkere en gjør krav på land ifølge Skriftene, desto mer må de kristne sionister forvente at verden skal dømme det jødene har gjort i landet etter den samme Skriftens standard. 5.
Landet og Jesu undervisning
Det er mindre en 5 uttrykkelige henvisninger til Landet i evangeliene – og disse er indirekte. Det sterkeste er fra Bergprekenen. I Matteus 5,5 siterer Jesus Salme 37,11. Den velsignelse de ydmyke (saktmodige) får er at de skal arve landet som beskrevet i Salme 37. Men her er det ikke snakk om landet, men jorden som de skal arve. Sammenhengen viser det gjelder mer enn å arve Palestina. Da Landet var en slik fundamental del av judaismen på Jesu tid, må hans taushet ha vært for en bevisst hensikt. Jesus av Nasaret, som proklamerte et velbehagelig år fra Herren bare for å dø forbannet på et kors og således gjorde landet urent og med den handling og dens konsekvenser knuse den geografiske dimensjonen i hans forfedres religion. Som alt annet, Landet i Den Nye Testamentet driver oss til undring og utforsking av Jesu hemmelighet, som ved sitt kors og sin oppstandelse ikke bare brøt dødens lenker for de første kristne med også Landets grenser. (W.D. Davies) Som profetene, forutsa Jesus Jerusalems ødeleggelse som en dom over det jødiske folket. (Luk. 19,41-44) Men han lovet ikke noen ny tilbakekomst til Landet. Men i stedet forutsa han Guds rikets komme i samsvar med Daniels syn om Menneskesønnen til Den gamle av dager for å motta den himmelske autoritet. (Matt. 24,30-31, Lukas 21,25-28 og Daniel 7,13-14). Det må ligge noe bak at Jesus hadde så lite å si om Landet, men så mye om verden (Hele 78 ganger i evangeliene). 6.
Landet i apostlenes undervisning
Disiplene må ha hatt denne tanken i hodet da de før himmelfarten spurte: ”Gjenreiser du på den tid Israels rike” Ap.gj. 1,6 John Kalvin kommenterer: ”Det er like mange feil i dette spørsmålet som det er ord.” Jesus korrigerer dem ikke bare for deres misforståelse angående tiden, men også forat de misforsto hans oppgave /tjeneste. ”Han sa til dem: ”Det er ikke deres sak å kjenne tider eller stunder som Faderen har underlagt Sin egen myndighet. Men dere skal få kraft når Den Hellige Ånd kommer over dere. Og dere skal være vitner om Meg i Jerusalem og he hele Judea og Samaria, og helt til Jordens ende.” Ap.gj. 1,7-8 Gudsrikets natur omdefinerer betydningen av å være utvalgt. Utvidelsen av Guds rike over hele verden nødvendiggjør deres eksil fra landet – ja faktisk at de for alltid vender seg fra det jordiske Jerusalem. De er nå sendt ut i verden, og de blir ikke fortalt å vende tilbake. Etter pinsedag bruker apostlene gammeltestamentlig språk om Landet – men på nye måter. Peter taler for eksempel om en arv som ikke foregår eller kan ødelegges. Paulus forsikrer oss om: ”så nå brødre overgir jeg dere til Gud og til hans nådes ord, som er i stand til å oppbygge dere, og gi dere arv blant dem som er helliget.” Ap.gj. 20,32 I sitt brev til den stort sett hedningkristne menigheten i Efesus bruker Paulus også Landløftet spesielt for hedningene og til de lydige hedningers barn. ”Dere barn, vær lydige mot deres foreldre i Herren, for det er rett. Hedre din far og din mor, dette er det første budet med løfte, så det kan gå deg godt og du kan leve lenge på jorden. ” Ef. 6, 1-3 Det 5. bud lovet at lydige barn skulle få bo lenge i landet Gud gav dem. Nå bruker Paulus det samme løftet til barn av kristne foreldre som bor mer enn 100 mil fra Landet. Land i den Nytestamentlige forståelse har nå kommet som en oppfyllelse av Guds løfter. Begrensningene i den gammeltestamentlige landforståelse er brutt – den strekker seg så langt som misjonsbefalingen – til jordens ytterste ender. I sitt brev til menigheten Galatia sier Paulus: 21 Si meg, dere som vil stå under
loven, hører dere ikke på loven? 22 Det står jo skrevet
at Abraham hadde to sønner, en med trellkvinnen og en med den frie
kvinnen. 23 Trellkvinnens sønn ble født etter naturens vanlige
orden, den frie kvinnens sønn ble født etter Guds løfte.
24 I dette ligger en dypere mening. De to kvinnene står for to pakter.
Den ene, Hagar, er pakten fra fjellet Sinai; hennes barn fødes til
trelldom. 25 Navnet Hagar står for fjellet Sinai i Arabia, og Hagar
svarer til det nåværende Jerusalem, som lever i trelldom med
sine barn. 26 Men det Jerusalem som er der oppe, er fritt, og det er vår
mor. For det står skrevet:
Det er nesten sjokkerende hvordan Paulus sammenligner Jerusalem med Hagar og hennes slavebarn, og beskriver de hedenske galatiske kristne som og løftets barn. Denne angår visselig det moderne Jerusalem i dag like mye som på apostlenes tid. Det nåværende Jerusalem er i lovtrelldom med sine barn fanget i mange religiøse minoritetspartier. Vi kan ikke tro at de som i dag bor i Jerusalem uten tro på Jesus som Kristus er de utvalgte av Gud til frelse. Det kan ingen mene? Det kan hende at noen av dem som ikke tror, en dag vil komme til tro. Men vi kan ikke tro de er Guds utvalgte før de har bekjent sin tro på Jesus som Messias. Slaveriet vil fortsette inntil de vender om til tro på Jesus. Å tro noe annet vil være å fornekte Jesu forsoning og gi mennesker falske forhåpninger. Chris Wright oppsummerer diskusjonen om jødene bra. ”Hebreerbrevets bekreftelse av hva ”vi har” er overraskende omfattende. Vi har landet, som beskriver den hvilen vi har gått inn i ved Kristus, den hvile som ikke Josva en gang fikk innta (3.12 - 4. 11) Vi har en øversteprest (4,14 8,1 10,21) Vi har et alter (13.10) og vi har et håp som har sin realitet i og er virkeliggjørelsen av pakten med Abraham. (6,13-20). Vi går inn i det helligste. Det betyr at vi har templets og tabernaklets realiteter. Vi er kommet til Sions fjell. (12,22) og vi har et rike i samsvar med Haggai 2,6 ( Hebr. 12,28) Sannelig ifølge Hebreerbrevet (13,14) – det eneste vi ikke har er en jordisk, geografisk, by.. ”For her har vi ingen blivende by, men vi søker den kommende.” Hebr. 13,14 Det er ikke noe som antyder at apostlene trodde at jødene fremdeles hadde en guddommelig rett til Landet – og at jødisk kontroll over Landet skulle være viktig, for ikke å si et sentralt anliggende for Guds plan for verden. I Paulus sin kristologiske logikk har både loven og Landet mistet sin relevans. 7.
Det jødiske folks fremtid
”…dem tilhører barnekåret, herligheten, paktene, lovgivningen, gudstjenesten og løftene. Også fedrene tilhører dem, og fra dem er Kristus kommet etter kjødet. Han som er over alle. Den evig velsignede Gud. Amen.” Rom 9,4-5 Paulus utelater bare en velsignelse: Landet. Det er ingen antydning til at en fremtidig frelse for jødene ville ha noe med landet å gjøre. At Paulus tier om dette betyr vel at han ikke holder fast ved den jødiske ”Land-teologi”? Det betyr vel også at han ser hele spørsmålet i et nytt lys? I det han tolker Abrahams løfte, så holder Paulus fast ved: ”For det var ikke ved loven løftet om å bli arving til verden ble gitt til Abraham eller til ætten hans, men ved troens rettferdighet. For er de som bygger på loven arvinger, da blir troen uten innhold og løftet satt ut av kraft.” Rom 4,13-14 Abrahams etterkommere skulle ikke arvet Landet, men verden (kosmos). For Paulus er Abrahams barn de jøder og hedninger som gjennom tro på Kristus er blitt gjort rettferdige og er blitt arvinger. Løftet om landet er blitt til et løfte om hele verden. Nå er forestillingene om Landet blitt til et bilde av nytt paradis, som til slutt vil komme. Men det er ikke bare en tilbakekomst til Paradis, til Landet som flyter med melk og honning, som egentlig aldri fløt med melk og honning, men til et fornyet kosmos med folk som lever i oppstandelsens virkelighet. Det er Landet som er blitt lovet, en ny himmel og en ny jord, noe som i virkeligheten overgår det første paradis. Nå er hele kosmos medvirkende og inkludert. I Ef. 3 forstår Paulus den gamle pakt som en skygge og et mysterium. ”Ved dette som jeg har skrevet, kan dere når dere leser det, forstå at jeg har innsikt i Kristi hemmelighet. Denne hemmeligheten ble ikke gjort kjent for menneskenes barn i tidligere slekter, slik den nå ved Ånden er blitt åpenbart for Hans hellige apostler og profeter, nemlig at hedningene er medarvinger, de hører med til det samme legeme og har del i Hans løfte i Kristus ved evangeliet.” 8.
Konklusjon
Vi kan ikke tolke den gamle pakt som om Jesu komme betydde lite eller ingen forskjell. De kristne sionister synes å lese Det gamle testamentet med de samme briller som de første disipler hadde før oppstandelsen og møte ved den Oppstandne og pinsen. De synes å tro at Gurdsrikets komme betydde en utsettelse av de jødiske håp for en restaurasjon og ikke en fullendelse og oppfyllelse av disse håp i Messias om et messiansk samfunn. Frelseshistoriens dynamiske bevegelse har gått fra skygge til realitet, fra skygge til substans. Landet som en gang var et spesielt geografisk område hvor Guds frelsende gjerning viste seg i bilder av et tapt paradis. Tapt, men gitt løfte om, og under den nye pakts realiteter har dette Landet utvidet seg til å omfatte hele kosmos. Den opphøyde Kristus regjerer fra det himmelske Jerusalem og demonstrer sin suverenitet i alle land. En regresjon til de begrensede uttrykk i Den gamle pakt kan ikke oppmuntres. Realiteten må ikke vike for skyggen. Hvorfor skulle vi ønske skyggen når vi har realiteten? Jeg er dypt takknemmelig til O.P. Robertson og Colin Chapman for deres mangfoldige innsikt . Palmer Robinson og Colin Chapman holdt begge innlegg på en teologisk konferanse angående Landet i The Levant Study Centre, Droushia, Kypros Juni 1966 Sandnes, 2005 Oversatt med forfatterens
tillatelse av Tore Lende
Dr. Stephen Sizers hjemmeside www.sizers.org
Kanskje du finner sitater
av boken "Rystelsen" interessant? John Noble, Prokla-Media
2004
Om du vil lese mer Stephen
Sizer: Christian Zionism - Road map to Armageddon
|
