ANBEFALES: En artikkel i Jerusalem post om lederskap:   A LITTLE LESS CHARISMA, PLEASE!
 
 

I noen miljøer har de senere år vært en diskusjon om pastorens rolle i forhold til styre/eldsteråd - eller i spørsmålet om demokrati e.l.  Dette er ikke et innlegg i denne debatten. Den debatten er mer eller mindre irrelevant for mine refleksjoner her.  Grunnen til å tenke slik, er at jeg snakker om menighetsliv på en annen måte - et annet paradigme?  Det betyr ikke at synspunktene er helt uten relevans for våre vanlige menighetssystemer og strukturer.  Det er holdninger beskrevet her som er viktige for all type lederskap - selv for g

Jeg forsøker å sette fokus på verdier  (verdiledelse kanskje?) - det gjelder de dyder og de verdier vi som Jesu etterfølgere bør være preget og besjelet av.  Verdier som avspeiler den ånd og holdning Han utstrålte. Det betyr ikke at strukturene er en uten betydning.  Strukturene og "organisasjonsmodellene" er i seg selv med å forme deltakerne. Derfor må strukturene være slik at de kan romme og fremme det guddommelige livsuttrykk. På denne måten kan selve strukturene være helt avgjørende og bestemmende. Bibelen sier at hele verden ligger i det onde.  Og så lenge våre strukturer er  en del av verden, direkte underlagt, eller i assosiasjon, er det mulig at vi har underlagt oss "et ondes prinsipp"?  Jeg tenker ikke bare rent juridisk -  men at vi lar oss beherske av f.eks. ledelsesprinsipper som ikke samsvarer med det ledelses-utrykk vår Mester inkarnerte.

Mye har skjedd siden jeg var "pastor"  - leder - for en liten menighet/gruppe  for 20-25 år siden. Jeg mener nå at jeg da hadde en fundamental feilaktig lederskapsforståelse- i noen år.  Jeg husker jeg gikk gjennom alle vers i NT (og skrev ned og analyserte nøye - fra grunnteksten - så langt jeg forsto med tilgjengelige hjelpemidler )  hvor det var snakk om lederskap, eldste, biskoper, pastorer, hyrder, apostler etc.  Jeg skrev en artikkel om dette og kom til en konklusjon som er nokså forskjellig fra deg jeg vil hevde i dag.  Grunnen til dette er hovedsaklig, tror jeg,  at jeg ikke bygget min forståelse på Jesu egen og grunnleggende forstårelse og undervisning om lederskap. All lederskapsforståelse må sees i lys av evangelienes ånd og innhold - Jesu egne ord, tror jeg.

Jeg skrev også en artikkel om menighetsliv, som jeg fremdeles mener er viktig og aktuell - kanskje mer enn noen gang?.  Jeg ville rettet på noen"småting" - som kan være meget vesentlige..  For å få en helere forståelse av denne artikkelen om lederskap, bør du lese den:  GITT TIL HVERANDRE  (www.lende.no/gitt)  - (vent til etter du har lest det nedenstående). Jeg tror  også en vokster og modning har skjedd i mitt eget liv?  Noe ville jeg nok i dag uttrykt annerledes - og jeg vil nok manglet litt av "overmotet" eller skråsikkerheten.   Men mest av alt slår det meg -- det er disse lengsler, drømmer og lidenskaper som fremdeles lever i mitt indre.

Jeg skulle ønske at vi i disse årene, 20-30 år siden, hadde en dypere og mer grunnleggende forståelse av   Jesu egen lederundervisning. - da hadde vi trolig blitt spart for mye smerte og vanskeligheter. Vi fikk en sterk påvirkning fra England, som igjen hadde fått sterke impulser fra den amerikanske "shepherding-bevegelsen". En av lederne, Bob Mumford, gikk for 15 år siden ut og ba inderlig om tilgivelse for de skadevirkninger denne praksis haddde hatt.  Shepherdingbevegelsen var igjen influert av bl.a. Juan Carlos Ortiz og andre i Argentina.  Deler av Jesus-vekkelsen fra slutten av 60-tallet fikk også delvis ganske sterke betoninger i denne retning.  Jeg tror at det i mennesket er en sterk vilje til makt over folkene, og at dette er prinsipper som er virksomme i all menneskelig samhandling - og at vi må være på vakt - .  Det finnes også ekstreme maktmennesker* som griper denne muligheten når de kan. Bl.a. derfor trenges det en sterk teoretisk og lærmesssig forståelse av disse prinsippene.  (Historien er full av eksempler i smått og stort. Pavekirken slaktet mer en 50 millioner mennesker  i mellomalderen - og deres råskap overgikk om mulig både Pol Pot og Hitler?  De utviklet også de verste torturredskaper, som også blir brukt av tyranner i vår tid.  Den katolske pateren Victor de Rosa gir et skremmende bilde av dette i boken "The Vicars of Christ"  og begrunner at han fremdeles er katolikk med:  "Når noe så ondt kan overleve, må det i dette finnes noe guddommelig et sted".

*Problemet er ikke bare med det ekstreme, vi kan alle utøve makt på en måte som strider mot Jesu livsprinsipper  - spesielt galt kan det  bli det når det blir teologisk legitimert. Det kan faktisk hende at de grusomme pavene IKKE var spesielt onde mennesker.  Dette er spørsmål som Hannah Arendt og Zygmont Baumann har vært opptatt av. Baumans bok: "Moderniteten og Holocaust" kan ha relevans for menigheten, og vi bør definere oss som skapende motkultur til ondskapens prinsipper i verden.

Det finnes også en tilbøyelighet til å underkaste seg makt og sterke personligheter - å la seg kontrollere. 

Jeg tror det finnes en bedre vei, en høyere vei. Når vi finner den veien, vil Jesu etterfølgere stråle som et lys for verden som aldri før - eller siden den første kristne tid.  Til dette er den Hellige Ånds kraft gitt til forsamlingen.  Da vil vi i sannhet være vitner og representanter for Guds rike - den nye guddommelige orden. . For å bruke et nåtidens begrep: Brukermedvirkning. Vi snakket før i tiden om "bodyministry".  Vi blir bl.a. i sannhet en organisme hvor alle betyr like mye og er delaktige i en skapende prosess.

Matt: 20.25 og 26: "Dere vet at herskerne over hedningene har fullt herredeømme over dem, og de som er store utøver makt over dem (folket).  Men slik skal det ikke være blant dere." 

----de som er store utøver makt over dem....slik skal det ikke være blant dere! Her er vi ved det glade budskaps kjerne, tror jeg.
 

Vi går nå trolig inn i et paradigmeskifte når det gjelder lederskapsforståelse - det kommer signaler fra hele verden.

 
Matt:23, 8-11:  Men dere skal ikke la dere kalle  rabbi, for en deres Mester, Kristus, og dere er alle brødre.  Kall ikke noen på jorden deres far, for en er deres far, Han som er i himmelen.  Og la dere ikke kalle førere  (ledere), for en er deres fører"    (Fra Nye King James oversettelsen)

"Alle" er opptatt med store og "salvede"   tjenester.  Fokus er på det store og mektige, fremgangsrike.  Det synes nærmest å være all tings mål og legitemering.  (Jeg tror på den store betydningen av tjenestegavene som Paulus snakker om (Ef.4) - men forutsetningen er at de bygger på en forståelse av  prinsippene i Jesu undervisning. - og etterleves) 

I vårt fellesskap/menighet, på syttitallet, begynnelsen av åtti-årene -  som nå er blitt til menigheten Kristen Tjeneste,  måtte de som var med, love å underordne seg meg som leder.   Jeg utøvde rollen mildt. Jeg forsto aldri helt dette opplegget, som på en måte ble pålagt meg av mine overordnende. Jeg forsvarte praksisen  et par-tre år.  Men likevel - det var et ødeleggende prinsipp hos oss  som jeg av hjertet ber om tilgivelse for.. Dessuten var jeg også delaktig i å spre denne praksis til andre deler av landet.

Jeg tror det er et slags "ondes prinsipp" som er virksomt i alle autoritære maktstrukturer enten vi finner dem i religion, vitenskap eller politikk.  Den konservative samfunnsjournalist Per Egil Hegge har avlørt dette i sin bok om legevitenskapen, OG SÅ MÅ DU IKKE STILLE SPØRSMÅL   Aftenposten skriver: ". Boken kan også tjene til å belyse hva som kan skje når autoritære strukturer får herske og herje som de ønsker"  Jeg tror mange av oss "ihuga" fra syttitallet har smakt de bitre frukter av dette?

Vi som Jesu etterfølgere er kalt til å være en motkultur mot maktmisbruk av alle slag, et eksempel til etterfølgelse. På denne måten skal jorden fylles av Guds herlighet. Bare når vi er en tvers igjennom ikke-voldelig og ikke-herskende kultur, kan vi være det salt i verden - som Jesus snakket om.  Jesu etterfølgere utgjør en Kristus-sentrisk  og vennlighetens brorskapsbevegelse  - som også er et korrektiv og dom over urettferdighet og all slags psykisk, strukturell  og fysisk vold i verden.   Et lys.  Hvis ikke har vi fornektet vårt opphav.  Det skapte  - hele altet - lengter og er i smerte i ønsket om å se dette slags liv bli virkelig, reelt, synlig, nært og tilgjengelig. Guds rike er kommet. Dette folk vil ikke bare understreke Guds transedens*, mens hans immanens* vil bli forstått på en ny og sterkere måte.
*Tramsedems har med Gud oophøyethet over alle ting å gjøre. * Immanens har med Guds iboendene og virkende nærvær i alle ting.

Den franske revolusjon i 1789 med sitt rop opp "frihet, likhet og brorskap" er et slags universelt rop og lengsel i smerte, svarende til menneskenes innerste identitet, og som vi som mennesker har forsøkt å virkeliggjøre igjen og igjen.  Men mislykkes like ofte?  Vi som er Jesu etterfølgere har noe å demonstrere i denne retning, hvis ikke har vi mistet vår legitimitet. Jeg tror bestemt det er det Jesus snakket om da han igjen og igjen proklamerte at "Guds rike var kommet nær"..  Til dette har vi fått Den Hellige Ånds kraft.

Fra Johannes Åpenbaring 2.15: "Slik har også du noen som holder fast ved nikolaittenes lære, som Jeg hater"  Scoffields Bible (før 1956*) har en fotnote som sier at det er alminnelig antatt at dette verset henviser til fremveksten av et spesielt presteskap, skille mellom lærd og leg" - "lederne og de ledede".  Niko har med "makt - å ha makt over - å gjøre.  "lait" har med vanlig folk å gjøre. 

Noen vil hevde at et slikt syn vil føre til det rene anarki.  Tvert imot, tror jeg.  Selv mange  management-guruer /f.eks. (Guttorm Floistad, W. Edwards Deming, Greenleaf o.fl) hevder synspunkter i denne retning når det gjelder næringslivet.  Forretningsbladet Fortune har en liste over de mest effektive amerikanske bedrifter.  Mange av disse blir ledet etter det de kaller "Servant Leadership-model" - eller lignende.

Store deler av vekkelses- og hellighetsbevegelser, broderskapsbevegelser, haugevekkelsen,  lekmannsbevegelsen i Norge, brødremenigheter, kvekere o.fl. har holdt disse prinsippene høyt.  De statlige kirker dyrket andre prinsipper, om ikke alltid i ord, så i praksis. Den voldsomme fokuseringen på pastorens autoritet er en forholdsvis  ny trend, i alle fall i Skandinavia og andre europeiske land. Jeg tror det er meget urovekkende at det skjer i tidens såkalte evangeliske vekkelser.

Undertegnede var kanskje en av de første, eller kanskje den aller første pastor/menighetsleder i Norge etter denne nye pastorale maktforståelsen? (1975-80) De som ville være helt med i menigheten, måtte love å underordne seg meg.

Jeg var også underordnet en apostel (biskop) - i flere år John Noble. John var en en god venn som jeg fremdeles har en dyp takknemlighet til.  Han lærte meg om vennskap, demonstrerte det, om åpenhet og ærlighet.  Han var seg selv fullt og helt.  Men våre veier skiltes på spørsmålet om underordning og synet på lederskap. 

Nå til dags forstår jeg at dette er løfter som direkte og indirekte er betingelser i mange menigheter. Har også hørt om tilfeller der medlemmene blir oppfordret til å si "pastor" når de snakker med sin pastor. Som leder/pastor hadde jeg visst nok det som ble kalt "menighetens visjon".  . Det å bli med i menighet blir gjerne forstått som å velge hvilken pastor en vil følge. Da kan det være rett å snakke om personkultus - eller noe henimot det.  Og det bryter med prinsippene i 1. Kor 3.  Der snakkes om det mennesker som holder seg til Apollos, Kefas og Paulus.   Den som bedriver slik avskyelighet  skal Gud ødelegge  (v.17).  Begrunnelsen er at VI er Guds tempel.  Og Guds tempel er hellig.  (Det er ikke vår egen kjødelige kropp det her snakkes - som noen synes å tro).   Jeg vil også tro at forholdet blir det samme hvis vi snakker om at doktriner/læresetninger blir det som samler en gruppe. (Doktrinekult) -  Den lutherske kirken f.eks. blir da en doktrine/eller personkult  -  og således på direkte kollisjonskurs med 1. Kor. 3.   Jeg tror det her er en fin linje mellom det sunne og usunne.   Det er Herrens tjenere som må gjøre denne grenseoppgangen - slik som Paulus gjør i nevnte 1. Kor. 3.   Ledere vil bli dyrket og opphøyet på en måte som er usunn - det ligger i menneskets natur - det er ledernes ansvar å ikke la seg dyrke. 

Jeg tror et anti-autoritært, eller kanskje rettere ett "ikke-autoritært"  lederskapsprinsipp vil frigjøre Jesu etterfølgelgere til å være et "lys og salt  i denne verden".   Guttorm Fløistad bruker stort sett ord fra Jesus på sine lederskapskurser. Gudsrikets autoritetsforståelse er ikke posisjonell - det gis ikke noen autoritet i kraft av en stilling eller embete  - eller i det å være pastor.  Det ligger i menneskets natur i søke makt over - et slags totaliaritetens prinsipp viser seg å være virksomt.  Selv vårt demokrati er flertallets diktatur over de mindretallet - og da gjerne de svake.  Vi må vende oss om fra den emperiebyggende arrogante ånd.  Lammets og duens kvalitet må bli synlige.

Det er tid for at vi som Jesu etterfølgere begynner å praktisere og utforske denne livsstil.  Verden vil undres og trekkes til dette. Hvis ikke vår rettferdighet overgår det vi kan se virksomt i denne perverse verden, har vi tapt Guds rike.

Vi må forstå Jesu/apostlenes lære om lederskap utfra at de ikke tenkte på ledelse av virksomheter.   Dagens menigheter blir ofte forstått omtalt som en virksomhet - og omtalt som virksomheten.  Dagens menighetpraksis har trolig ikke noe særlig å gjøre med en nytestamentlig forståelse av menighet.  Menigheten var da et familiært livsutrykk av kristne som kom sammen for å praktisere kjærlighet og ansvar for hverandre, samt å leve i bønn og oppbyggelse. Den innbyrdes kjærlighet til Herren og hverandre var målet.  De drev ikke kor, ungdomsarbeid, barnearbeid etc..Menigheten var ingen juridisk person - for å si det slik. Menigheten var vennegrupper - organismer og som sådanne sto de i et levende forhold til verden og andre organismer..Organisasjonsstrukturen var mer å ligne med en maurtue.  Dette kan vi kanskje kalle systemisk eller holistisk i motsetning av lineært - noe som er anderledes enn (positivistisk) vitenskapelig tenkning.  Vi beveger oss inn i en slags helhtets-økologi hvor Gud Herren, Skaperen og Gjenløser er det sentrale og faste punkt. Kan ikke forstås sort/hvitt  - det sannheten er ikke i selve strukturen eller organisasjonen - men i selve livsutrykket - i hvilken grad vi er et uttrykk av guddommelig liv: Jesus.

 Enkeltpersoner eller grupper av enkeltpersoner kan drive "ting" -virksomheter, kor etc..  Aril Edvardsen kan drive Sarons dal.  Menigheten der kan egentlig ikke drive dette.  Om Edvardsen velger å stå i et ansvarlig forhold til noen, er en annen sak. Og sikkert klokt.  Mine refleksjoner om lederskap gjelder derfor ikke ubetinget de forskjellige menigheter i våre kirkesamfunn eller såkalte frie og selvstendige organiserte menigheter som er ordnet med medlemskap, statstøtte etc...  Disse organisasjoner eller kirker, klubber, disippelflokker,  har neppe mye med menighetsliv å gjøre?   Det er noe annet.   Det kan være greitt nok?  Det er likevel viktig at det ikke "går surr" i disse begrepene.

Den slags virksomheter som vi normalt kaller menigheter eller kirker, tror jeg ikke Bibelen gir noe direkte svar på hvordan de skal organiseres og ledes. Når det gjelder statskirken er vel den en anakronisme. Hans Jacob Frøen kaller den "statens religionsvesen". Jesu etterfølgere, menigheten,  er trolig ikke et "vesen", eller noe som kan sammenlignes med et "vesen"?   Så de som driver dette må bruke sunt folkevett - det finnes ingen bibelsk modell for det, tror jeg.  Men å legge vinn på prinsipper fra Jesu undervisning er nok et styrke.  Vi kaller kanskje dette å være "pragmatisk" - men det begrenser trolig i full kristen livsutfoldelse og det at menigheten skal komme til modenhet som Efeserne snakker om? Det umuliggjør vekst til modenhent eller sin bestemte fylde!  Da har vi forhåpentligvis, som Abraham, en visjon i vårt hjerte, vil lengter etter det, tror for det og holder drømmen levende for å gå inn i den når tiden er inne.

Det er kanskje riktig å si det slik at mange av dagens menigheter ligner litt på "guru-bevegelser".   Den enkelte kristne velger en pastor (guru) de i større eller mindre grad velger å følge/underordne seg.  Det behøver ikke kanskje ikke å være så galt å gå inn i en slik disippelgruppe? Men det er nok en fordel å vite hva en er med på?   Det kan ha sin tid, og kanskje være det beste alternativet?  Det må den enkelte avgjøre.

 I karismatikiske menigheter i USA er folk gjennomsnittlig med to og et halv år i en menighet.   Så velger de en ny "menighet".   Det vil si at en løpet av en 30 års periode har vært med i  10-15 forskjellige menigheter.  Halvparten av dette skyldes trolig flytting. Gjennomtrekken i Norge er også veldig stor - men sannsynligvis ganske mye mer stabil

Men når det er sagt så tror jeg likevel at det er prinsipper, og holdninger some er kloke og gode for alle slags virksomheter, også bedrifter og organisasjoner.  Jeg sier heller ikke at kristne i prinsipp skal forlate de såkalte menigheter de er med i.  Det kan kan kanskje være fornuftig å finne veier,  eller en livsmåte som mest mulig  samsvarer med Jesu undervisning.  Spesielt innen statskirken skulle det være rikelig mulighet og frihet til det?

Mye mer kan sies.  Trolig vil jeg sette dette på trykk etter hvert.  Nå må ikke dette jeg har sagt tolket sort-hvitt.  Vi ser stykkevis, og forstår stykkevis.  Og det kan være klokt å tilpasse oss det vi kan være uenige i, eller det vi ikke forstår. 

Et sitat fra Jakob 4,13 ff:  "hvem er vis og forstandig blant dere? Han skal ved en god ferd vise sine gjerninger i visdommens saktmodighet. Men hvis dere har bitter misunnelse og selvhevdelse i deres hjerter, så ros dere ikke av slikt og lyv ikke mot sannheten!  Slik visdom kommer ikke ned ovenfra, men den er jordisk, sanselig og demonisk.

.
. 
 Tore Lende

«Den guddommelige fortelling vil trenge gjennom bare i den grad de hellige vet hvordan de skal leve i en postmoderne verden.  På dette punktet i historien må vi styrke de troende for mer enn menighetsliv og dets programmer.  De må utrustes til å være den guddommelige og evige fortelling i livets helhet og arbeid»
Fra The Church Beyond the Congregation. s. 47

«Det er på tide igjen å se og finne de nye menneskene i Kristus som er forsamlingen.  Det er på tide å frigjøre dem fra sin kirkeinnhegning hvor de ble plassert av grekerne, og sende dem inn i den skapende Guds tilværelse, som til denne dag, ennå kjenner og kaller deres navn. Hvor er så disse folkene for hvem den nåværende skapelsesprosess venter?»   s. 45

«Vi har låst oss selv inn i kirken, bygningene, møtene og programmene, og vi har ikke vært deltakende i vår skapende arv og bestemmelse. Det har gjort at vi er blitt begrenset og definert i en kirkelig organisatorisk sammenheng vi ikke hører hjemme»    s  45

«Også verden vil aldri få vite hvem menigheten er uten at den får føle det ropet som er den pågående skapelses fødselssmerter»  s. 44

«Det som er sagt her, er at Guds Ånd, som søker dybdene i Gud, fremstår ved et svar forat Guds sønner og døtre blir deltakende i skapelsen.   Lyden av den evige Gud, er gitt sønnene og døtrene til å bli deltakende i hele den skapende orden og være et svar på dens frihetslengsel og rop» s. 43

En megakirkeleder sier:

«I min ånd hører jeg en lyd som kaller for en radikal forandring på måten vi er kirke. Jeg forstår ennå ikke hva den kallet er, men jeg vet at det vi gjør og de vi sier i fremtiden vil være annerledes enn hva vi til nå har sagt og gjort.  Mye av denne forandringen vil foregå utenfor kirkeveggene og våre søndagsgudstjenester.»
side 4

«Enten vi planlegger det eller ikke, liker det eller ikke, blir vi beveget av det guddommelige forsyn og av kulturell nødvendighet inn i et nytt landskap.  Det er dette våre dødsprosesser og vår fornyelser handler om.»  s.4

«Den greske verdensanskuelse skilte den åndelige virkelighet fra den skapte.  Det hebraiske syn forener dem.   Den greske forståelse har skilt menighetsliv fra vårt daglige liv og levnet.  Den hebraiske måte bringer dette tilbake til en guddommelige strategi og hensikt.   Det greske paradigmet har forvirret vår opplevelse av hvordan Gud involveres i denne verden ............... denne overgangen, vil innebære en reevaluering av vår nåværende  menighetsfokuserte tilnærmking til det å være kirke..... tiden er overmoden, hvis vi skal være lys i denne verden må vi ta en ny vurdering på måten vi er menighet».

James Thwaites beskriver så hvordan platonske og neo-platonistiske tenkemåten har gjennomsyret kirkehistorien, og hindret den i å være det lyst den var  kalt til å være.
«Middelalderen teppela den kristne menigheten i en platonsk tåke og en emperie-byggende arroganse.»
s.16f

«Forsynet beveger seg bort fra de rasjonelle definisjoner til «fortellerens tid». Tiden snur tiden rundt mot en tid hvor bildet sier mer en formelen.  Et filosofisk klima bryter frem som har vært liggende døsende i århundreder og nå bryter frem.  På den mest forunderlige måten kan det det postmoderne paradigmet gjøre et klima for guddommelig åpenbaring».  s. 52

«Det postmoderne paradigmet kan, tror jeg, gi oss filosofisk tilgang til en grunnleggende skatt som i århundreder har vært gravlagt under greske konstruksjoner og moderne tankebygninger.  Med så mange av disse smuldrende ruiner, så kan vi på dette punkt i fortellingen, nå tilbake til skapelseshistorien oppebåret av en stamme kalt hebreerne.  Denne tidsalder gir oss mulighet og redskaper til grave til grunnen av et kristent verdenssyn, og vende tilbake til skapelsesrealiteter åpenbart til hebraiske fedre og profeter. Det er der, tror jeg, at vi kan bygge igjen - ikke fra opplysningstiden, eller det moderne eller postmoderne - men fra skapelsen.   Før Platon splittet universet, før avgudsdyrkelsen, før fallet, far en talende Gud som åpenbarte sine hensikter og sin natur.  s. 57

«Som hedninger er vi podet in det hebraiske tre, og ikke i gresk filosofi og mystikk.  Vår DNA er hebraisk, og ikke hedensk.  Ville Gud skape, gjennom tusener av år, en kultur og et folk fra hvem Kristus kunne komme, bare for å se den flyte bort i en strøm av hedensk og gresk filosofi?  Svaret er klart. Aldri!»
s.58

“For hebreerne var den åndelige er usynlige dimensjon ett med den skapte. Den eksisterte ikke i en seperat og bakenfor-virkelighet, den var i enhet med alt liv i det skapte.  Den åndelige realitet i livet er hjernet eller essensen av alt skapte ting, de som ikke er sett og de som er sett.»
s. 69

Utdrag her:
 

"That certainly is a major shift in the church paradigm.

Yes it is. Such a radical shift is, I believe, being called for at this time, both by leaders and by Christians trying to work and survive the complexities and struggles of their everyday life. Mike Regele, a church commentator from the States, says it well. He says that the church as we know it is heading into death.

More and more people, including pastors, are realising that our endeavour to make the Kingdom come primarily through the local church programme and series of meetings held in the building is just not working. What we have been promised and what we have worked hard for is not being delivered in our current church paradigm. These frustrations and realities are causing that sense in many that the way we have done things as the church is coming to an end, to a death, and that God is moving, through the frustration and the desire, to bring something new into being.

One minister of a Charismatic church expressed it well. He said that almost thirty years ago, when the Spirit came with power, we felt that the church was going to be so radically changed and become an agent for world change. He said, "We were shown the door by our traditional congregations at the time and headed out to forge a new way of being the church. And here we are, all these years later, and we look and act pretty much like the very churches we left. We are still all centred on the pulpit, the pastor, the meeting and the building. The music has changed but the beat remains the same."

The form the church presently takes, the world it gets its bearings from, was mostly formed in the late Enlightenment and early Modern period. In a postmodern time that way of approaching reality is now going, going, gone and our way of church life is passing away with it. Regele says that we have to prepare for this death and begin to envision what the ‘resurrected’ church might look like."
 

Andre linker og ressurser:
http://www.homechurch-homepage.org/
Studentled cellgroups: http://www.cellgroup.com/seminars/index.html
Why housechurches: http://www.ekklesiacelebrationctr.org/
Homechurch: http://homechurch-homepage.org/faqs.htm
The Chruch beyond the Congregation

Det er interessant å merke seg at også "Toronto" nå sterkt tar opp spørsmålet om struktur, og arrangerer en konferanse den 17-20. januar 2001 under Temaet  "Wine and Wineskins.  En av hovedtalerne er Rallph Neighbour - en av de sterkeste forkjempere for cellekirken.  (www.tacf.org)

Jeg sakser fra en artikkel i Aftenposten av Einar Øverenget -http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/d177831.htm:

"Nei, svarer Arendt. Den totalitære ideologien kan ikke avskrives som en nasjonal perversjon. I boken "The Origins of Totalitarianism" (1951), som umiddelbart etablerte henne som en av samtidens toneangivende tenkere, påpeker hun at totalitarismen hviler på understrømmer som er til stede i moderniteten. Disse strømmene eroderer vekk en felles verden der individet kan tre frem i sin egenart, og erstatter den med et massesamfunn der det enkelte individ er overflødig. Det som i siste instans kjennetegner den totalitære ideologien, er at den søker å eliminere mennesket, slik vi kjenner det, til fordel for fullstendig forutsigbare menneskelignende vesener som nok er i stand til å reagere, men ikke starte noe på egen hånd. Totalitarismen er menneskehetens hittil mest fullstendige forsøk på å befri seg fra seg selv."

I de siste 30 år har jeg en følelese av utvikling av totalitaristiske trekk i den evangeliske kristendom.  Dette er urovekkende i meget stor grade?