INNHOLDSFORTEGNELSE  (sidetallene fra papirutgaven!!!)

1 INNLEDNING

1.1 Gjeldsoffer - definisjon 2

1.3 Skap din egen arbeidsplass 5

1.4 Mitt ståsted 5

2 TEORI

2.1 Opplyst barbari - Zygmont Bauman 8

2.2 Stanley Milgrams eksperiment 11

2.3. Moralsk forpliktelse 12

2.4 Den tapte illusjon - "Det ondes Mysterium" 12

2.5 Bibelen - de undertryktes talerør 13

2.6 Det tause skrik. Overmakten. Leviatan 13

2.7 En "ny" moral." Du og jeg 14

2.8 Borgerlønn - fornedrende sosialhjelp 15

2.9 Fattigdomsstatistikk - kortere leveralder 16

2.9.1. Fattigdommen dreper 16

2.10 Mulighet til ny start 17

2.11 Rett til ansvar - selvrespekt 18

3 ERFARINGER/REFLEKSJONER

3.1 Uten bitterhet 19

3.2 Såret, døende ved veien. Skyldig - uskyldig? 22

3.2.1 Min situasjon bedre en mange andres 24

3.3 Rett til liv - frihet fra slaveri 24

3.3.1 I daglig kamp - på vei mot frihet 25

3.4 Penger - det eneste som blir forstått 26

3.5 Konkurs - en ny begynnelse 27

3.6 Møte med byråkratiet 28

3.6.1. Men jeg kunne ikke reise meg igjen 29

3.7 For tre år siden. Høsten 1994 29

3.8 Hos lensmannen for å få gjeldsordning 30

2.9 Andres erfaringer 30

3.10 "Jeg ble toalt utslått og mistet fotfestet" 30

3.11 Tannhelse - ikke for alle 30

3.12 Fattigdom verre blant vellykkede 30

3.13 Sosialpedagogikk og sivil ulydighet 31

3.14 Ingen talte deres rett til et verdig liv 32

3.15 Samme ånd -holder de undertrykte nede 32

3.16 Staten tøffest som innkrever 32

3.17 Hjerteskjærende historier 32

3.18 Flokkmoral -massemoral 33

4 KONKLUSJON

4.1 Oppsummering av hva jeg har lært 34

4.2 Tåken letter. Ulvene glefser. Lengsel etter rettferdighet 35
 
 

1.1 Gjeldsoffer

Et gjeldsoffer (i min definisjon i denne oppgaven) er en som ikke eier noe av betydelig verdi og som har en gjeld som er større enn den han kan makte å tilbakebetale. En som har realverdier (hus, båt etc.) og har gjeld som han ikke klarer å betjene, er ikke et gjeldsoffer. Han kan selge sine eiendeler og således bli mer eller mindre gjeldfri.

1.1.1 Dagens juridiske situasjon

Privatpersoner har ingen rett til å få slettet gjeld. Den er en ansvarlig for hele livet. I Gjeldsordningsloven av 1993 gis det muligheter til å få slettet gjeld på visse betingelser.. Mange klarer ikke å oppfylle betingelsene for gjeldsordning. De som kommer "gjennom nåløyet", må i et visst antall år (5 - eller 7), leve på et nærmere avtalt minimum. (Rapport 1: 1998 Namsmannen i Oslo ). (Etter dagens ordning det samme som minstepensjon. (Om et nytt lovforslag går gjennom, vil det bli minstepensjon minus 20%) Uansett - dette er folk som har kjempet i årevis på et minimum og allerede er psykisk skadet. Det vil ytterlige ødelegge og knuse flere. Aksjeselskaper som går konkurs, får all sin gjeld slettet. De involverte kan da straks begynne på nytt uten krav over seg eller andre begrensninger.

1.1.2 Virkeligheten for mange

Anne Mørchved fra Gjeldsofferalliansen skriver til meg den 1.2.98 og dramatiserer situasjonen slik: "Mange ble sendt i en evig runddans mellom forskjellige "hjelpeinstanser" til de segnet om eller hengte seg." Hun peker også på at mange har vært i gjeldskrise i 10 år eller mer når de søker gjeldsordning. Hvis de får gjeldsordning, er det nye 5 (7?) års soning. Altså "livsvarig fengsel." Hun nevner også at 40% av gjeldsofrene i Oslo har universitets- eller høyskoleutdannelse .

(Studielån blir raskt overlatt til Statens Innkrevingssentral - som er en av de tøffeste og mest hjerteløse innkrevere). Det skal være 160 000 gjeldsofre (Poppe & Remøe 98- Namsmannen i Oslo) i Norge. I tillegg kommer de marginaliserte - de nyfattige - som ikke er gjeldsoffer, men sliter med en stor del av de samme problemene. 140 000 ( + barn /ektefeller blir kanskje 300 000?) mottar ydmykende sosialhjelp. Det er svært mange som kjemper umenneskelig og helseskadelig hardt uten å motta sosialhjelp. Personlig har jeg(vi) aldri mottatt hverken sosialhjelp, arbeidsledighetstrygd, eller offentlig støtte av noe slag. Vi har likevel vært blant dem som har levd under helseskadelig press - psykisk og fysisk. Øko-sosialt segregert.

Når det gjelder bruk av statistikk i oppgaven, kan sikkert bruken av tall diskuteres. Enten det skulle være 16 000 eller 160 000 , har ikke det noen betydning for det moralske problem og ansvar som søkes belyst. Den gjelder i denne sammenheng den Ene. Diskusjonen i landet vårt i begynnelsen av nittitallet ble i stor grad avsporet i spørsmålet om statistikk. Når jeg i denne oppgaven tallfester problemet ved hjelp av tilgjengelige tall, er ikke det særlig interessant. Tallene som nevnes i forskjellige sammenhenger er ikke avgjørende for oppgavens anliggende. Vårt etiske ansvar gjelder ikke massene. Det er personlig. Det har med menneskeverd å gjøre.

1.2 Problemstilling

Det gjelder vår tids undertrykte. Gjeldsofre som plages og pines av gjeld. (Betraktningene har også relevans for andre hjelpeløse og ressursfattige!). De utløsende årsakene som konkurs, sykdom, arbeidsledighet, næringslivssatsing, pengespill, overforbruk, feilvurderinger, "dumhet" , renteoppgang, verdifall på eiendom, kausjon o.m. blir bare perifert nevnt. Oppgaven skal beskrive den situasjonen gjeldsofrene befinner seg i, samt å gjøre et forsøk på avdekke de umoralske holdninger og krefter som holder disse nede. Hva er det som gjør undertrykkelsen så skremmende, ødeleggende og urettferdig? Hvorfor er sammenligninger med f.eks. Holocaust relevante? Systemvold er godt beskrivende ord. Mennesker blir psykisk og fysisk lammet og utelukket. I oppgaven vil jeg antyde mulige løsninger og lettelser med en antydning av et ansvarliggjort samfunn preget av andre prinsipper og en annen moral. Årsaksbeskrivelsen gir i noen grad løsningen av seg selv.. Det gjelder dem som har mistet eller er blitt fratatt selvrespekten. Disse roper på en mulighet til å ta ansvar for sitt eget liv. Og således gjenvinne selvrespekten. Rett til liv.

.

Gjeldsloven har også hjulpet mange til et nytt liv. Den går likevel ikke til ondets kjerne, og gjør ikke noe med de dypereliggende årsaker. Likevel har mange av disse som er blitt hjulpet, gått gjennom langvarige lidelser og ydmykelser før de kommer ovenpå. I prosessen er de gjerne blitt skadet, invalidisert mentalt og fysisk. Det er mange som ikke får hjelp av gjeldsloven. I noen tilfeller fordi de er så svake at de ikke makter å kjempe, eller at de faller utenfor lovens ramme. Det kjempes mot en overmakt. De atskilte mangler den kulturelle kapital til å kjempe for sin sak. Det er et fenomen som noen kaller kulturkapitalistisk utstøtelse, andre også sosio-økonomisk segresjon. På den ene siden er det de som klarer seg rimelig bra. På den andre siden de håpløst kjempende.

De to ovennevnte begreper håper jeg kan sette navn på tilstanden, slik at vi har noen knagger å knytte forståelsen til. Det "vinnende parti" er ukjent med de tapendes virkelighet. Uvitenheten knuser således de svake. Det er ond sirkelrealitiet som er virksom. Økonomiske problemer skaper sosiale relasjonsproblemer. "Når krybben er tom bites hestene". I relasjonsproblemer gror psykiske lidelser av alle slag (Glasser 98). Problemene kan vokse i generasjoner. Her kan det drives masse forebyggende psykisk- og fysisk helsearbeid med lite midler - bare holdningsendringer vil gjøre underverker. Jeg vil forsøke å belyse noe av dette problemet.

1.3 "Skap din egen arbeidsplass og noen til!"

"Det beste en kan gjøre for samfunnet, er å skape sin egen arbeidsplass og noen til,"

sa Lars Sponheim i TV2-nyhetene 17.4.98. Dette er tanker og holdninger som ofte kommer til uttrykk, spesielt i nedgangstider. Tusenvis gjør det hvert år. Det er noe av det som bygger landet vårt. Likevel, 20-30% av satsingene mislykkes i løpet av de 4-5 første år. Enda flere senere. Noen får sin belønning i form av livslang nød, elendighet og ofte en altfor tidlig død. Konsekvensene er ødeleggende for familien og samfunnet. Mer enn 3000 konkurser (i tillegg kommer andre gjeldstvungne avviklinger - uten konkurs) i året. (Telefon til Brønnøysundregisteret den 22.4.98). Mange av disse må selge hus og hjem og fremdeles sitter de i livslang gjeld. Nye tall fra (Namsmannen i Oslo 1998) viser at den gjeldsgruppen som øker mest, erforretningsdrivende, oppstartere og gründere. Vårt samfunn er et konkurransesamfunn hvor prinsippet "survival of the fittest" gjelder. I et fritt konkurransesamfunn er det en livslov at mange vil bukke under - en nødvendig livslov som sikrer effektivitet, utvikling og fornyelse. En diskusjon om dette er ikke relevant i denne sammenhengen. Jeg vil diskutere situasjonen for dem som "falt i forsøket" - de som mislyktes og har satt seg selv i (bunnløs) gjeld og tapt alt det de har av materielle verdier gjennom innsatsen for å gjøre noe positivt for seg selv og samfunnet. Dette er én gruppe gjeldsoffer, det er titalls andre.

1.4 Mitt ståsted. privilegert gjeldsoffer

Som 49 åring ble jeg slått konkurs. Jeg hadde drevet firmaet i 25 år. De 10 siste årene var et sammenhengende mareritt for å redde en synkende skute. Verdier og mange arbeidsplasser ble skapt. (Se vedlegg/avisutklipp). Arbeidsplasser som i dag er verdt mange titalls millioner. (Det at det er utrettet noe positivt, betyr ikke noe for vurderingen av situasjonen min eller andres.) Selv sitter jeg uten å eie noe, med en gjeld som, på grunn av renter og kostnader, øker år for år så lenge jeg lever. Jeg er likevel et privilegert gjeldsoffer i forhold til mindre resurssvake og de med svakere sosialt nettverk. Blant annet har barna fått penger og klær av familien, slik at de ikke har blitt så skadelidende. Det er likevel smertelig ydmykende.

Oppgavens hensikt er ikke å fortelle min historie. Skulle jeg fortalt den skikkelig hadde det blitt en "egen bok". Forenklingene er store og mange brikker er utelatt.

Etter å ha lest oppgaven, kommenterte min kone: "Du har i hvert fall ikke overdrevet".

1.4.1 Identifikasjon
Jeg opplever at det er vanskelig å få etablert kommunikasjon. Det er ensomt. Min, vår, verden blir ikke forstått. Jeg befinner meg på en måte i en virkelighet som ikke oppfattes av verden der ute. Vi opplever en massiv, ofte taus, spørrende undring, dom og forakt. I et gammel jødisk skrift heter det: "Døm ikke din neste før du har opplevd hva det er å være i hans situasjon" (Aarek 80) Min, vår, livsverden blir benektet og anonymisert. Jeg vil glede meg hvis jeg klarer å gi den et ansikt og gjøre leseren til deltaker. (Henriksen 97, s 17). I en telefonsamtale med en tilfeldig kontordame på Namsmannens kontor (Oslo) falt denne uttalelsen: "Jeg har fått sett en verden jeg i min villeste fantasi ikke trodde eksisterte."

1.5 Følelsene de samme
Årsakene til gjeldsproblemer kan være svært mangeartede. Men virkningen og følelsene er de samme. Den livskvelende skammen, uverdigheten, maktes- og håpløsheten, depresjonen, flukten, løgnen og fornektelsen av virkeligheten for seg selv og sine nærmeste. Det å stå med lua i hånda på sosialkontoret fremfor en granskende og skeptisk, "profesjonell", ikke-involverende, sosionom, er kanskje det verste, og mest ydmykende. Og å brette ut sin livshistorie.. Professor Harald Ofstad (Ofstad 80) sier at en ikke kan kreve at mennesker handler rett. Men en kan kreve at de handler moralsk ansvarlig. GJELDER DETTE OGSÅ BYRÅKRATER OG LOVENS FORVALTERE? Den ansvarlige handlingen har to kjennetegn: Medkjensle (ikke det samme som medlidenhet) og intellektuell hederlighet. Medkjensle er en søken etter å forstå medmenneskets situasjon. Å skrive denne oppgaven har vært en påkjenning. De groteske antydningene er mange. Jeg roper "hjelp" på vegne av en gruppe mennesker som er i en ytterst dramatisk og pinefull og bokstavelig livstruende situasjon. Min mening er at gjeldsofrenes situasjon og behandling har paralleller til mange andre store overgrep som samfunnet har gjort mot svake grupper. (f.eks. tatere, samer, tyskerbarn ). Personlig ville jeg mange ganger heller ha valgt fengsel eller offentlig pisking fremfor det jeg har gått gjennom. I Dagbladet 28.4.98 mai omtales også fattige som mulige kandidater for blant annet tvangssterilisering. Det fra en nær fortid med nålevende aktører.

Har samfunnet et behov for avfall? Skaper det en følelse av renhet? Kanskje også fiender, utskudd, som er med å skape samhold og en følelse av verdi for de rene? Filmregissøren Trond Kvist reiser spørsmålet i Dagbladet den 4. september 1998.

1.7 Fattigdom - Marginalisering - Øko-sosial segresjon
Det kan virke besynderlig å snakke om fattigdom i det skandinaviske velferdssamfunn. Mange vil tenke "Det er da bare asosiale, arbeidsskye elementer som er fattige?" Her i denne oppgaven vil jeg se på fattigdom som noe relativt, eller prosess.. (Liv Johanne Syltevik i Sosiologisk Tidsskrift 4-97) Depravasjon av forbruk, deltakelse i kultur og sosiale muligheter er fasetter ved begrepet. Fattigdomssituasjonens varighet er et avgjørende moment. For et gjeldsoffer er det oftest snakk mange år - både 10, 20 og mer. Det kan være mer fruktbart å bruke begrepet "marginalisering". Vi kan også snakke om en slags apartheid - utelukkelse.

Ordet øko-sosial segresjon er en beskrivende betegnelse på vår virkelighet.

De fattige og ressurssvake stiller med store handicap, mye større enn før? Noe som Inge Bø dokumenterer i sin bok Sosiale nettverk. En kommer inn i en ond sirkel og effekten blir verre for hver generasjon. Kostnadene for samfunnet er enorme. Deltakelse i fritidsaktiviteter som f.eks. fotball, musikkorps koster tusenvis i året. Til klassens sykkeltur kreves det en sykkel. Det er snakk om prosess som leder til utelukkelse fra normale samfunnsaktiviteter og som hindrer en aktiv deltakelse i samfunnslivet. Inklusivt det å få seg en utdannelse, videreutdannelse. Det betyr ofte en prosess som hindrer den berørte å ta ansvar for sitt eget og familiens liv på en normal forventet måte. Det er snakk om en slag kronisk, psykisk lammelse. En kronisk disharmoni - som av forskning regnes for de mest uheldige omstendigheter barn kan vokse opp i. (Schaffer 96) Et gjeldsoffer vil stort sett alltid være marginalisert og satt utenfor. Mulighetene til å få tilfredsstilt de grunnleggende psykologiske behovene som nevnes i 2.11 vil være dramatisk begrenset og umuliggjort. En som er fattig, uten å være et gjeldsoffer, vil kanskje ha noe større muligheter? Den aller største hindringen er likevel at et gjeldsoffer har mistet sin verdighet og selvrespekt. Det hindrer ham i å gjøre sine plikter som familie- og samfunnsmedlem. I beste fall en kjempende frittgående fange av omstendigheter og skam - bundet, innelukket, segregert, i sine egne nederlag I svært mange tilfeller blir alkohol og eller piller eneste trøster og venn. Den gir korte øyeblikk en illusjon av verdighet og mestring. (Kostnadene ved dette velger "systemet" å ta senere, i generasjon etter generasjon(?) - de følger lover og forordninger.)

Den franske sosiologen Pierre Bourdieu er sitert i Sosiologisk Tidskrift 1-2.98:

"De dårligst stilte i samfunnet lider ikke bare av mangel på materielle resurser, de er også marginaliserte, utestengte, uten språklig og mentalt overskudd til å bryte med de logikkene, de forestillingene som definerer deres situasjon som naturlig." Han argumenterer videre med at de som har de nødvendige språklige ressurser, og den nødvendige kulturelle kapital, må bli talerør for undertrykte grupper overfor det han kaller den legitime sosiale orden. Vi har etter hans mening å gjøre med alvorlige overgrep mot forsvarsløse mennesker som kollektivt mangler den kulturelle og økonomiske kapital som må til for å ha en mulighet til å bli hørt. Noen sterkere må tale deres sak. Kjempende og fattige arbeidere reiste seg og kjempet. De ble del av en kultur som bygdes, de hadde identitet og noe stolthet. Det var et fellesskap Denne gruppen er sosialt hjemløse. Flyktninger. Lonely riders. Det er et ensomt liv. Hvor en heller ikke blir forstått av sine nærmeste. Kanskje heller ikke seg selv? Håpløsheten kan drive en i irrasjonell adferd og selvdestruksjon - bevisst eller ubevisst.

Richard Rorty legger vekt på at solidaritet er evnen til å oppdage og til å identifisere seg med smerte og ydmykelse. Den utvikles best i møte med konkrete eksempler på praksiser som har en grusom virkning. Det kan vi få gjennom den journalistiske reportasjen, filmen, TV-programmer og romanen. Jeg var å håpe at min oppgave ville føre til at problemet ble nærmere belyst. Rorty snakker også om hvordan språk og virkelighetsbilder etablerer forskjeller mellom folk. (Rorty 89)

Når det gjelder barn som opplever forskjellige typer traumer: Ulykker, konkurser, fengsling av foreldre, foreldre i fortvilelse og maktesløshet, krig o.m er det mye forskning. Magne Raundalen gjorde rede for dette i forelesning på Hanabryggen i forelesing 27.8.98. Jeg bare nevner fort noen vanlige symptomer. Søvnproblemer, hodepiner, mageproblemer, skoleproblemer, skyldfølelse, isolering, regressiv adferd, angst, påtrengende minner. Dette er problemer som kan hende ALDRI blir legt
 
 

2.1 Opplyst barbari
Jeg ønsker å beskrive virkeligheten så sann som mulig. En såkalt objektiv, teknokratisk og gjerne akademisk beskrivelse kan gi et vrengebilde av realitetene. Bauman omtaler dette forholdet. ( Bauman 97) . Den kan formidle noe virkelighetsfjernt. Den blir ansiktsløs. Zygmont Bauman er polsk-engelsk sosiolog, professor emeritus ved Universitet i Leeds, og har fått den prestisjetunge Amalfiprisen for boken "Moderniteten og Holocaust". Han er æresdoktor ved universitetet i Oslo. Han beskriver den moderne sivilisasjon som et "opplyst barbari". Hans vurderinger vil ofte i første omgang avvises som vanvittige og hinsides enhver rimelighet. Professor Arne Johan Vetlesen skriver etterordet i boka og vedkjenner seg innholdets verdi og relevans. Bauman mener at menneskelig umenneskelighet mot hverandre er like grusomme i dagens samfunn, som det var i Hitler-Tyskland. Kanskje enda større? Men ikke så synlig. Han forfekter en etikk hvor det menneskelige samvær utgjør det overordnede verdifundament. Motsetningen er en lydighets-ordens og- pliktetikk. Nytte og produksjon, effektivitet er blitt overordnede mål for oss. Solidaritet og ansvar for medmennesker er forskjøvet fra enkeltindividet til et ansiktsløst byråkrati. "Moralitet" er blitt irrelevant . Han sier også at det vi kan lære av Holocaust, er hvor lett folk har for å argumentere seg bort fra moralsk ansvar. Objektive analyser tåkelegger gjerne problemets moralske kjerne.(Bauman 97 ) Han snakker om et moralitetsundertrykkende samfunnspress. Ofte vil forsvar for moralsk adferd være det samme som å bli regnet som antisosial og undergravende av maktapparatet og av folkemeningen(Bauman 97, s.249).

Maktapparatet innehar et teknisk ansvar som pulveriserer handlingens moralske innhold. Bauman kaller det en segresjonsteknologi. Den fremmer likegyldigheten for den Annens nød (ibid. 249).Bauman avviser at samfunnet er humaniserende og moralskapende i sitt vesen. Han argumenterer for at det moderne samfunn er grobunn for immoralitet og ansvarsfraskrivelse.

I sin bok gir Bauman en overbevisende argumentasjon for at "Holocaust" ikke var en gal manns verk. Det kunne skjedd hvor som helst. Uten et moderne byråkrati kunne det ikke skjedd. Det satt mengder av byråkrater som bare gjorde sin plikt etter arbeidsinstrukser, lover og forordninger. De var ikke onde mennesker. De var som folk flest - alminnelige familiefolk - inklusive Eichmann. Det kunne vært meg.

Guttorm Fløistad beskriver også fremmedgjøringen i det hierarkisk og pliktstyrte samfunn i boken: "Kunsten å omgås hverandre" (Ad Notam 91). Dette er en kultur som sementerer de undertrykkende krefter. Disse holdningene finnes også i den alminnelige folkelige moral. Samfunnet vårt er bygd på en gudsfortåelse hvor lydighet mot samfunnet er en av de største og viktigste dyder og er en viktig bestandsdel av menneskets gudfryktighet og gudsdyrkelse. Denne lydighets- og pliktforståelse er delvis grunnlag for den alminnelige folkemoral. Det var kanskje denne (besteborgerlige) moral Jesus angrep da han tordnet mot fariseerne og hyklere og sa at de hadde forlatt Guds bud for sine vedtekters skyld (Matt. 15). De hadde annullert Guds bud og gjort sin egen lydighet og plikt til Gud. Med lidenskapelig patos roper han sine verop over fariseerne, hyklerne som polerer sin utvendige moral samtidig som de har glemt kjærlighetsbudet og de fattige og nødlidende. "Slanger og ormeyngel" er beskrivelser som blir brukt. De dyrket sine vedtekter. "Blinde veileidere som sluker kamelen og avsiler myggen". De satte lovene, vedtektene og forordningene i stedet for moral. Bauman understreker at byråkraten ofte ikke ser virkningene av sine handlinger.

Bauman beskriver hvordan ydmykelser og press bryter ned ofrene, slik at de ofte ender opp som medspillere og aktører i sin egen død. I forelesing den 24.10.97 (Sos. ped. Sandnes) er Jan Fjelde inne på noe av ydmykingssituasjonen i møte det offentlige. "Hvorfor tror dere dørene inn til Oslo Rådhus er høye?", spør han. Was nun, kleiner Mann? Mennesker blir til saker, de blir tingliggjort. Håpet slukkes, og mørket som inneslutter den hjelpeløse skapes. Diagnoser blir satt og kommer på plass i arkiver og saksmapper.

Platon nevner også denne type problem i Lovene (Fløistad 96) . Han beskriver legen som behandler det frie mennesket og den som behandler slavene. Slavene blir behandlet som ting i henhold til instruks. Mens det frie mennesket blir behandlet som personer. Den samme systemdynamikk gjelder i dagens samfunn.

2.2 Stanley Milgrams eksperiment .
beviser at Holocaust ikke var tilfeldig. Det var ikke "tyskerne".

Professor Stanley Milgram ville i begynnelsen av sekstiårene undersøke hvilke autoritære trekk hos tyskerne som kunne forklare grusomhetene under den andre verdenskrig. (Milgram 83). Hans undersøkelser viste at tyskerne ikke hadde noen særtrekk, heller ikke hadde overgrepene noe med krigssituasjoner å gjøre. Lydighet mot autoritet er et felles trekk i hvilken som helst sosial organisasjon.

Eksperimentet ble utført noenlunde slik: En elektrisk sjokkgenerator med knapper fra 15 til 450 volt. En lærer - som var tilfeldig utvalgt - det kunne vært du eller meg.. En elev som beltes fast til en stol. (Eleven er skuespiller, men det vet ikke læreren).

Elektroder festes til kroppen med litt géléaktig krem. Dette for at eleven ikke skal få brannsår, blir det forklart av eksperimentlederen. Eleven skal svare på forskjellige spørsmål, men blir instruert om at sjokket må økes for hver gang han svarer feil. Læreren blir fortalt av eksperimentlederen at dette er en del av et vitenskapelig eksperiment. Han blir forklart at de tre øverste trinnene kan være dødelige.

Eleven kunne ikke bli sett av læreren. Da det begynte å gå "varmt" for seg, var det mange som ville slutte, men lot seg overtale av eksperimentlederen til å fortsette. For noen lærere var fortvilelsen stor. Trinn nummer 6 kunne være dødelig. Da ble "eleven" stille. Men eksperimentlederen fortalte at de måtte fortsette, det var bare "stahet og uvillighet", og eleven måtte lære. 60% av lærerne fortsatte til topps: 450 volt - absolutt dødelig. Ingen stoppet før 300 volt, også med risiko for død. ("Læreren" var blitt gjort tydelig oppmerksom på faren - alle visste at ved 300 var det en viss livsfare).

Da Milgram snakket om dette eksperimentet til en forsamling og hypotetisk fortalte hva han hadde tenkt å gjøre, lot han tilhørerne svare på hvordan de trodde de selv ville ha reagert. Ingen mente at de ville fullført til 450 volt. Alle trodde at de ville ha stoppet før 150 volt.

Det eksperimentet viser at vi alle kan bli ledet til grusomme handlinger hvis vi ikke er rotfestet i annet enn lovlydighetens, lojalitetens, disiplinens og den alminnelige folkemorals lov. Det var her snakk om lojalitet overfor eksperimentleder ved et anerkjent universitet (Yale). Bauman beskriver hvordan lydigheten var en frukt av lojalitet til organisasjonen. Det var snakk om objektivitet (Sachlichkeit i gestapo-terminologi) Dyrisk medlidenhet skulle overvinnes. I vestens organisasjonsideologi blir denne type lojalitet fremelsket som en dyd. Tjenestemannens ære beror på å utføre sine ordrer så samvittighetsfullt som mulig, selv om det skulle være i strid med tjenestemannens overbevisning. Gjennom denne æresforståelsen, blir moralsk ansvar fortrengt av disiplin og lydighet.

Det er utrolig hvilke lidelser mennesker kan gi andre mennesker når de bare tror at det er forordnet av lover, regler eller av et overordnet respektert maktapparat.

Handlingsmediasjon kalles det når en oppgave blir utført på en annens vegne via en mellommann. Det står en mellom meg og det jeg gjør. Det forhindrer meg i å oppleve resultatet av handlingen direkte. Dette er et grunnleggende trekk ved det moderne samfunn. "Mellommannen" skjermer handlingen fra den handlende. Det betyr at det blir gjort en masse ting, som ingen egentlig vil vedkjenne seg. Det spekuleres i denne ansvarspulveriseringen. På den måten blir moralen brakt til taushet.

2.3 Moralsk forpliktelse
Den fransk-jødiske filosofen Emmanuel Levinas (Levinas 1996) understreker den totale moralske forpliktelsen overfor den Andre. Jeget, subjektet, skapes først under den Andres tiltale. Dette har også relevans for samfunnets, representert ved byråkrater, møte med sine borgere. Bauman og Levinas snakker om samme sak fra to forskjellige innfallsvinkler. Det profetiske patos er av samme ånd. Levinas snakker om "stedsfortredelse" i forholdet mellom mennesker, under tiltalen fra den Andre går jeg inn i hans sted. I dette ligger det menneskelige ansvaret. Moralen er brakt ut fra lydighetens grep til medmenneskelighetens og kjærlighetens sfære.

2.4 Den tapte illusjon "det ondes mysterium"
Francois Furets verk om kommunismens vekst og fall påpeker de samme farer og mekanismer som Bauman (Furet 1996). Han gjør mange analyser mellom fascismens og kommunismens vesen. Han analyserer de store folkeforførelser og stiller spørsmål om hvorfor størstedelen av den europeiske intellektuelle verden i en tid hyllet kommunismen. Han viser hvor lett vi faller i moralske feller. Blant annet nevner han hvordan en stor del av prestene ble nazister, og en forholdsvis stor del av gestapistene var prestesønner. Dette kan ha noe å gjøre med høyt utviklet plikt- og lydighetsideologi. Han beviser også at mennesker (av god vilje og de beste hensikter) er tilbøyelige til å lukke øynene og benekte åpenbar urettferdighet og undertrykkelse.

2.5 Bibelen - et talerør for undertrykte?
Fattige skulle egentlig ikke finnes i Israel (5. Mos. 15.4). Om det utviklet seg skjevheter, skulle all gjeld slettes og alle få tilbake tapt eiendom. Dette skulle skje hvert femtiende år, i det såkalte jubelåret (3. Mos. 25,10 ff). Flere av profetene har sterke domsbudskap mot dem som undertrykker de fattige - over dem som bøyet retten for fattige. For slike synder kom Herrens dom over landet (Amos). Undertrykkelse av den fattige ser nesten ut til å være selve "ursynden" både i GT og NT. Vi finner en del av de samme tanker i Koranen. I Jakobs brev kapittel 2 kan vi lese: "Men dere har krenket den fattige! Er det ikke de rike som undertrykker dere og trekker dere for retten?" Dette knyttes opp mot livsprinsippet om å elske sin neste som seg selv. I kapittel 5 hos Jakob står det om den undertrykte arbeideren: "Den uskyldige har dere dømt skyldig, uten at noen gjør motstand". Det er verdt å merke seg "uten at noen gjør motstand". Dette er også situasjonen i vårt moderne samfunn.

Den kristne kirke vil mange mene har utviklet er "plikt- og lydighetsforståelse" som blir en legitimering av undertrykkelse.

2.6. Det tause skrik. Overmakten
Arnulf Øverlands ord er kjente."Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv." Oliver Goldsmiths observasjon er det også verdt å merke seg:

"Lover undertrykker de fattige, og de rike menn styrer lovene" (Roiem 94). Tidligere konkurransedirektør Egil Bakke har en vekkende kronikk i Aftenposten 2.2.1997 om "Den herskende klasse." Han mener at samfunnsutviklingen best kan forstås hvis en tar utgangspunkt i at det som skjer, skjer ut fra ønsket om å tjene den herskende klasses interesser. Politikerne blir vår tids Leviatan. Vi kan av artikkelen slutte at han f.eks mener at engasjementet for å tjene de nesten de10% av husholdningene (160 000 ) som er gjeldsoffer, er ikke er særlig prioritet og forstått. Det gir liten politisk gevinst og uttelling. Det er en gruppe uten makt og maktmidler. En taus minoritet. Det må skapes et "folkekrav" for at det skal bli interessant.

De er lammet - liggende nede i sin egen skam. Det er forferdelig vanskelig å stå fram med den type problem. Det er mye lettere å erkjenne psykiske problemer. Flere har i samtaler sagt til meg at de ikke kan stå fram av hensyn til familien. Det gjelder både egne barn, foreldre og familie for øvrig. De fleste håper å kunne presse seg gjennom situasjonen til alt er overstått.

2.7 En "ny" moral. Du og jeg.
I boken "Kunsten å omgås hverandre" (Fløistad 91) skisserer Guttorm Fløistad samfunns- og samværsmodeller som vil hjelpe oss til å bli maksimalt givende medmennesker. Han nevner at begynnelsen til Romerrikets oppgang var da keiser Augustus slettet all gjeld som borgerne måtte ha til staten. Dette var med å sette i gang en frigjøringsprosess som løftet landet til en stormakt. Jeg forstår boken som en lengsel etter rettferdighet - som Jesus uttrykker i bergprekenen: "Livslykkelige, salige, er de som hungrer og tørster etter rettferdighet" (Matt. 7 - fri oversettelse) Dette er bokens budskap. Den beskriver den nære og organiske ledelsesmodellen. Motsetningen er den hierarkiske modellen hvor plikt - og regelmoral er viktige bestanddeler. Den er patriarkalsk, fremmedgjørende, klasseskapende og visjonsløs. Tvangslojalitet og ensretting er andre kjennetegn. Den setter grupper, klasser og profesjoner opp mot hverandre. Han etterlyser omsorgsmoralen i en ledelse som primært er koordinerende . Det samsvarer med det Jesus uttrykte i Matteus 23 om at ingen skulle la seg ære som ledere: "Dere er alle brødre". Brorskapet og likeverdstanken er budskapet. Blant annet snakker han om arbeidsplassen som "the corporate home". Den "Gyldne regel" som vi finner i Matteus 7, er den overordnede lov. Eller som Confucius sa: "Du skal ikke gjøre mot andre det du ikke vil de skal gjøre mot deg." Dette bør da også trolig i størst mulig grad gjelde i samfunnet, staten, kommunen, arbeidsplassen - alle grupperinger vi mennesker er med i. Fløistad nevner også et annet sitat fra Confusius: "Den moralske kraft lever ikke ensomhet, men samler alltid naboer (Analekter, bok 4,25) Kong David utrykte det samme: "Se hvor godt og herlig det er at brødre bor sammen. Det er som den gode olje som flyter ned på skjegget...der har Herren satt velsignelse. Liv til evig tid." Fløistad beskriver et samfunn hvor vi har ansvar for hverandre. Et samfunn der vi møter hverandre som du og jeg.

2.7.1 Forakt og likegyldighet for svakhet
I boken "Forakt for svakhet" (Ofstad 91) har Harald Ofstad flere analyser av fascismens natur og vesen. Han hevder at mange av dens holdninger blomstrer og dyrkes i dagens samfunn. Han fremhever det påfallende med de store ulikheter i et samfunn som har lagt feudalsamfunnet bak seg. Suksess beviser dyktighet. Samfunnsmessig nederlag beviser udyktighet. Han forklarer at samfunnets tekniske og industrielle karakter tiltrekker seg personer med sans for det organisatoriske spillet. Disse har en distanse til de berørte personers velferd. De har gjerne sans for regler, forordninger, organisasjon, overskudd, fremgang. Det kan kalles de systemorienterte. De livsorienterte søker først og fremst kjærlighet og menneskelig fellesskap. De vil lettere tape i dagens samfunnsstruktur. (ibid s.231). Ofstad snakker om forakt eller likegyldighet for svakhet. De konforme har en rett til å dømme avvikeren. Det er da nærliggende å trekke inn Baumans tanker om de "skitne og rene" (Bauman 97). På den tiden Ofstad skrev sin bok (1971) var det ikke snakk om gjeldsofre. En gjør likevel neppe tenkeren noen urett i å inkludere denne gruppen. I forordet snakker Ofstad om hvordan vi i ord hyller ideen om menneskeverd. Men bak ordene lever våre kyniske vurderinger av mennesker som nyttige eller unyttige, sterke eller svake. Det er en amoralsk verden. Det handler om egoisme, makt og ære. Løgnen regjerer. Det er viktigere å være solidarisk med de svake og utslåtte, enn med de mektige, hevder Ofstad. Boken er uttrykk for at vi ser våre egne trekk forstørret i nazismen (fascismen). Det essensielle i dagens situasjon er at den sterke hersker over den svake. Den som lar seg beherske er foraktelig. Fascismen er uttrykk for tendenser som er dypt rotfestet i oss.

2.8 Borgerlønn - fornedrende sosialhjelp
Sosiolog Vally Vegge kjemper for gjennomgående forandringer i samfunnets holdninger. ( Brev til meg 10.11.97, 13.11.97 og artikkel i Vårt Land 6.11.97). "Desto mer jeg arbeider med fattigdomsproblematikken og vårt samfunns måte å møte de fattige på, desto mere rystet blir jeg," skriver hun. Hun mener de ydmykende sosialkontorene må bort og at de "hjelpetrengende" må frigjøres fra den type "hjelp". Den er diskriminerende, klassifisersende, ødeleggende og undertrykkende.

2.9 Fattigdomsstatistikk - kortere levealder
En undersøkelse, "Oslohelsa", som Marit Rognerud ved "Klinikk for forebyggende medisin" har gjort, viser at levealderen i indre Oslo er 7,5 år mindre enn på f.eks. Ullern. Jeg snakket med bydelsoverlegen på Grünerløkka (Bovim) som poengterte at det var satset mye på helseforebygging. Men mange hadde ikke råd til å dra nytte av informasjonen. "Men psykisk sett er det lettere å være en taper "drop out" på Grünerløkka enn på Ullern." (Bovim i telefonsamtale 27.4.95) Det å være en "taper" i et vellykket miljø er en større belastning. Vally Vegge sier: " Fattigdommen er samfunnets største helseproblem. Virkningen økonomisk nød har på den psykiske og fysiske helse er den største sosialpolitiske utfordring. Det er å håpe at vår nye sosialminister tar dette på alvor" (Brev 10.11.97).

Norge er et rikere land enn Sverige. I Sverige er det 1 bostedsløs kvinne pr. 1000 innbyggere. I Norge er det 50% flere, over 6000. (KK nr 44/97). 44% av de bostedsløse har omsorgsansvar for minst ett barn.

2.9.1 Fattigdommen dreper
I en kronikk i Dagbladet 15.12.97 skriver Jan Tystad om fattigdommen i Storbritania. En rekke rapporter viser at den dreper. Spesielt viser han til boken av Nick Davies: Dark Heart (Chatto & Davies 1996). Hvis de fattige var like sunne som de rike, ville 42 000 menneskeliv vært spart i året. D.v.s. et flystyrt med 115 mennesker pr. dag. Fattigdommen dreper litt mer diskré enn Hitler og Stalin. Fattigdommen dreper den mentale helsen og påfører ofrene stress og depresjoner. Tystad nevner at undersøkelser i England viser at fattige barn er 13 cm kortere enn rike barn. I april 1995 gikk det engelske helsedepartmentet ut med opplysninger om at de som var født i "kropssarbeider-familier" i gjennomsnitt levde 7 år kortere enn barn født i rike familier. Fattigdommen fører med seg frustrasjoner, brutte ekteskap, stress og kriminalitet. Derfor er det grunn til å si de undertrykte drepes sakte og mer pinefullt.

Dette understrekes enda sterkerde i Daniel Golemans bestselgende bok: Emotinal Intelligende (Goleman 95). Det refereses til titals, hundretalls forskjellige undersøkelser som beviser mitt anliggende. Fattigdom, depresjons, stress mangedobler dødelighetsrisiki for en rekke sykdommer. En stor undersøkelse fra Gøteborg. (British Medical Journal, October 1993) konkluderer: "Mennesker som har vært under sterkt følelsesmessig press hadde en dødsrate som var 3 ganger høyere enn de som hadde hatt en vanlig rolig liv. Det emosjonelle stress hadde sin årsak i alvorlige finansielle problemer, arbeidsløshet, rettsforfølgelse eller skilsmisse" Dette er bare en av mange undersøkelser som peker i denne retningen.

Dessuten understreker boken den lammende virkning økonomisk nød har. Det blir umulig å reise seg og komme ut av situasjonen. Dette har en ødeleggende effekt på familien. En ond og dødelig spiraleffekt! Derfor er min kamp en dødskamp! Noen ganger kan kjennes som de siste krampetrekninger. Det gjelder liv eller død for meg selv og familien.

2.10 Mulighet til en ny start?
Namsmannen i Oslo har utgitt en rapport i 1998: Hvem søker gjeldsordning i Oslo?

I denne rapporten beskrives forskjellige negative virkninger av å leve i en gjeldskrise. Belastningen kan medføre at en mister evnen til å konsentrere seg om arbeidet. Det å leve i en slik psykisk belastende situasjon får ofte svært negative konsekvenser for familie og samliv, bl.a. samlivsbrudd som fører til at gjeldsbyrden øker. Ofrene kommer inn i en ond sirkel (s.12). Det offentlige hjelpeapparatet blir belastet med psykiske og andre problemer. Gjeldsloven skulle i utgangspunktet sikre at de med uoverkommelig gjeldsbyrde fikk mulighet til en ny start. Det har ikke virket slik for mange. Noe som blant annet advokat Leon Bodd med glødende lidenskap har forsøkt å sette søkelyset på - men for døve ører.

2.11 Rett til ansvar - selvrespekt
Psykiateren William Glasser’s bok "Choice Theory" kom ut i år. Den er stort sett en samling av hans tanker, omfattende praksis, bøker og forelesninger de 40 siste år. Jeg vil nevne hans ideer, da han hevder at de kan være med på å gi oss sunnere mennesker og et sunnere samfunn. (Takk til Glasser, uten hans hjelp kunne jeg trolig ikke skrevet denne oppgaven!) Psykiateren William Glasser ivrer for de samme ideene som Fløistad. Glasser har hverken et religiøst eller "filosofisk" utgangspunkt. Han har sin opprinnelige erfaring fra å hjelpe psykisk syke mennesker. Han klær på en måte av psykiatrien og alminneliggjør den. Han mener den kunnskap psykiatere har er overvurdert. Det har vært skadelig for samfunnet at alminnelig livskunnskap er profesjonalisert. Det har vært sykdomsfremkallende i seg selv. Glasser’s tanker fremstår som sunt folkevett og gir foreldre, ledere, lærere og oss alle redskaper til å løse konflikter og å leve i harmoni med hverandre. Han peker på at disse er menneskenes grunnleggende behov:

3 ERFARINGER/REFLEKSJONER

3.1 Uten bitterhet
Jeg beskriver virkeligheten uten bitterhet og aggresjon - men med smerte og sorg over vår felles umenneskelighet. Den dagen jeg lar bitterheten sluke meg, er jeg ferdig, jeg lever ikke lenger, i beste fall "eksisterer" jeg bare. Jeg skriver med noe håp om at noen vil forstå og så gjøre noe. De siste 3 år har jeg delvis lært å leve med situasjonen og lidelsene ved en indre frigjørelsesprosess - selv om de ytre omstendigheter - gjeldslaveriets pinefulle bånd fremdeles er de samme og begrenser min livsutfoldelse, og trolig dreper meg langsomt - bokstavelig? Jeg lyver fremdeles litt for meg selv og omgivelsene. Det er for hardt å ta virkeligheten innover seg. Mine plager har likevel gitt meg innsikt og hjulpet meg til å få andre rikdommer som ikke annet enn smerte og prøvelser kan gi. Dette å finne livskilden i seg selv og andre og i Gud, uavhengig av ytre omstendigheter. Det å finne Gud i mørket og blant de elendige utstøtte, segregerte, er svært spesiell erfaring. Noen ganger har jeg ønsket at jeg IKKE skulle vinne i Lotto. "For en hul lykke jeg ville ha jeg følt!" Den situasjonsuavhengige tilfredsheten var så dyrebar - selv om den ikke var der alltid. Selv det å være noe, få anerkjennelse, er ikke kilden til livsglede. Det å til tider oppleve livsgleden "i lenker" har til tider vært en spesiell erfaring. En slags esoterisk opplevelse? Var det bare smerten som kunne bringe meg dit?

Jeg kjenner likevel ingen takk til smerten og lidelsen. Noen ganger kjemper jeg med bitterheten som ligger på lur ett eller annet sted. Jeg vil ikke snakke om prisen for innsikt og forståelse. Jeg er hvor jeg er i dag. Og jeg kan ikke la fortidens mørke og død ødelegge min fremtid. Selv om det fremdeles røyner på og jeg frykter for "å gå under". Forskjellige stormer møter oss som mennesker. Bare det å skrive denne oppgaven har vært en voldsom belastning. Vonde minner har gjort dagene vanskelige. Fristelsen til å gi opp har vært stor. Samtidig har jeg utviklet språket og forståelsen som har gitt meg en positiv identitetsopplevelse. Dette er en del av min resosialisering.

Jeg har ikke hatt penger til å kjøpe medisiner. Legebesøk har blitt avlyst. Jeg har laget unnskyldninger på hvorfor jeg ikke kunne komme. "Du kan jo gå på sosialkontoret", sier folk. Ikke store problemet for en blant likesinnede. Det er likevel som "å dø" for en som i hele livet har satt sin ære i å greie seg selv, som lever blant folk som har disse forventningene. Jeg kunne gå til andre i familien, tanter og onkler etc.... også. Det er ikke bare for en 52 åring å komme krypende og si "Jeg trenger penger til medisiner..." Slike ting som dette er en fryktelig påkjenning. Noen ganger kjennes det som om jeg ikke klarer mer. For meg er dette en slaves fotlenke... Følelsen av å være knust og ydmyket er brennende gjennomtrengende. Det er vanskelig å beholde selvrespekten. I følge Inge Lønning (sos.ped. forelesing 15.5.98 Sandnes) er selvrespekten det mest fatale og skjebnesvangre et menneske kan miste. Det kjennes i slike øyeblikk veldig vanskelig å reise seg og kjempe! I en artikkelen i Daglbadet den 16.5. vises det til en undersøkelse professor Steven Reiss har gjort. Mennesket sterkeste drivkraft er sosial aktelse og å unngå sosial nedverdigelse. (Ikke f.eks. sex som Freud hevdet). Her finner vi grobunn for mye psykisk lidelse og elendighet. Det har med sosial tilhørighet å gjøre, og er i samsvar med Glassers behovsmodell.

3.1.1 Tapt frihet. Bundet
Den lange vedvarende håpløsheten et gjeldsoffer mister stjeler etter hvert alt initiativ og livslyst. Den kan forklares nokså illustrerende utfra Glasser’s behovsmodell med de 4 grunnleggende behov - som han kaller "(livs)motoren" (1. Tilhørighet 2. Makt 3. Frihet. 4. Gøy) (Se punkt 2.11)

Etter hvert mistes opplevelsen av å tilhøre, en er fremmedgjort for samfunnet og utelukket. Sammen med ekteskapsproblemer (som etter min erfaring nesten alltid følger med). Det fører til at en murer seg inne. Anderledesheten og avvisningen blir skremmende - fryktinngytende.

Behov for makt (2), innflytelse kan heller ikke tilfredsstilles. En er lammet i tapet av tilhørighet og aksept. Skammen er overveldende. Selvaktelsen er borte.

Behov nummer 3 - friheten. Friheten er relativ og sees i forhold til "normale" borgere. Dette å ikke kunne gi barna de muligheter som er vanlige er et aspekt, og ikke kunne delta i det sosiale liv, er ytterlige med å knuse det som ennå ikke er knust.

Det finnes ikke lenger valgmuligheter og alternativer.

Gøy, læring (4) er det fjerde grunnleggende behov. Spesielt i disse dager hvor behov for omskolering og livet blir sett på som en livslang læreprosess, er dette fatalt. For meg av det skremmende å kjenne at "toget var gått" i alder av 47 år. Det å skaffe meg ny og utvidet kompetanse var mer eller mindre umulig. Dessuten var en annen side av dette behovet mer eller mindre dødt. Det var ingen ting som var gøy lenger, ingen ting å more seg over.

Et menneske hvor disse behovene ikke representerer noen drivkraft lenger er lammet og maktesløst. Selve motoren er død, og en står rykende, totalhavarert langs livets landevei. Gjennomtrengende avmakt er kanskje et ord som beskriver situasjonen.

Daniel Goleman (Goleman 95) hvordan nye forskning viser hvordan bekymringer og depresjoner lammer evnen til å fungere som menneske. "Angst og bekymring ødelegger de akademiske evner av alle slag. 126 undersøkelser (36000 mennesker) viser hvordan den akademiske utøvelse hindres". På bakgrunn av dette er det ikke vanskelig å forstå at mennesker som i årevis lever i umenneskelig stress og kanskje opplever å få alle sine håp og drømmer knust, bli maktesløse og (sykelig) handlinglammet. "Mennekser som opplever kronisk fortvilelse, lange perioder av trishet og pessimisme.... har dobbel risiko for sykdom". Dessuten blir gjerne de psykiske symptomene som ved PTSD (Post-Traumatic-Stress-Disorder). Den gruppen blir normalt tilbudt krisepsykiatri. Disse kroniske handlingslammede må fortsatt velte seg i sin "egen fortvilede søle" - mens nye krav og byrder stadig pålegges dem av samfunnet.

Erich Fromm sier (Freire 97) "...frihet til at skabe, til at undre sig og til at vove. Sådan frihed kræver, at den enkelte er aktiv og ansvarlig, ikke slave..." Han beskriver hvordan disse slaver utvikler kjærlighet til døden og selvdestruktiv adferd, nekrofil adferd.. Freire beskriver de dehumaniserende prosesser det økonomiske slaveriet bringer med seg. Freire sier at at "kampen begynder med menneskenes erkendelse av å være blevet ødelagt" Kampen til menneskelighet og sant menneskeverd er møysommelig og vanskelig. Han gir likevel håp.

3.2 Såret, døende ved veien. Skyldig - uskyldig?
De ti årene før konkursen var et "helvete" for å komme meg ut av uføret. Vi levde ytterst sparsommelig. Ingen luksus. Ingen ferier. Heller ikke påske og jul. Jeg arbeidet 80 timer i uken. Familien led. Det kjennes ut som om ti år av livet mitt er borte. Et stort sort hull. Jeg var ikke flink nok forretningsmann. Min lidenskap var å skape, produktutvikling og markedsføring. Derfor lot jeg meg utnytte. Jeg var ikke tøff nok - sterk nok. Jeg kjempet også mot sykdom i alle disse årene. I ettertid kan vi si at jeg burde stoppet opp 10 år før konkursen. Det var min feilbedømmelse. Uansett må jeg ta ansvaret selv. Det hjelper ikke å skylde på andre.. Jeg ble skjønnslignet og fikk nesten 1 million i skatt, som nå er vokset til ca. 2 mill. Hvis jeg kunne dokumentert min situasjon og vært oppegående til å kjempe, få advokat, skulle jeg ikke hatt noen skatt. Det var på grunn av andres svikt i utgangspunktet. Jeg mestret ikke situasjonen, og klarte ikke å levere inn selvangivelse.. ( Dette at det var andres svikt er likevel irrelevant for saken.). Jeg kan heller ikke få gjeldsordning p.g.a. av at skatten utgjør mer enn 60% av den samlede gjeld. Jeg har opplevd dype depresjoner med bl.a. forsøk på å gjøre slutt på livet. Jeg har lovet meg selv at om jeg noen gang klarer å reise meg igjen, skal jeg kjempe taperens sak - de skadeskutte, som kjemper en håpløs kamp i sjelelig (og fysisk) lidelse og nød. Andre har gitt opp å kjempe. Samfunnet ville aldri tillate at tusenvis av sårede mennesker i trafikkulykker ble liggende, gående skadet og hjelpeløse resten av livet uten å gjøre noe for å hjelpe og rehabilitere - selv om ulykken ofte var selvforskyldt. Det virker som at folk mener at denne type lidelser er noe vi må akseptere. Det er en livslov. Som du sår, skal du høste. De er bl.a. disse som statsråd Grete Berget kalte "surrekopper" i TV-debatt med Heradstveit. Tore Lende ble kategorisert som "surrekopp" av statsråden. Det var liksom bare rett, rimelig og rettferdig at han fikk "steke i eget fett." Det ble også snakket om at det ikke måtte lages lover som kunne støte alminnelig godtfolk. I uttalelser og holdninger av denne art, kveles vi av samfunnets fordømmende holdning. Vi er spedalske og urene. Jeg har en følelse av at mange ofre stilltiende aksepterer dommen. Med bøyet hode erkjenner de: "Ja, jeg er en taper, dette er fortjent, dette er skjebnen". Dette tror jeg er noe av det uhyggeligste med samfunnets dom og kritikk. Ordene, dommen, holdningene og kritikken skaper våre medmennesker og vårt samfunn.

Det er sterke lover mot rasediskrimenering - med bøter og fengselsstraffer. Men mot grupper av nordmenn (mennesker som ligger nede psykisk og fysisk døende) kan endog statsråder harselere uten at noen reagerer. Er disse samfunnets utskudd, minus-varianter, paria-klasse? Holdningen virker å være: På grunn av selvforskyldt dumhet (eller annet) fortjener de ikke annet enn lidelse, tidlig død, oppløste familier, sosial nød - ikke før de har tilbakebetalt sin gjeld til samfunnet? Fratatt muligheten til å ta ansvar.

Den 20 april 1998 snakket jeg med Heradsstveit i telefonen. Han bekreftet uttalelsen til statsråd Berget om "surrekopper" og at det gjorde et sterkt i inntrykk på han, og han sa:. "Det var en vanskelig tid, jeg fikk haugevis av brev, og det var en hjerteskjærende og urimelg nød som gikk sterkt inn på meg"

Det som er det mest dramatiske, er at "surrekopper" o.l. merkelapper er vanlige folks dom - fordom. På samme måter som mørkhudede diskrimineres i Norge og USA, slik diskrimineres grupper (ikke bare gjeldsoffer) av nordmenn i vårt land. De destruktive virkninger og skaperkrefter er de samme.

Jeg har mange ganger undret meg på om det er forakten for det svake som driver de sterke, og som gjør det så smertefullt for de svake, for pysene, for dem som faller og ikke klarer å reise seg. Mennesker vil så gjerne identifisere seg med de vellykkede. "Store gutter gråter ikke!". Yes, we do! Dermed er vi utelukket fra det "vinnende fellesskap". Vi blir avskummet, støvet og skitten som sopes under teppet. Fratatt forbrukerrettigheter. I et demokratisk humanistisk kristent Norge brennes vi ikke. Men vi har en plass "under teppet". Hvor andre (i uvitenhet?) kan tråkke på oss.

På grunn av voldsom renteoppgang nedgang i eiendomspriser ble mye "godtfolk" "uskyldige" gjeldsoffer i begynnelsen på nittitallet. Det kom da på dagsorden og vi fikk gjeldsloven. Finansinstitusjonene ble i noen grad syndebukker. Det var "de mer verdifulle samfunnsborgere" som ble offer. Når jeg i denne oppgaven nevner min positive innsats på forskjellige områder, min moralsk verdige integritet, er den argumentasjonen et hån mot likeverd og umoralsk i vesen. Jeg appellerer da på en måte til fascistiske tilbøyeligheter.

3.2.1 Min situasjon bedre enn mange andres
Min situasjon er på ingen måte den verste. Jeg er privilegert. Jeg har flere forskjellige ressurser som mine medlidende ikke har. Jeg har også hatt en kone som de siste 10 åre har jobbet i gjennomsnitt 60-70 timer i uken, alle ferier og praktisk talt alle høytider inklusiv. Det kan skatteseddelen bevise. Gjeld er blitt betalt. Jeg har hørt mange historier som er langt mer fryktelige. De verste får få høre om. De er for grusomme. Mange er også døde - naturlig provosert eller ved eget fritt valg. De får ingen høre om. Skjulte, forseglete kapitler i familiens "Skammens historie". Sider fylt av ensomhet, mørke og sorg. Uten innsyn.

3.3 Rett til liv - frihet fra slaveri
En rett til menneskeverd, en rett til liv og ny begynnelse, mener jeg er en rimelig forventning. Endog straffedømte forbrytere får det. Rettferdighet i byråkratisk terminologi er ofte at alle behandles likt. Likhet for loven. Et ekstremt eksempel var lovene om utryddelse av jødene. Da ville det være urettferdig om én ble satt fri. Rettferdighet betyr for meg i denne sammenheng frihet fra psykisk og økonomisk slaveri. Likhetsbehandling for loven er underordnet.

3.3.1 I daglig kamp - på vei mot frihet
Jeg tror at samfunnet snart vil forstå den systemvold som begås mot grupper i samfunnet. Selv om det kan virke håpløst. Men jeg håper. Advokat Leon Bodd uttrykte sin store fortvilelse over å ikke bli hørt (Telefonsamtale 22.4.98). Han har kjempet utrettelig for saken i mange år. Grunnen til at disse gruppper ikke blir hørt, er at de er en maktesløs "døende" gruppe, stigmatisert som minusvarianter. Selvtilliten er i stor grad knust. De har ikke økonomiske ressurser. De føler seg avhumanisert og lever i skam og fornedrelse. Veldig få, hvis noen, klarer å møte samfunnet oppreist. Noen som står utenfor må kjempe - slik som f.eks. Bodd. Det finnes mange paraleller til bl.a. de sortes situasjon i USA - minoriteter av mange slag, jøder og sigøynere i Tyskland under andre verdenskrig. Vi er ikke en ensartet gruppe eller rase eller klasse. Vi "lyver" for oss selv og våre nærmeste for å beholde et minimum av verdighet. Sannheten er for brutal. Vi er som døende hunder liggende i gaten og folk sparker borti oss. I "utallige" samtaler med gjeldsoffer av alle slag er dette felles erfaring. Å skrive om dette er for meg som å skjære meg selv med kniv, som å piske meg selv til blods. Det jeg skriver er ikke konfidensielt. De jeg ikke ønsker skal lese det, er våre 4 fantastiske barn og min gamle mor. Min far er død, og jeg plages av at min situasjon fremskyndet hans død, noe jeg har grunn til å tro den gjorde.. Ønsket om å bringe ham glede og oppmuntring på hans eldre dager, var stort. Jeg har "løyet" for dem og spilt skuespill. Min kone vet det meste. Hun ville sagt at dette ikke er overdrevet - heller tvert i mot. Mine barn ville sagt: "Far, dette er ikke sant - denne virkeligheten kjenner ikke vi." Og de ville kanskje blitt sinte? Dette er noe de ikke ønsker å vite noe om. Når jeg har vært synlig og sterkt deprimert, har de ofte kommet og sagt: "Dette vil vi du skal vite: Du har vært en god far." Det tror jeg tross alt jeg har vært og. Det er en av mine gleder.

10 år med mørke og sorg. Aldri en dag, aldri en time, uten at sorgen og gråten buktet og vred seg i halsen. Øynene og munnen ble kneppet igjen - til stadighet. Som om jeg ventet på et nytt piskeslag. 47 år gammel bannet jeg for første gang i livet. Det gjorde jeg mange ganger etter det.

Livet ble meningsløst. Gud var død. Jeg var et null. Familien hadde jeg sviktet. Jeg var mislykket som far og ektemann. Jeg hadde sviktet min egen mor og far. Jeg var en skam, en belastning. Mine ambisjoner og drømmer var så store. Visjonene mine om å være et medmenneske, en kristen, en bror som hjalp andre og satte andre fri, hadde alltid vært drivkraften. Helt fra den dagen jeg ble konfirmert og presten la hendene på hodet mitt og sa: "Jeg har satt deg til å bære frukt, frukt som varer for at Faderen skal bli æret av Sønnen" Nå var det bare elendighet. Jeg var søppel og produserte søppel.

Jeg var et hjelpeløst og verdiløst vrak. Og det på alle livets områder. Mislykket. En belastning for familien. Livet hadde ikke lenger noen hensikt. Jeg kunne aldri bli en god ektemann. Kona led p.g.a. av meg. Det ble en smerte i meg: "Gud, hvorfor skal jeg leve?" Den eneste måten jeg kunne se at jeg kunne gi henne er verdig liv, var om jeg døde og hun fikk forsikringen. For at hun skulle få den, måtte jeg dø en naturlig død. Et forsøk ble gjort. Det gikk over i absolutt likeste laget. Lengselen etter å dø var likevel sterk. Også ønsket om å leve.

Det er umulig å beskrive smerten og fortvilelsen. Håpløshet. Håpløshet. Mørke.

Jeg var lammet. Jeg så ingen utvei. Jeg klarte ikke å tenke rasjonelt eller handle rasjonelt. Når jeg leser mine dagbøker fra den tiden, forstår jeg ikke at det var meg.

Denne oppgaven er ikke konfidensiell, derfor tar jeg ikke med det verste. Det er smertefulle ting jeg må skjule. Jeg håper likevel at jeg er så pass ærlig, at sannheten og virkeligheten blir beskrevet på en måte som gir et sant bilde som kan forstås.

Jeg har forsøkt å gi denne "utstøtte" gruppen et ansikt. JEG er en av en av gruppens "privilegerte" . Hva da med mange av de andre? Jeg snakket nettopp med en godt voksen dame. Hun var "kronisk" psykiatrisk pasient. Skadet av en annerledes barndom. Hennes egne barn i fosterhjem. Hennes klareste barndomsminner var morens gråt og fortvilelse over å være annerledes, satt utenfor, ikke ha ressurser til å leve et noenlunde fritt og alminnelig liv, være ute av stand til å gi sine barn respektabilitet og verdighet. "Hei der ute, er det noen som kan høre de ynkelige og forpinte skrik om rettferdighet? Hvorfor skal generasjoner knuses?"

3.4 Penger - det eneste som blir forstått
For meg ser det ut til være innlysende at vi "parasitter - minusvarianter" koster samfunnet voldsomme beløp. Ikke med vår ubetalte med gjeld. Men ved at vi er utslått og handlingslammet. Frarøvet mulighetene til å ta ansvar for situasjonen. Penger- det at denne elendigheten kanskje koster samfunnet unødvendige milliarder av kroner, er kanskje det eneste argument som blir forstått, og fører til handling? Inge Lønning sa på en forelesing i Sandnes (sos.ped) 15.5..98: "Alle verdier må omdannes til cash, fordi vi innbiller oss at det er det eneste objektive." Det er likevel ikke mitt anliggende. Det handler om moral og menneskelighet.

Det er ofte samfunnsengasjerte og kreative (oppfinnere, gründere, kustnere) mennesker som kommer i denne situasjonen. - og hva om det ikke var "plussvariantene" som gikk under? Det å si at det er de kreative, positive, bidragsyterne som ofte kommer i vanskeligheter er en kvalmende og ufyselig tanke for meg. Har vi ikke alle samme verdi? Men jeg prøver å snakke i et språk som "makten" forstår. Antall ofre, skyld eller ikke skyld, er uten betydning. Det er umoralsk å ikke gjøre noe for å redde døende. Det skaper et demoralisert samfunn, som virker som en ødeleggende kreft.

3.5 Konkurs - en ny begynnelse
Disse "taperne", det vil si mange av dem, kunne med enkle grep og nesten uten kostnader fått en ny begynnelse og igjen blitt positive bidragsytere til fellesskapet. En enkel konkurs på samme måte som aksjeselskaper, eller på samme måte som f.eks. i USA, kunne raskt lettet problemet. I stedet er de hjelpeløse, fysisk og psykisk syke, alkoholikere, utstøtte, maktesløse. Familiene oppløses. Barna lider. Kostnadene er sikkert milliarder pr. år? Generasjonskostnadene kan vi bare fantasere om. Mulighetene for hjelp hadde økt om jeg hadde fått diagnosen sinnsyk (av en eller annen kategori), blitt alkoholiker eller narkoman. Det må en diagnose til for å få hjelp. Selv da viser erfaringene at mulighetene er små, svært små. Jeg snakket med en kreftsyk døende mann. Han sa: "Det som piner meg mest er ikke kreften, men gjelden, skattekravene - nå gjør det ikke så mye. Jeg skal dø. Likevel...." Eli (jeg kaller henne det) har opplevd mørkets og håpløshetens kvaler og har vært i lenger tid i psykriatisk behandling, hun sier i telefonsamtale med meg: "Tore, jeg har født fire barn. Det var smertefullt mens det sto på. Men det er som ingen ting mot depresjonens smertefulle kvelertak i ensomme nattetimer". En annen sa: "Jeg så min mann lide i et fryktelig "anfall". Det var så fryktelig at jeg ikke orket det, og ble utslått psykisk og sykemeldt i 6 uker, selv om jeg er sterk psykisk."

3.5.1 Konkurs - fordeler for samfunnet - fordeler for alle.
Få land i verden er så liberale med å gi kreditt (uten sikkerhet i realverdier) som Norge. Det gjelder både til næringslivet og til privatpersoner. En meget stor del av befolkningen forstår ikke farene ved å kjøpe på kreditt eller lån. Impulskontrollen er særdeles lite utviklet i mange tilfeller. Det vil heller ikke bli annerledes. Kredittinstitusjonene oppfordrer til det. Næringsdrivende kalkulerer med å tape noen prosenter : Tap på krav. De vet nokså nøyaktig hva de gjør. De kalkulerer vanligvis inn tapene på forhånd. En mulighet for privatpersoner å gå konkurs på likelinje med firmaer, ville sannsynligvis føre til mer restriktiv kredittgiving - akkurat som i andre land. Det ville føre til at det ble langt færre gjeldsoffer i utgangspunktet, "katastrofeforebygging". Bare det ville gi voldsomme samfunnsmessige besparelser. En sideeffekt ville være noe mindre forbruk og en avkjøling av samfunnsøkonomien. Ingen ville tape på det. Det burde være en mulighet for folk til å gå konkurs - som i mange andre land  - og som aksjeselskaper.  Det ville samfunnet tjene milliarder på.  Terje Mikalsen - en av landets rikeste grundere - argumenterer sterkt for det.  Han sier i et intervju med meg - her er utdrag fra et intervju med meg. Hele intervjuet. (http://lende.no/terjemikalsen)  (tillegg til opprinnelig oppgave)

"Mikalsen hevder at å mislykkes kan være en forutsetning for å lykkes.  Avvikling og konkurser - også for privatpersoner - er en samfunnsmessig nødvendighet".  Mens han understreker dette, går tankene til totningen i USA som fant opp påhengsmotoren.  Han gikk konkurs - personlig - 8 ganger, før han lykkes.   I dag har han fått et minnesmerke på Toten.  I Norge hadde han neppe hatt noen mulighet til å lykkes etter så mange ”fall”.  Amerikanerne har et mer avslappet og naturlig forhold til dette å mislykkes, mener Mikalsen. Å mislykkes kan for mange være forutsetningen for å utvikle sine talenter.  Churchill snakket om  at suksess var å kunne gå fra nederlag til nederlag uten å miste optimismen.

Problemet med østblokklandene var at det som ikke var liv laga, ikke fikk dø.   ”Vi må ikke få en Kuwait-økonomi, som er helt avhengig av oljen”, sier Mikalsen.  ”Da vil vi ikke ha forvaltet vårt pund riktig, når oljen tørker inn”.Det har ikke noen hensikt i å holde kunstig liv i industri som ikke har en fremtid."
 

3.6 Fornedrende møte med byråkratiet
Aftenbladet omtaler 13.5.98 de nedverdigelsene mange kan oppleve i møte med byråkratiet. Jeg har mine erfaringer. Plassen tillater ikke en fyldig bakgrunnsforklaring. Det må derfor bli noen løse tråder og ender her og der. Etter års kamp i skam og fortvilelse tok jeg en dag mot til meg og gikk til kemneren for å diskutere situasjonen. Halvtimen hos kemneren var som å være i skjærsilden. I en halvtime så han ned i golvet. Skjelte meg ut. Kalte meg en uansvarlig snylter, en som hadde sviktet sine plikter, lovbryter etc. Jeg var knust. Lammet av frykt. Aldri mer skulle jeg tørre å nærme meg en byråkrat - slik kjentes det. Ifølge kriseforskning er dette en typisk krisereaksjon som fester seg og kan utøve sin dødbringende, lammende, virkning for all ettertid. Tanken fører henne til en slags numenhet i hele kroppen. (Raundalen, Sos. Ped. Sandnes 27.8.98) Etter et halvt år tok jeg likevel mot til meg og besøkte Ligningskontoret. Det var Lille Julaften. Tror at det var i 1990. Jeg fikk snakke med en eldre ligningsfunksjonær, jeg kaller ham Olav. Det var vanskelig. Jeg trodde jeg var "kjendis" der på kontoret og at alle snakket om meg. Han hadde aldri hørt om meg. (Det viste seg også at ligningssjefen var uvitende om min eksistens). Olav var som en mild og god far. Han sa at det var ingen grunn til å fortvile. Han skulle gjøre hva han kunne for å hjelpe. Det var en fantastisk opplevelse. Da jeg kom ut i bilen, begynte jeg å gråte. Jeg gråt av lettelse i flere timer mens jeg kjørte rundt. Jeg kunne ikke tro det var sant. Julegaver kunne jeg ikke kjøpe den dagen med min røde øyne og forgråtte ansikt.

3.6.1 Men jeg kunne ikke reise meg
Men det skjedde saker og ting. Jeg klarte ikke å reise meg. Selvtilliten min var knust. Jeg var et null. Etter en tid fikk jeg en bot på 15 000 kroner for ikke å ha levert inn selvangivelse. Jeg klarte å nekte å vedta boten. Det ble rettssak. Ingen kunne hjelpe meg, jeg hadde ikke penger til advokat. Jeg førte mitt eget hjelpeløse forsvar.

Da ble jeg fortalt at det ikke fantes noen unnskyldning for ikke å levere selvangivelse, ikke sykdom - ingen unnskyldning. Boten måtte betales, uansett. Jeg kunne ikke betale den og ble innkalt til 15 dagers soning. Dagen før soning var det en som forbarmet seg over meg og betalte boten. I ettertid har jeg lest (VG 16.07.97) om en skattejurist som jobbet i Justisdepartementet, som ikke klarte å levere inn selvangivelsen i en treårsperiode. "Psykisk sperre" kalte de det. Han hadde vært syk og gikk på sterke medisiner. Han ble dømt av byretten i Bergen. Men ved advokatvenners hjelp ble saken anket. Hvor han ble frikjent. Det var helt sikkert en rett og moralsk frifinnelse. Det ble uttalt av Lagmanssretten at skjønnsligningen var kritikkverdig. (Mine grunner for ikke å levere var sikkert langt sterkere, vil jeg anta). Det viser at loven ikke er den samme for alle?

Ingen hos hverken kemner, ligningsmyndigheter og lensmann har gjort noe ulovlig i forhold til meg. Vanlige prosedyrer og regelverk er blitt fulgt. Til punkt og prikke. Ingen har hørt skrikene om natten. Ingen har sett meg vri meg i intens smerte. Ingen har sett familiens nød. Og om de hadde sett det: "This is life, Tore Lende - too bad, sorry for you!"

Jeg vil igjen gjøre oppmerksom på de problemene barn som opplever traumer og kriser kan få og de skadevirkninger - marene - som kan hjemsøke generasjoner. Med Magne Raundalen diskuterte vi bl.a. konkurser. Han sa : "Det er grunn til å spørre, hvem begår en stor forbrytelse..?" Han tenkte da på samfunnets behandling og holdning til disse hjelpeløse inklusive deres familier og barn. (Sos.ped Sandnes 27.8.98)

3.7 For tre år siden. Høsten 1994
Situasjonen var desperat. Også mitt 25 årige gode ekteskap holdt på å gå i oppløsning. Så opplevde jeg det som jeg ser på som en guddommelig berøring. Jeg fikk håp. Det vekslet mellom håp og fortvilelse. Sommeren 1997 begynte jeg å lese Glasser’s bøker med intens interesse, pluss andre bøker i "livskunst". Det hjalp også.

Dette siste året har vært det beste på 20 år. På tross av miserable ytre omstendigheter. Noe det skulle vært en glede å skrive en annen oppgave om.

3.8 Hos lensmannen for å få gjeldsordning
Jeg fikk det ikke. P.g.a. gjelden til stat og kommune. Lensmannsfullmektigen møtte meg med store tårevåte øyne. Jeg glemmer det aldri. Det har gitt meg noe mot og kraft til å kjempe videre - til ikke å gi opp! "Dette er skrikende urettferdig, men jeg er maktesløs!", sa hun.

På tross av støtten. Jeg makter fremdeles ikke å kjempe videre . Alt knytter seg i meg. Men jeg makter det ikke. Overlevelsesinstinktet får meg til å "trikse og mikse" slik at jeg ikke går under. Jeg nekter å dø. Jeg vil leve for meg selv, min familie, mine venner og for andre som trenger et smil og et håndtrykk. Aldri før i mitt liv har jeg hatt mer å gi. Jeg er likevel begrenset. Jeg er skadeskutt. Men jeg nekter å gi opp. Jeg humper videre. Vil de sperre meg inne, får de gjøre det. Min samvittighet er forholdsvis ren.

3.9 Andres erfaringer
I VG 18.12.97 leser vi om en gjeldsbundet og fortvilet mor som ville ta sitt liv. Først drepte hun sin egen sønn: "Jeg kan ikke la en så livsglad unge være alene i verden," skrev hun i et avskjedsbrev. Jeg kan på en måte forstå at den psykiske smerte og lidelse blir så sterk at noen kan gjøre slike ting. Ting er bare så pinefullt at en ikke klarer å tenke rasjonelt. Moren overlevde. "Ja, jeg har gjort det!" bekjente hun straks, villig og gråtende i retten.

3.10 "Jeg ble totalt utslått og mistet fotfestet"
Det er psykoterapeut Berit Waal som sier dette til Dagbladet den 25..11.96 da livskrisen rammet henne. Hun har skrevet boken: "Når livet vender vrangsida ut" (Wahl 96). Hun mistet "bare" arbeidet. "Jeg klarte ikke å forholde meg til noe". Hun beskriver hvordan samfunnet er hardt og hjerterått og snakker om gjennomoppbygging av samfunnet. "Vi må finne tilbake et fellesskapsorientert menneskesyn. De åndelige perspektivene må få større plass."

3.11 Tannhelse - ikke for alle
Til Stavanger Aftenblad sier tannlege Magnar Torsvik: "Jeg har ingen problemer med å se sammenhengen mellom sviktene tannhelse og dårlig økonomi". Mange gjeldsoffer( og andre økonomiske svake grupper) går ikke til tannlegen. Tennene faller sammen. Det er ydmykende og pinefullt. Spesielt for dem som lever sammen med andre mennesker hvor det å gå til tannlegen er selvsagt. Da jeg skulle søke om gjeldsordning, sa jeg at jeg hadde behov for ca. 30000 kroner til reparasjon av tennene. Det ble det ikke gitt rom for. Det måtte jeg i så fall ta av de 4000 kronene jeg månedlig skulle få til livsopphold. Det er vanskelig for friske og oppegående mennesker å ikke kunne spise vanlig mat.

3.12 Fattigdom verre blant vellykkede
Jeg kommer fra en forholdsvis vellykket familie. Vennene mine er vellykkede. Derfor er kanskje smerten og frustrasjonen større. Ensomheten er større. Det er ingen likesinnede å dele problemene med. Det er ingen som forstår. Da mener jeg ingen. Det kjentes ut som ingen forsto. Heller ikke familien. Jeg kunne ikke si alt heller Jeg er oppdratt med et plikt-lydighets-ideal som det overordnede prinsipp. Min følsomme samvittighet og skyldfølelse lammer meg lett. Skamfull over å ikke ha levd opp til andres og samfunnets forventninger.

3.13 Sosialpedagogikk og sivil ulydighet.
Jeg fikk ikke gjeldsordning. Mer enn 60% av gjelden min var skattegjeld. Den millionen som jeg ble skjønnslignet med er vokset til nesten 2 millioner. Den vil øke hvert år, nesten uansett hva jeg tjener. Mens jeg holdt på med å søke om gjeldsordning, ga jeg beskjed om at jeg hadde tenkt å begynne å studere sosialpedagogikk. Det gikk ikke. Det ville virke støtende på kreditorene. Dette at jeg nå studerer sosialpedagogikk føler jeg som en slags provoserende "sivil ulydighet". Det hele reiser enda flere undrende spørsmål på bakgrunn av at nå skal hele folket på skolebenken, videreutdannes og omskoleres. Mange får etterutdannelse betalt + full eller redusert lønn. Hvem trenger det mer enn et gjeldsoffer, gjerne uten fast jobb? Gjeldsordningen skulle gå over 7 år. Jeg ville da være 60 år før jeg kunne leve et normalt liv. Jeg undrer meg på hvorfor de hjelpeløse ofrene skal nedverdiges og ydmykes i mange år etter "konkurs" Og fratas muligheter? Skal ikke disse få muligheter til å begynne på nytt eller utvikle sin kompetanse? Dette at jeg nå studerer sosialpedagogikk er altså støtende i forhold til alminnelig folkemoral og samfunnets moraloppfatning! Dette er holdningene vi møter. Skal jeg forstå det slik at det er de mer verdifulle (se avsnitt 3.14) som føler seg ille berørt på grunn fordeler vi minusvarianter får? Pengene, tjent på eget arbeid, jeg har brukt på litteratur som har hjulpet meg ut av elendigheten, ville også vært støtende?

Det kryr av mennesker i hele samfunnet som har gått konkurs med aksjeselskaper.

Noen har vært ansvarlige for tap i hundremillionersklassen, for ikke å si milliarder.

De satset hverken hus eller hjem. Men de som satset hus og hjem og ikke sikret seg, de skal pines til de dør. Mange etter aksjeselskapskonkurser har startet nye blomstrende foretak. Noen har sittet i regjering og Storting og innehar ledende posisjoner til nytte for landet og seg selv. Hvorfor ikke? Er det kriminelt å forsøke å starte en arbeidsplass eller flere, og mislykkes? Nå argumenterer jeg misvisende og tullete i forhold til mitt anliggende. Det gjelder ikke hva vi har gjort eller satset. Det gjelder moral i forhold til lidende og døende mennesker og familier.

3.14 Ingen talte deres rett til et verdig liv
Tankene om likeverd som grunnfestede prinsipper og holdninger tror jeg ikke vi bør ha store illusjoner om. De siste dagers avsløringer (Dagbladet 28.4.98) viser at atomforsøk på sinnslidende har blitt foretatt for ganske få år siden. Offisielle dokumenter beskriver mennesker som "minusvarianter" Ifølge Karl Evang var bl.a. "blinde, epileptikere, døve og vanføre" biologiske minusvarianter (et ord som ofte ble brukt) som ikke burde få formere seg. Mange av disse ble forsøksobjekter for risikofylte atomforsøk. "Få, om ingen , talte deres rett til et verdig liv" skriver Dagbladet. Avisen skriver også at arbeidsløshet eller dårlig økonomi kunne være nok grunn til å gjøre kvinnene ufruktbare. "Mannen drikker" kunne være god nok grunn til at kona ble sterilisert. Register ble også ført over tusenvis av nordmenn. De andre gode norske borgere ble omtalt som "de mer verdifullere samfunnsmedlemmer" F.eks. det å være lapp eller kven var nok til å bli registrert. I dag kan alle nordmenn grafse i registre over folks betalingsproblemer. De er åpne for alle. Oversikter som skal beskytte de rike mot økonomiske tap.

3.15 Samme ånd - holder de undertrykte nede
Etter mine opplevelser og refleksjoner er det de samme typer holdninger (som beskrevet i Dagbladet 28 og 29.4.98) som hindrer gjeldsofre og andre fattige, knuste og hjelpeløse mennesker til rett og mulighet til et verdig liv. Virkeligheten er knusende og brutal for tapere - de som ikke har forbrukerferdigheter - av alle slag.

3.16 Staten tøffest som innkrever
Kemneren og Statens Innkrevningssentral er de tøffeste innkreverne. Private firmaer er ofte svært forståelsesfulle og medgjørlige. De kan en snakke med. Staten er "lover, regler, forordninger og vanlig praksis". Den dreper uten samvittighetskvaler og uten skyldfølelse. Statens holdning blir beskrevet i en artikkel i Vårt Land 10.12.97.

3.17 Hjerteskjærende historier
Det ville være lett å fylle en hel bok med historier fra virkeligheten om mennesker som må leve med 2000 kroner, 4000 kroner pr. måned. P.g.a. av påleggstrekk fikk jeg 3 måneder i 1996 utbetalt minus 2000 kroner pr. måned. Det sto det på lønnslappen og ingen ting i banken. Det er ikke lov. Men hva når et menneske er for svakt til å protestere? Da gjør lovens håndlangere det de må.

Vi kjenner ordtaket om at når krybben er tom bites hestene. Min erfaring (uten at jeg har det nærmere dokumenter, at veldig få ekteskap tåler belastningen av sterkt økonomisk nød i lenger tid. Det skaper problemer og dårlige relasjoner. Dette går ut over barna. Vi vet ganske mye om hvor viktige trygge relasjoner i barndommen er for fremtidig psykisk helse. Dette er også klart at vonde familieforhold er utløsende årsaker til alvorlige og livslange psykoser. Mot denne bakgrunn blir denne vold hjerteskjærende. Tusenvis av psykiske invalider skapes i denne atmosfære. Jeg skulle ønske at de ansvarlige finn innsikt i denne nøden.

3.18 Flokkmoral - massemoral
Det er den alminnelige folkemoral som rår. Det koster å ta et standpunkt mot den.

En "finkristelig" bedehusmann og jeg snakket sammen. Samtalen dreidde seg om en av hans naboer som var gjeldsoffer. Min bedehusvenn syntes ikke at denne tok det alvorlig nok med å gjøre opp for seg: "Jeg blir sint, må vi ikke alle betale våre regninger - han får se å betale sine!" var hans dom. Jeg kjenner ikke gjeldsofferets eventuelle ansvarsløshet. Men min kristelige venns holdning opplevde jeg som en dødelig gift som sprer pine og lidelse hvor enn den kommer til - selv om gjeldsofferet skulle vise liten vilje til å gjøre opp. Det kunne være mange saker og ting i den forbindelse han ikke hadde noen mulighet til å vurdere. Noen gjeldsoffer har forferdelig store vanskeligheter med å styre penger. Det er kan være mange årsaker til det. En er håpløsheten og kaoset - alt er ut av kontroll. Skal de ikke gis en sjanse likevel? Skal de bare gå til bunns? En irrelevant vurdering: Og koste (samfunnet millioner? En sa: "Når jeg ikke hadde penger, brukte jeg penger i "hytt og vær". Alt var jo mer eller mindre håpløst. Nå har jeg penger, og jeg er blitt verdens beste og gjerrigste økonom. Jeg elsker kontrollen." Disse dømmes hardt.

3.19 Liten hjelp - "Eg skal gjera det beste en kan".
Vi har en gjeldslov som hjelper noen. Men gjennom stor smerte og store ydmykelser. Den svakeste får ikke hjelp. (Brev fra Leon Bodd 23.05.98) Gjeldsloven kom til i en storm av motstand fra borgerskapet og arbeiderpartiets statsråd. Den bærer preg av uheldige kompromisser. Den er dårlig. Den kan likevel gi en ny begynnelse for mange. Takk og pris for det. Men de mest utslåtte kan ikke møte lovens krav til informasjon og dokumentasjon. De svakeste må bæres på båre til namsmannen eller hvem det er. Derfor burde det i alle større byer opprettes "Hjelpeombud". De fleste kan ikke kjempe sin egen kamp eller for seg selv. De trenger hjelp. Dette understreker også advokat Leon Bodd (Brev 23.5.98). Jeg snakket med han på telefonen. Det virker som at advokaten er i dyp smerte og nød på grunn av urettferdigheten - på grunn av de mange sosiale mord. Han var oppgitt over statsråd Valgjerd Svarstad Haugland som også ga et oppgitt svar: "Eg skal gjera det beste eg kan". (Med en undertone av at det ikke var så lett). Det er som jeg får lyst å skrike ut: "Hva er det som hindrer å gi "de fortapte" rett til å leve, begynne på nytt??" Penger er det ikke! Det vil gi hurtig og omgående gevinst. Er det frykten for å lage lover som noen kan utnytte.? (Utnytter ikke de rike lovverket på det groveste hver dag mens de roses og det bygges statuer av dem?) Utnytter ikke de rike konkursloven? Har ikke de rike fordeler på fordeler? Er det frykten for at noen skal få noe de ikke har arbeidd for? Er det likegyldigheten overfor de fordømtes rop? Forakt og likegyldighet for de svake?

4 KONKLUSJON

4.1 Oppsummering av hva jeg har lært
Skrivingen av denne oppgaven har på en grunnleggende måte forandret meg. Da skrivingen begynte høsten 1997, var jeg fast forankret i et plikt-lydighets-prinsipp i forhold til samfunnet. Jeg hadde ikke noe bevisst forhold til overliggende moralske holdninger. Nå er dette bildet blitt ganske mer nyansert og andre lidenskaper er blitt vekket hos meg.. Min gryende pasifisme og "ikke-volds-holdning" er også blitt styrket.. Det betyr vel at jeg er blitt en slags "revolusjonær" i voksen alder.

Zygmont Baumans analyser har gjort et fundamentalt inntrykk. Vi må likevel ikke rette baker for smed. Problemet er ikke byråkraten eller byråkratiet. Den er bare undertrykkelsens og urettferdighetens redskap. Trolig er det heller ikke politikerne som er problemet. Francois Furet sier: "Det finnes et "ondes mysterium i de politiske ideenes dynamikk" (s. 46 Furet 96). Problemet er MEG. Det er vår felles egoisme - "the survival of the fittest". Det har med makt- og herskebegjær å gjøre. En masse revolusjoner har vist seg til ganske snart å utvikle seg til større monster enn de som ble nedkjempet. Selve kirken med 50 millioner likvidasjoner ble en grufull undertrykker. (Peter de Rosa 1989) .

Kan det være noe i det apostelen Johannes konstaterer i sitt brev (1. Joh.) om at hele verden ligger i den onde? At ondskapens prinsipp er rådende selv i vår såkalte kristne "bondevikse" regjering?

4.2 Tåken letter. Ulvene glefser. Lengsel etter rettferdighet
Jeg er i stor grad en annen nå når jeg avslutter denne oppgaven enn da jeg begynte.

Den menneskelige svakhet, ondskap og håpløshet har på en måte blitt avdekket. Ord, følelser, tanker og begreper har fått innhold. Jeg har på en måte blitt meg bevisst min situasjon og selvfølelsen begynner å gro. Det som jeg ante og fornemte er blitt mer synlig. En tåke har så vidt begynt å lette.

Det er overveldende dokumentasjon og grunnleggende forskning på "fattigdommens" ødeleggende virkning. Det er neppe noen overdrivelse å antyde at det foregår et slags skjult folkemord overfor store svake grupper også i vårt land? Er det mer humant å knekke noen psykisk, enn å bruke en kule? Er det mer humant om ansvaret er pulverisert og usynliggjort av lover og forordninger? Er den enkelte lille brikke, aktør, uansvarlig og uskyldig? Er denne forklaringen moralsk god: "Jeg fulgte bare gjeldende regelverk!"?

Som smertefullt, langsomt døende og lidende er det vanskelig å bruke sterke ord. Noen som ikke er direkte part må tale det hjelpeløses sak. En som har satt beskrivende ord på situasjonen er advokat Leon Bodd. Jeg synes han har skreket ut i intens smerte over den bokstavelig talt dødelige urettferdigheten. En urettferdighet som kan sette sine sport i generasjoner. Han har sittet ansikt til ansikt med hundreder i innbitt dødssmerte. Vi mennesker har en ufattelig evne til å rasjonalisere lidelsen - på samme måte som f.eks. serbere og andre gjør i disse dager på Balkan. Rettferdighet vil bare skje om de små brikker i spillet står opp og tar ansvar.

Håpet og viljen til å kjempe er blitt forsterket. Men kampen er fortsatt med ryggen i mot veggen - i svakhet. Dette er ikke min sin sterke side Det hjelper ikke å henfalle til en defaitistisk skjebnetro eller aggressiv revolusjonslidenskap. Kamplysten er likevel tent. Lengselen og tørsten etter rettferdighet er brennende. I hvert menneske ser jeg en guddommelig flamme og gnist. Jeg finner glede og styrke i de varme blikkene, ordene og håndtrykkene. Lengsel møter lengsel. Vennskap møter vennskap. Måltid deles. Vi drikker den samme vin. Håp møter håp. Tro kaller på tro. Et kjempende menneskehav i ett felles rop om rettferdighet. Et folk finner vennlighetens og tilgivelsens kraft. Bare ved den blir vi overvinnere.

Odd Einar Dørum er blitt justisminister. I 1993 la jeg frem min sak for han, skriftlig og muntlig.. Han var dypt engasjert for min og vår sak. Han så en skrikende urettferdighet i samfunnet og brukte nok sterkere ord enn jeg har brukt. Han kjempet også glødende for saken i flere TV-debatter. Men selv en justisminister kan gjøre lite mot strukturell vold og undertrykkelse.
 
 
 
 

Litteraturliste: KNOCK OUT

Bauman, Zygmunt: Moderniteten og Holocaust, Vidarforlaget 1997

Bø, Inge: Barnet og de andre TANO 1995

Bjørnstad, Hall: Tankebaner. Spartacus Forlag 1995

Denkmal Production 95: Bertram Verhag Blue Eyed (Film) Handler om Jane Elliots forsøk.

Davies, Nick: Dark Heart Chatto & Davies 1996

Freire, Paulo: De undertryktes Pædagogikk Christian Ejlers’ Forlag 1997

Fløistad, Guttorm: Kunsten å omgås hverandre Ad Notam Gyldendal 1991

Fløistad, Guttorm: Om å kunne mer enn man kan. Høyskoleforlaget 1996

Furet, Francois: Den tapte illusjon . Aschehoug 1996

Goleman, Daniel: Emotional Intelligence. Bantam Books 1995

Henriksen, Jan-Olav: Grobunn for moral. Om å være moralsk subjekt i en postmoderne kultur. Høyskoleforlaget 1997

Henriksen, Jan-Olav og Arne Johan Vetlesen: Nærhet og distanse. ad Notam 1997

Howard,Vernon: Psycho-Pictography Prentice Hall 1993

Johnson, Louanne: Dangerous Minds, St Martins Mass Market Paperback 1995

Levinas, Emmanuel: Basic Philosofical Writings 1996, Indiana University Press

Michaels, Anne: Fugitive Pieces Knoph 1997

Milgram, Stanley: Obiedience to Autohority HarperCollins 1983

Nietsche, F: Werke in Drei Bande Hg. K. Schlechta, Munchen: Hanser 1979

Ofstad, Harald: Vår forakt for svakhet. Pax 1991

Ofstad, Harald: Ansvar og Handling. Universitetsforlaget 1980

Poppe, Ole Marius & Karin Remøe: Hvem søker gjeldsordning? Namsmannen i Oslo 1998.

Roeim,Jørn: Den Store Sitatboken Ex Libris 94

Rorty: Contingency, Irony and Solidarity Cambridge University Press

Rosa , Peter de: Vicars of Christ. The Dark Side of the Papacy Corgi 1989

Wahl ,Berit: Når livet vender vrangsida ut. Aschehoug 1996

Aarek, Wilhelm : ....disse mine minste Kvekerforlaget 1980
 
 

GJESTEBOK
TILBAKE TIL HOVEDSIDE

Notat den 21.9.2000

Videre lesning:

Brevik, Ivar, Knut Halvorsen og John Pløger
Byutvikling og bypolitikk i en brytningstid
Om samspillet mellom sosial segregering, bykultur, økonomi og politikk i norske storbyer
56 sider. Kr 95,-
NIBR-notat 1998:112

Bestilling kan skje med e-post til: berit.willumsen@nibr.no

Artikkel av Magnhild Folkvord
http://www.sv.no/oslo/artikler/brevik.htm