9. september 2006

Paulus og Timoteus, Kristi tjenere, hilser alle de hellige i Kristus som bor i Filippi og deres tilsynsmenn og menighetstjenere.  Nåde være med dere og fred fra Gud vår Far, og Herren Jesus Kristus. Jeg takker alltid min Gud når jeg tenker på dere og alltid alle mine bønner, ber jeg for dere alle med glede.  Filipperne 1.1-2
 

Her ser vi at Paulus og Timoteus henvender seg først til ALLE de hellige.  Dette går igjen gjennom alle de apostoliske skriftene.  Det er ingen rangsforskjell.  Det er ingen prester som står over noen. Det er et hellig brorskap og vi er alle gjort til prester for Gud – det snakkes om et kongelig utvalgt presteskap og en stor og viktig tjeneste.  Det nære forholdet som Paulus hadde til alminnelige folk er en rød tråd.  .  Han takket ofte for de helt hverdagslige mennesker i Filippi.  Da han kom til byen tok han nok ikke inn på et hotell?.  Men han levde sammen med dem sammen med dem og fikk et nært forhold til dem. Han tok del i deres daglige byrder og problemer.  Han levde etter det forbildet Jesus var. .

20. september 2006

”Paulus og Timoteus, Kristi tjenere, hilser alle de hellige i Kristus som bor i Filippi og deres tilsynsmenn og menighetstjenere.  Nåde være med dere og fred fra Gud vår Far, og Herren Jesus Kristus. Jeg takker alltid min Gud når jeg tenker på dere og alltid alle mine bønner, ber jeg for dere alle med glede”.  Filipperne 1.1-2
 

Jeg vil stoppe med samme vers i dag også. Paulus, den ”store” apostel synes å møte de hellige i Filippi som venner på samme nivå.  Apostel betyr kort og godt utsending eller representant. Det er en bror som snakker til brødre.  De en Kristi tjener  som snakker til andre tjenere. Korsets prinsipp, korsets verdier synes å ha gått ”i blodet” til Paulus. Hans autoritet ligger ikke en lederposisjon – hans autoritet er ydmykhetens og kjærlighetens. Det har med å akte de andre høyere enn seg selv. Også kaller han de troende hellige.  Jeg hellig?  Ja. Men den hellighet og renhet jeg har er en Guds gave – den er gitt meg i Jesus.  Paulus antyder også at han takker for ”dere alle med glede”.  Har jeg en gruppe mennesker rundt meg som gleder meg over?  Og takker Gud for?  Dette er livet. 

Bønn og takk

”Himmelske Far, allmektige og nådige Gud ved Jesus Kristus Livet og fortiden plager meg. Jeg er trist fordi jeg har rotet ting til.  Og jeg plages av at jeg på mange måter har vært en belastning for familien spesielt.  Jeg plages av mindreverdighet og en følelse av å ikke være åndelig nok. Men om Paulus snakket til meg eller skrev til meg, ville han kanskje skrive ”hellige Tore”?  Dette vil jeg ta til meg i det jeg overgir mitt liv deg Jesus og sier: ”Mester, Konge og Herre jeg tilhører deg med alt jeg er har – og jeg vil leve til ditt behag etter korsets lover og prinsipper.”  Vis meg i dag mennesker til å glede meg over, til å be og takke for. Takk for at jeg er ikledd din hellighet og rettferdighet.   Amen”

”Paulus og Timoteus, Kristi tjenere, hilser alle de hellige i Kristus som bor i Filippi og deres tilsynsmenn og menighetstjenere.  Nåde være med dere og fred fra Gud vår Far, og Herren Jesus Kristus. Jeg takker alltid min Gud når jeg tenker på dere og alltid alle mine bønner, ber jeg for dere alle med glede”.  Filipperne 1.1-2
 

Enda en gang må jeg stoppe med første vers.  Legg merke til at brevet er til alle de hellige i Filippi.  Andre ganger bruker Paulus ordet ”menigheten”.  Hva er nå det? Dette har neppe ikke noe med medlemskap å gjøre – det greske ordet for menighet er ekklesia.  Det betyr egentlig bare ”de som er kalt ut” - underforstått kalt ut av verden for å følge Jesus.  Det å være en Jesu lærling, er likevel ikke bare noe individuelt og personlig. Det er kollektivt – vi skal knyttes sammen med andre i gjensidig respekt og kjærlighet.  De helliges samhold og enhet skulle i seg selv være et budskap om Gud til denne verden.  Det er en altså en  sammenkobling -  tilknytning som  må skje.  En blir  som ved fødsel en del av familien.

”Nåde og fred være med dere”, sier Paulus. Jesus sa en gang noe om at når hans lærlinger gikk inn i et hus skulle de velsigne huset med fred.  Og om folk der var mottakelige, skulle freden reelt sett ta bolig der. Det noe virkelig – det er en kraft i å velsigne noen med fred enten vi sier det høyt eller innen i  oss. Gud selv er til stede i våre velsignelser. Det er sikkert et tap at vi i vår kultur har sluttet å bruke disse guddommelige fredshilsener når vi møtes og når vi skilles? Det er liksom blitt litt rart og antikvitert?   Kanskje fordi det ble tomme fraser?  Jeg ønsker å  kunne finne tilbake noe av det kraftfulle og nærværende virkelige innhold. Det er her som Paulus vil få folk til å slappe av, kjenne seg vel – det er som han sier: ”Venner, dere er godtatt av Gud og tatt inn i Guds nåderike og fred. Løft deres hoder. Dere er Guds sønner og døtre – Guds nåde og fred virkeliggjøres i dere”
 

22.. september

”Jeg takker alltid min Gud når jeg tenker på dere, og alltid i mine bønner, ber jeg for dere med glede”  Fil. 1,3-4

”Og dette ber jeg om, at deres kjærlighet må bli mer og mer rik på innsikt og dømmekraft” Fil 1.9
 

Jeg overveldes og undres av mye i Paulus sine brever. Blant annet undrer meg over er de nære og varme relasjoner han hadde til ”alminnelige” folk. Nå har jeg levd i noen år og livet har lært mye om hvor vanskelige relasjoner er både i familie, menighet og ellers. 

Jeg tenker på den amerikanske forretningsguru W Edwards Deming som sa:  ”Driv frykten ut av relasjonene!”.  Og han mente dette var den grunnleggende forutsetning for varig kvalitet og produktivitet.  På grunnlag av sin opptatthet av statistikk og fakta hadde han forstått noe vesentlig.

Hvordan skapes relasjoner hvor frykt og usikkerhet for hverandre er borte – relasjoner som er grunnleggende trygge, frie og gode?  Kanskje også relasjoner hvor vi ikke behøver å undertrykke følelser – være redde for å snakke?

Jeg tenker meg at det var slik når Jesus kom inn i et hus, kom i kontakt med mennesker, så forsvant frykten etter hvert.  De opplevde et totalt nærvær av aksept – og et fravær av kritikk og fordømmelse.  De han var i kontakt med, opplevde at de fikk verdi. Og det ser du ut som Paulus også gjør: Han gir dem verdi.  Han preges  en Jesu væremåte.  Vi skal lære av dette og følge i deres fotspor.  Og vi skal lære av dem som i dag lever dette livet.  Vi skal leve det – og andre vil inspireres og ta etter
 

23. september 2006

”Og dette ber jeg om, at deres kjærlighet må bli mer og mer rik på innsikt og dømmekraft, slik at dere kan forstå og avgjøre hva som er viktig, og stå rene og uten feil på Kristi dag, fylt med rettferds frukt, som er vokset frem Jesus Kristus, til lov og ære for Gud” Fil, 1-9-10
 

Vi har noen dager stoppet med at Paulus har et utrolig og nesten uvirkelig nært forhold til folk i menigheten.  Paulus, den store apostel og teolog, så alminnelig og nær! Det virker som han antyder at kjærligheten er selve grobunnen og forutsetningen for alt. Han sa jo også til korinterne at å ha all åpenbaring og visdom var tomhet om en ikke hadde kjærlighet.   Kjærligheten må være praktisk og erfarbar. Den er ikke en tom floskel. Når kjærligheten begynner å bli virkelig og praktisk, åpner Bibelen seg for oss på en ny måte.   Ting som før var uforståelig og uten mening, blir livgivende og kraftig.

Det er interessant å merke at han ikke først og fremst ber om fremgang materielt. I stedet snakket han at vi skal være tilfreds med det vi har. Det er heller ikke at menigheten må vokse. Han går til selve kjernen, til det vesentlige, som er forutsetningen for alt.  Ting må fungere fra grunnen, i praksis, hvis ikke blir det et byggverk på sand. Et annet sted (1. kor 3) sier han at det blir noe som brenner opp – et bygg av tre, halm og strå.  Det blir ikke et lys i verden eller til Guds ære.

Rettferds frukt?  Frukten er ikke vår fremgang og suksess. Frukten er de indre kvaliteter som vokser frem i oss når vi blir værende i Kristus. Guds rike består ikke i ytre ting, men blant annet i rettferdighet, glede og fred ved den Hellige Ånd.  Det vokser ut fra tryggheten i at Han har tatt meg inn i sitt rike. Han har gjort meg hellig. I Ham er jeg rein. Det er ikke fortjent.  Det er ikke min godhet. Dette er det gode og revolusjonerende – omveltende og omkalfatrende gode budskap om at synden og skylden er tatt bort, at vi er gjort syndfrie og verdige fremfor Gud. – at vi kan løfte vårt blikk uten å føle frykt, skyld og skam. Må Guds fred og nåde være med deg i dag.
 

24. september 2006

”….rettferds frukt som vokser frem ved Jesus Kristus, til lov og ære for Gud”
Filipperne 1,11
 

Meg, mitt, vårt, oss….   Det kan synes som vi har glemt noe av Gudsperspektivet i vår tid.  ”Jeg klarer meg uten Gud”. ”Jeg kan leve som en kristen alene”. Det kan synes som mange tenker og lever slik.  Det grunnleggende spørsmål er egentlig ikke hva som passer oss. Paulus sier til romerne ”at av Ham og til Ham og for Ham” er alle ting.   Vi ser dette ”voldsomme” fokus på kjærlighet også i brevet til filipperne. En hensikt, hovedhensikten, synes å være ”til lov og ære for Gud”. 

I den gamle pakt var en opptatt av at Gud var til stede i spesielle og hellige bygninger, for eksempel templet.  Men apostlene og Jesus synes krystallklare på at det ikke finnes hellige bygninger, det er mennesker som er knyttet sammen, bygget sammen av levende steiner som er Guds helligdom på jord. Om disse hellige steiner – mennesker – sier Jesus:  ”Dere er verdens lys”. Han gjør det også klart at om vi ikke lever dette livet, har vi gått i feil retning. Vi har rett og slett bommet på målet.  Dette er alvor.

Vi er altså ikke etlet til å være solokristne – men å leve Kristuslivet – i flokk.  Som byggeklosser eller som Bibelen sier ”hellige stener” bygges vi opp til en Guds bolig i Ånden. Hensikten med dette byggverket vet vel bare Gud fullt ut? Men det tyder på at hele verden skal velsignes ved dette hus?  Blant annet englene på Betlehemsmarkene sang om at hele jorden skulle velsignes med harmoni og fred.

…til å være steiner i dette hellige hus har han utvalgt de fattige, de utstøtte, de mislykkede, de foraktede, de som ikke har noe i seg selv. Guds rike er gitt disse av nåde.  Disse sannheter burde være bestemmende for hvordan vi organiserer oss – for strukturene i vår felles utøvelse av vår tro. Det er et hellig hus.  Det må bygges etter planen.  Vi må ikke tukle med det etter egne ønsker og behov.  (1. Kor 1.3)

Huset bygges ikke ved hjelp av loven, men i nådens frigjørende kraft – ved den uendelige og altomsluttende Jesu kjærlighet. 

Bønn og takk
Kjære gode far i himmelen. Gjør ditt navn hellig og stort, ved din kirke, ved ditt folk, som er verdens lys. Komme ditt rike her på jorden.  Ja, Herre, jeg vet at riket er kommet, det kommer, og de skal komme. Bygg ditt hus, som levende steiner, til en hellig Guds bolig i Ånden.  Jeg vil så gjerne være en del av dette byggverket, jeg vil knyttes sammen med andre av dine barn, og sammen skal vi være et lys for denne verden.  Ved vår innbyrdes kjærlighet og enhet blir vi dette lys.  Jeg har levd lenge nok til å forstå at i meg selv er jeg et svakt og feilende menneske, og jeg klarer ikke ta meg sammen til å leve verdig for dette uendelig store kall. Men ved nådens kraft, ved åpenbaringen og innsikten i din død og oppstandelse, ved å kjenne oppstandelsens kraft er alt mulig.  Jeg takker og priser deg for dette. Bygget er ikke vårt verk, det er du som bygger, det er du som gir innsikt – du gir alt som skal til. Jeg legger meg i dine hender og gir deg fullmakt til å forme og danne meg slik du vil.  I Jesu navn. Amen.

25. september 2006

”Jeg vil at dere skal vite, søsken, at det som har hendt meg, har tjent til fremgang for evangeliet”  Fil. 1. 12
 

Paulus i fengsel.  Jeg har siden 28. juni, da jeg på en måte fikk med ”dødsdom” – livstruende syk av kreft kjent på noen paralleller.  Innestedet av flere grunner  – begrenset – og menneskelig sett er alt usikkert.  Paulus visste heller ikke hvilken dom han ville få.  Kanskje døden ventet?

Det gleder meg at Paulus skriver ”søsken”.  Han skriver til sine nære familie og har ingen overordnet posisjon.  Det ser ut som Paulus har en slags radikal brorskaps- og likhetsforståelse.  Vi er en familie kalt til å leve te radikalt liv -  skal vi kalle det gjensidig underordning og respekt? Vi er alle ett i Kristus.  Bibelen snakker om en alminnelig presteskap, te hellig presteskap. Vi er ikke kommet inn i te hierarkisk autoritetssystem.  Vi er ikke kalt til å kontrollere andre, sjefe over andre.  Herren viste oss korsets vei.

Jeg til nå hatt 3 cellekurer over 2 dager.   Det har begrenset meg ganske mye – og har ikke vært helt enkelt av flere grunner.  Men jeg ser frem til å leve og planlegger i tankene hva vi skal gjøre når jeg en dag blir frisk.  Samtidig må jeg være forberedt på at jeg ikke blir det.

Skulle ønske at alle fikk oppleve den omsorgen jeg har fått erfare mens jeg er syk.  Jeg har ikke krefter til å gi så mye tilbake – men håper det kommer. Omsorgen har fått meg til å tenke på at det er mange mennesker rundt oss som er ensomme, som av forskjellige grunner ikke inkluderes.  Jeg tenker mye på at en av mine oppgaver vil være å leve et liv, oppmuntre til et ansvarlig liv. Kristus gir mennesker en opplevelse av verdi – å være inkludert – være verdsatt.  Vi må bare erkjenne at mange med rette opplever at de er blitt sviktet av den kristne menigheten. 

Jeg kunne reflektere side opp og ned på dette.  Men jeg ber og tror at de som har skjedd meg skal tjene til fremgang for evangeliet.  Jeg ber om også å få visdom til å bruke denne tiden i ”fangenskap” til å være et redskap til fremgang for  Guds rike som er gitt oss i Jesus.

Bønn og takk.
”Nådefulle Gud. Dine veier er ikke våre veier.  Det helt utrolige har på en måte hendt – og det har hendt med meg.  Nå takker og priser jeg deg himmelske far, for den uendelig når vi har fått oppleve disse to månedene. Jeg ber om du skal bruke våre situasjon slik at det kan bli til fremgang for ditt gode budskap.  Englene sang om fred og harmoni på jorden da du vår Herre og Mester ble født. Jeg ber om å få være et redskap for denne harmoni. Hele verden skulle velsignes.  Og du har utvalgt mennesker til å være kanaler og redskaper for dette.  Ja, Herre det ligger i løftet du gav Abraham om at hele verden skulle velsignes i Jesus.  Vi som tror kan glede oss over å være Abrahams sønner og døtre – løftets oppfyllelse. La oss leve verdig dette kallet. Vi vil leve i korsets logikk og kraft.  I  Jesu Navn.  Amen.

26. september 2006

”Ja, jeg skal få mer å glede meg over!  (Her et utropstegn og jeg vil sette et ?) For jeg vet at dette skal bli til frelse for meg, ved at dere ber for meg og Jesu Kristi Ånd hjelper meg.  Min lengsel og mitt håp er at ikke i noe skal bli til skamme, men at Kristus, nå som alltid, skal bli opphøyd for alles øyne, gjennom det som hender med kroppen min, enten jeg skal leve eller dø.”   Fil. 1,18-20
 

 
Når Paulus fra sitt fengsel snakker om ”skal bli til frelse for meg” så vet jeg ikke helt hva han mener?  Han mener kanskje ”seier”?  Målet hans er at Kristus skal bli opphøyet enten han lever eller dør. Det håper at også er min inderlige lidenskap ”at Kristus skal bli opphøyd” gjennom dette mitt fengsel – enten jeg lever eller dør.

Han sier lenger nede at han: ”For jeg er trygg på dette, vet jeg at jeg skal bli i live, ja, bli hos dere for å hjelpe dere til fremgang og glede i troen.”  Fil. 1, 25

Livets dypeste mening – vi ser det igjen:  ”At Kristus må bli opphøyd ved oss”

Kristus blir opphøyd når vi lever i glede, tilfredshet, kjærlighet – når de guddommelige dyder og frukter får prege oss.  Og vi med frimodighet og stor trygghet og visshet proklamerer Jesu gode nyheter – Guds rike – for verden.  Dette skjer både gjennom og i vår daglige livsutfoldelse i familie, blant de hellige, i verden for øvrig.

Jeg ber om at jeg skal leve  - jeg ønsker at min erfaring og kunnskap om Jesus må bli til frelse for mange – for glede og fremgang i troen – at Guds rike må komme.

Disse tankene overvelder meg.  Har liksom ikke mer å si i dag.  La oss be.

”Å leve er for meg Kristus, og å dø en vinning. Men hvis jeg får bli i live, kan jeg gjøre et arbeid som bærer frukt, og da vet jeg ikke hva jeg skal velge.  Jeg kjenner meg trukket til begge sider.  Jeg lengter etter å bryte opp og være sammen med Kristus, for det er så mye, mye bedre. Men for deres skyld er det nødvendig at jeg fortsatt får leve.” Fil. 1, 21-22
 

Det er ikke noen frykt for døden hos Paulus.   Faktisk lengter han til døden. ”Det er så mye bedre”, sier han..

Jeg må tenke tilbake til natten mellom klokken 3 og 4 den 29. juni.  Jeg fikk beskjed om at jeg var livstruende syk og måtte opereres med en gang om jeg skulle ha noen sjanse å overleve.  Familien fikk jeg ikke varslet.  ”Nå har jeg en halvtime eller mindre i våken tilstand før jeg mister bevisstheten og går inn i en usikker operasjon” var en av mine tanker. Det hele var et slags sjokk – og så uventet. Heldigvis, jeg hadde lært å takke Gud og prise Ham i alle situasjoner. Livet passerte på noen måter revy. Jeg brukte tiden til å takke Herren for alt det gode jeg hadde opplevd, og jeg takket for det onde.   Det onde hadde så ofte vært forutsetning for det gode.  På nytt la jeg mitt liv i Jesu hender og jeg møtte på en måte evigheten ut frykt. Men jeg ønsket ¨å leve. 

Den dagen kan komme da jeg gleder meg til å dø?  Men jeg er ikke der nå. 

Likevel, jeg kan vitne om at evangeliet holder når vi står ved dødens port. 

”For meg er livet Kristus..”    Jesus er veien.  Jesus er sannheten. Jesus er livet. Han er den altoppslukende virkelighet som lever i. Han er Riket som ha sa var kommet –  nå ufullkomment og ikke så synlig.  Jesus sa at riket var inneni oss. Men en dag vil Guds rike komme i sin fylde.  En himmel og en ny jord.

Og det som skjer ved oss – ved menigheten – synes å være avgjørende for hva som kommer. Vi har en viktig oppgave å gjøre. 

Bønn og takk:
Kjære Himmelske far.  Takk for Paulus sitt vitnesbyrd. Det inspirerer meg til å jage mot målet, mot det fullkomne. Herre jeg tror og håper at ennå skal jeg få mange år.  Og når du gir meg ekstra år, så ønsker jeg så inderlig at jeg skal få gjøre et arbeid som bærer frukt. Frukten jeg ser etter er at mennesker velger å følge deg, og at vokser i kjennskap til deg og i sann og praktisk kjærlighet til hverandre  - at de opplever himmelsk harmoni midt i en ond og vanskelig verden. La dette skje Herre!  Jeg overgir mitt liv i dine hender.  Dette vet jeg at jeg kan ikke klare i meg selv.  Men din kraft virker i oss – og du gir oss den nåde og den styrke vi trenger. Herre jeg takker deg for det liv jeg har fått levd så langt. Fortsettelsen vil jeg tro skal bli sterkere og bedre.  Ved din nåde er alt mulig.  Jeg takker, priser og ærer Deg. Amen.

28. september  2006

” Å leve er for meg Kristus, og å dø en vinning.”  Fil. 1,21
 

Jeg kommer ikke forbi dette, og må stoppe enda engang.  Jeg har i natt tenkt på Paulus.
En intellektuell. I dagens målestokk sikkert en med doktorgrader i både teologi og filosofi. En særdeles rettroende og fanatisk jøde som ledet forfølgelser mot de kristne 

Han var samtidig med Jesus var i byen da Jesus ble korsfestet og opplevde tumultene da det begynte å gå rykter om at Jesus var oppstått.  Noe som Paulus på sterkeste tok avstand fra.   Han tok i det hele avstand fra hele ”Jesus-galskapen” eller Jesusfanatismen – som han så på som et angrep mot selve livsnerven i den jødiske tradisjon.  Det var en ulykke for land og folk og deres Gud  - dette måtte bekjempes med alle midler.  Slik opplevde Paulus det  - han var rasende og han hadde makt.  Og her i dette brevet er han mild som et lam, ydmykt identifiserer han seg med den tids foraktede og avskum. Han snakker om at Gud har utvalgt  de fattige.  De fattige på den tid var virkelig fattige – statsløse og uten rettigheter. 

Det er en utrolig historie…
Hvordan er det mulig?

Nå jeg skriver disse små refleksjonene –  går det så sent. Jeg stopper og tenker og forsøker å føle atmosfæren, tenke meg tilbake til den tid, til datidens tidsånd.  Jeg forsøker å så langt det er mulig for meg å fange ordenes opprinnelige mening – og se bort fra historiens religiøse forandringer på de opprinnelige og enkle ting. 

Paulus må ha snakket mye med dem som kjente Jesus og visste hvordan han var.  Det virker som at Jesu livsstil og væremåte hadde "gått i blodet" til Paulus.  Han var nå en som søkte å leve slik Jesus levde -  og som nå sier noe som så:  ”Se på mitt liv, hvordan jeg lever etter Jesu verdier, og lev slik som meg.”

Paulus sitt liv var Kristus. Det var den altoppslukende lidenskap.  En romersk dødsdom var ikke noe å grue seg til. 

Jeg må bare si at jeg fylles med en bønn og lengsel:   ”Løft meg opp, slik at  min erkjennelse og virkelighetsforståelse kan være av samme slag og kvalitet.”

Bønn og takk:

”Herre, jeg er nesten uten ord. Et menneske som helt tydelig er ved sine fulle fem, som er så nærværende, så fornuftig og rasjonell, men likevel så himmelsk og så annerledes.  Jesus, jeg ønsker at mitt liv skal preges av deg, på samme måtte som Paulus.   Jeg ønsker å leve slik, og være slik Paulus var.  På min måte.  Jeg kan ikke være Paulus.   Men likevel ditt liv kan fylle meg slik det fylte Paulus.  Vær mitt liv, Herre. Du er min rettferdighet, du er min hellighet.
Din oppstandelse er mitt oppstandelsesliv her i denne tid.  Du lar din overnaturlige kraft og nåde virke i mitt liv, i familien, blant mine venner som jeg skriver dette, som jeg ber, og som jeg fra mitt indre roper til deg. Jeg kommer til deg og jeg drikker, og fra mitt liv vil det flyte strømmer med levende vann.  Du er begynnelsen og slutten, du er Alfa og Omega. Jeg vil gå opp i din virkelighet.   Amen -  det er for evig sant og visst.  Amen.”

29. september 2006

”Om det da er noen trøst i Kristus, oppmuntring i kjærligheten, fellesskap i Ånden, om det finnes noen medfølelse og barmhjertighet, så gjør nå min glede fullkommen: Ha samme sinnelag og samme kjærlighet, vær ett i sjel og sinn: Gjør ikke noe av selvhevdelse og tom ærgjerrighet, men vær ydmyke og sett de andre høyere enn dere selv.  Tenk ikke bare på deres eget beste, men også på de andres.  Vis samme sinnelag som Kristus Jesus.”  Fil 2,1-5
 

Begrunnelsen for overstående avsnitt leser vi videre:

”Han som var i Guds skikkelse, så det ikke som et rov å være Gud lik, men gav avkall på sitt eget, tok på seg en tjenerskikkelse, og ble et menneske lik. Da han stod frem som et menneske fornedret han seg selv, og ble lydig til døden, ja, døden på korset.”  Fil 2,6-8

Det handler om verdier, det handler om livsstil. Det er det som slår meg når jeg leser apostlenes skrifter.   Våre holdninger og vår livsstil er helt avgjørende. Det hele springer ut fra og finner sin kraft i Gud selv, i Kristus Jesus. Det synes så ofte å gå klart frem at det likevel ikke er lovens krav og bud som er virksomme.  Kraften og kilden til dette livet er ikke oss selv.  Vers 13 sier:

”For det er Gud som virker i dere, så dere både vil og gjør det som er etter Guds gode vilje”

Dette handler ikke om en død kravsreligion, men om Gudsriket som er kommet og gitt til oss mennesker som gave.  Noe guddommelig og overmenneskelig er realistisk å forvente i den kristne menigheten.  Det synes som Åndens åpenbaring av Jesus, av nåden – av at alt som skjer har sitt utspring i Kristus som er livets kilde og kraft.
Ved bud og krav, ”du må” og ”du skal” er dette umulig.  Men et liv er mulig når vi forstår og lever etter korsets prinsipper og lover.  Noe av hemmeligheten synes å være i ydmykheten – som Paulus sier ”men vær ydmyke og sett de andre høyere enn dere selv.”

Jeg tror det kan være grunn til å ransake oss selv og våre kristne vennesamfunn inklusiv våre lederskap i lys av disse revolusjonerende tanker.

Bønn og takk:

”Herre, igjen blir jeg målløs og tom for ord.  Jeg overveldes av ditt ord.  Ditt Ord er sannhet. Hellige meg i sannheten. Kom til meg Herre.  Jeg kjenner jeg trenger å se deg.  Jeg vil forstå korsets livslover på  måte som fører til nytt liv, nye holdninger – og himmelske verdier.  Jesus jeg vil kjenne deg.  Og denne bønnen ber jeg for min familie, mine venner.   Når disse sannheter begynner å realiseres – så ser jeg at det frigjør glede, fred og kjærlighet.  Ikke bare det – men tro også håp.  Nå løfter jeg mine venner opp til deg – og jeg takker deg for dem alle. Takk for den omsorg, tro og forbønn som er blitt oss til del de siste måneder. La det bære himmelsk frukt.  La det skape liv og blomstring.  La ditt rike komme og din vilje skje.  I Jesu, vår Frelser og utfriers navn. Du fridde oss fra lovens bud og krav, du tok bort fordømmelsen, du gav oss din frelse.  Ved dette kommer nå ditt rike. Det er sant og visst. Amen.
 

Hva som ikke ser ut til å nevnes i brevet til Filipperne og andre brev.
 

Paulus sitter i Rom i fengsel og skriver til sine venner, de hellige i Filippi.  Han tenker på at han kanskje ikke får se dem igjen. Det er et slags kjærlighets – omsorgsbrev. Han ønsker at de skal leve rett som kristne… Kristne..?

Det er et ord som han ikke bruker.  Ikke noen av brevene stiles til ”de kristne”.  Det kan synes som de ikke brukte det  ordet om seg selv.  Det er helt familiære beskrivelser som vennene, brødrene, søstrene  - og så noe mer avansert som ”de hellige” ”de utvalgte”.  Menigheten som vel ganske enkelt betyr ”de utkalte”.  Det er vel de som har latt seg utfri og løses fra den verdens forråtnelse og elendighet?   De er kalt ut av verden og inn i Guds rike. 

Dessuten ser det ikke ut til at vi finner noe skille mellom et presteskap og legfolk, mellom de ledede og de som leder?   Det synes å være et aldeles flatt brorskap, for å si det slik.  De finnes ikke noe valg om hvilket kirkesamfunn eller flokk de vil tilhøre.  Det er bare dem som fortsatt lever etter den verdens ånd, og de som har sett og tatt imot Jesu gode nyheter om riket.   Jo, til korinterne så advarer han.  De var noen som satte visse personer over andre, Paulus, Peter osv.  Paulus går sterkt i rette med slike tendenser og sier dette er kjødelighet eller verdslighet av verste slag.  De som har slike preferanser og holdninger ødelegger og forderver Guds hellige templet.  Og dette templet sier han er ”dere”.   Det er synes å være særdeles farlig – noe en må unngå som pesten.

Ja, når det er sagt – så finner vi ikke noe skille for ”den kristne” når det gjelder verdslige og mer åndelige sysler. (Det skille synes å ha kommet ganske mange tiår senere?)  Arbeidet de gjør i hverdagen er ikke noe mindre sakralt enn når de er bønn og lovsang.  Alt synes å gå opp i en helhet, og enhet.  Arbeid i verden var også en del av det kristne liv. 

Når vi snakket om ”det hellige” – så synes det ikke å være noen som helst vektlegging av hellige hus, hellige dager, hellige høytider og lignende  Kristus synes å være den altoppslukende virkeliggjørelse av alt dette som noen ganger ble kalt forbilder eller skygger.  Vi er ikke opptatt av skyggene – men av realitetene – av substansen av alt. Og Jesus synes å være alle tidligere profetiske drømmers, alle symbolers substans og virkelighet.  Vi er kommet til noe som ikke er menneskeverk.
Den kristne kirken lever i korsets og troens logikk.  Hvilke konsekvenser får det for vår kristne liv?  Jeg  skrev først virksomhet for "kristne liv"-  men alt vi gjør, gjør vi i Jesu navn. Det finnes ikke en kristen virksomhet som atskilt fra våre liv.

Bønn og takk:
Far i himmelen, du som troner over alt, som er både begynnelsen og slutten.   Jeg takker for at jeg lever i den tid da alle profetiske drømmer og lengsler blir virkeliggjort. Det som religionene, det som filosofene søkte, det virkeliggjøres i denne tid ved din menighet. Jeg må si at vi har rotet det til.  Men vi gir ikke opp.  Vi søker deg Herre og ber om at ditt rike må komme – og din vilje må skjer her på jorden som i himmelen.  Ditt navn er Hellig.  Helliggjør deg selv er på jorden ved ditt folk.  Deg være ære i all skapningen fra nå av og til evig tid.  Vi tilber og ærer deg.  Amen.
 

Hva som ikke nevnes i brevet til Filipperne og andre brev.  Tenker nå på kirker, spesielle gudshus og lignende
 
 

 Victor Choudrie var en av de ledende hjertekirurger i India.  Men Herren kalte han til å forkynne evangeliet.  Hans virksomhet har resultert i tusenvis av husmenigheter i mange, mange byer og landsbyer

De ekstreme hinduistene hørte om at så mange var blitt kristne.  De bestemte seg for å kartlegge situasjonen for å kunne gjøre nødvendige mottiltak.

De sendte folk til disse byene og de spurte etter kirker.  ”Er den noen kirke er….”
De kristne ble spurt og de svarte gjerne – og oppriktig også – de hadde ikke hørt om noen kirke og spurte:  ”Neeeiii. Hva mener du med det?”

Hinduistrepresentene rapporterte tilbake at det måtte være falske rykter – det hadde ikke funnet noen kirker.

Lignende ting skjer over hele verden.  Millioner kommer inn i Guds familie – men det er ikke noen medlemslister eller bygninger eller organisasjoner som ytre bevis.

Dette er en relasjonssak mellom Gud og mennesker og mellom mennesker.

Dette er synes underfullt og herlig?

Vi er tilbake, tror jeg, hvor det hele begynte.  Den samme enkelhet – det samme liv.
Samme Herre.

Snakk om å gå til en annen menighet blir irrelevant. Snakk om å finne en menighet som passer   blir meningsløst.  Vi kan ikke skifte den Guds familie vi er kommet inn, født inn i.  Og vi kan ikke lage et annet Gudshus enn det hus som er laget av levende stener. Bibelen snakker tydelig om at Gud ikke bor i hus gjort av hender.  Men det er et hellig Guds hus på jorden hvor Guds herlighet åpenbares.  Det er i mennesker knyttes sammen i kjærlighet. 

Bønn og takk:

Dette er fantastisk – dette er grensesprengende og mitt hjerte roper av glede og begeistring. Jeg gir ære til deg, himmelske Far.   Du er min familie sin Far – men åndelige familie er de som er født inn i den, kjøpt med din blod og gjort hellige.  Jeg gleder meg over disse mine mange venner – i mange land.  Og jeg takker og priser deg.  Og jeg takker for dem vi konkret er satt sammen med her i distriktet. Lær meg å elske og respektere og ære så dypt, så dypt, så høyt så høyt.   Gjør meg ydmyk og tjenende i hele min væremåte og livsstil.  Åpne mitt hjerte,  utvid mitt hjerte til det sprenges. Dette er for stort til å fatte.  I Jesu underfulle og allmektige navn. Amen.
 
 

2.. oktober 2006 

Hva som ikke nevnes i brevet til Filipperne og andre brev.  Tenker nå på kirker, spesielle gudshus og lignende.
Det som ikke nevnes kan gi grunner til refleksjon og ettertanke?
 

Dette en fortsettelse på gårsdagen andakt – egentlig hører alle sammen og utgjør en helhet.

Kanskje historien om Victor Choudrie gir en viss innsikt i fremtiden?  En familie mennesker på jorden som kanskje ikke har sitt navn i andre protokoller enn den himmelske?. Ingen i verden vet hvor mange ”de hellige"* er.  De står ikke i noen statistikker, de har ingen spesielle hus, de er ingen politisk maktgruppe som utøver politisk press i saker og ting i kraft av sin religion eller noe, verken Israel, abort, religion i skolen osv.   Det mottar ingen offentlig støtte og de krever ikke noe i kraft av sin trostilhørighet. De krever ingen ting. De krever ikke respekt, de krever ikke underordning, men de underordner alle, de viser respekt for alle. De gir alt. Men likevel er de kanskje jordens salt og verdens lys?   Who knows!  De kjenner hverandre etter Ånden.  Det kan synes som f.eks en stor del av kristne i verden har et stort behov for hevn. Nå etter mordet av de 4 ”amishe”  barn synes et helt land perpleks. Foreldrene og de andre i samfunnet snakket bare om tilgivelse. Dette var uhørt. Er det  ¨å være lys og salt noe i denne retning?
 

* Jeg bruker ikke ordet kristne – da de første kristne ikke brukte det om seg selv.

Husker en historie om Corrie Teen Boom.   Hun og familien hjalp mange jøder under krigen og for det ble hun satt i tysk konsentrasjonsleir. Hun er i den sammenheng blitt sammenlignet med Schindler.  En dag, mens hun satt i konsentrasjonsleir, var hun ute på jordene og arbeidet sammen en dame.  Den damen lurte på om hun var en kristen.   Og hun spurte forsiktig:
”Kjenner du Ham”  ”Ja, jeg kjenner Ham”

Den historien rører meg til tårer og den sier alt.
Alt jeg trenger for min siste kamp!

Det er kodeordet – det passordet.  Jeg kan koden.  Jeg har passordet. 
Og det passordet ”Jeg kjenner Ham”, vil en dag åpne himmelens port for meg.
Jeg har ikke mitt navn i noen kirkeprotokoll.  Men jeg er kjent av ham

Den vil ikke bare åpne himmelens port.  Den åpner en dør – en universell dør i denne tiden – en menneskeslekt, en familie, som er min familie og som kjenner ansvar for meg og som jeg elsker og er elsket av.

Bønn og takk:
Jeg er badet i tårer og takknemlighet.  Jeg priser Gud. Hvor dyp av nåde – hvor rik på miskunnhet.  Hvilken hemmelighet. Hvilken kraft!   Hvilken kraft det er navnet Jesus.
Jeg er kjent av Ham. Og jeg kjenner litt til Ham. Jeg har gitt Ham alt.
Jeg har fått mer en alt.
Amen.
 

”Men dere skal ikke la noen kalle dere 'rabbi', for én er deres mester, og dere er alle søsken.  9 Og dere skal ikke kalle noen her på jorden 'far', for én er deres Far, han som er i himmelen. 10 La heller ikke noen kalle dere 'lærere', for én er deres lærer: Kristus. 11 Den største blant dere skal være deres tjener. 12 Den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt.”  Matt. 23,8-12
 

Lederskap? Det står neppe noe i NT om lederskap i den forstand at det er noen som har autoritet over noen.  Nådegaven til å lede er nevnt.   Hva det er, vet jeg ikke pr. i dag. Det må vel i alle fall forstås i lys av Jesu klare og utvetydige ord, vil jeg tro?

 Kanskje det har noe med å administrere forskjellige prosjekter – et hjelpe –  et matutdelingsprosjekt for eksempel?   Men de som er eldste, hyrder, forstandere og tilsynsmenn var ikke ledere i vår vanlige forståelse.  I alle fall må de ifølge Jesu ord ikke påberope seg en posisjon for å få gjennomslag – kreve underordning eller lydighet. En Jesu disippel kan ikke gå rundt å kreve lydighet til seg selv – det virker helt fremmed i lys av evangeliets budskap. Det kan synes som at de som vil være ”ledere” skal være forbilleder på å løfte andre opp og innta en tjenerposisjon.  Dette egalitære søskenprinsipp synes å være en rød tråd gjennom hele NT?  Jeg skulle ønske jeg hadde forstått dette bedre den tid jeg hadde en såkalt pastorrolle.  Jesus og apostlene ser ut til totalt å forkaste en posisjonell lederskapsforståelse.  Evne til å tjene, lytte, til å respektere, til å underordne seg, gi ære til, løfte opp og gi den andre verdi ser ut til å var helt avgjørende.

Men alt blir kaos om en ikke gir posisjoner og myndighet?   Ja, samfunnet må det i stor grad være slik.  Og i dagens menigheter som fungerer mer  etter en slags foretaksmodell – og er prosjektorientert - de kan vel neppe fungere uten klar myndighet og autoritet, lederskap?

Men nå var visst kirken på den tiden mer som en familie.   Det handlet om søsken – brødre og søstre.  De hadde vel ikke spesielle Gudshus? Møtene var mer det vi kan kalle symposier – etegilder. Heller ikke var det spesielt hellige dager som jødene hatt.  Det er ingen ting som tyder på at søndag klokken 11 var  noe spesielt. En snakket sammen rundt bordet. Jesu død og oppstandelse kom alltid i sentrum ved at de delte brødet og vinen: Nattverden  -  brødsbrytelsen.  De sang visst gjerne noen salmer og lovsanger, profeterte litt og talte litt i tunger og forsøkte å tyde det.  Og så diskuterte de trolig om dette var Herrens Ord til dem -  var det slik? Det var vel også lite av taler og foredrag?  Undervisningen foregikk trolig mest ved samtaler, ved å gjøre ting, ved at noen viste ting med sitt eksempel? Det handlet så mye om hvordan livet skulle leves. 

Bønn og takk:
”Dette med hvordan de skjedde i denne første tid synes jeg er vanskelig å forstå og snakke om.  Herre og Mester, det sprenger mine tradisjoner og mine forståelsesrammer. Men jeg ser jo at det skjer lignende ting i veldig stor grad rundt om i verden. Så er denne modellen utgått på dato, min kjære Mester.  Du er min leder, min far, min rabbi, min hyrde og så har jeg en stor søskenflokk.  Noen av dem kaller seg pinsevenner, andre ortodokse og mye annet..  For meg er de bare mine brødre og søstre og jeg er så glad i dem jeg kjenner, og jeg ærer dem og priser deg.   Noen sier: ”Jeg døper deg i Faderens, Sønnens og den Hellige Ånds navn.  Andre sier bare ”I Jesu navn”.  Og jeg lurer på om det er det samme? Noen tror at staten Israel er spesielt utvalgt – Guds øyensten -  andre tror at "de hellig" er Abrahams sønner og døtre, Guds øyensten,  løftets oppfyllelse.  Uansett, de synes å være kjent av deg og kjenner deg.  Og sammen deler vi ditt blod og kjøtt.  Vi er udelig ett.  Vi er endog ditt legeme på jorden.  Hjelp meg å forstå bedre. I Jesu navn – i Faderens, Sønnens og den Hellige Ånds navn. Jeg tror du vil hjelpe meg til å forstå mer og mer av dette Amen.

”Om det da er trøst i Kristus, oppmuntring i kjærligheten, fellesskap i Ånden, og det finnes medfølelse og barmhjertighet, så gjør min glede fullkommen: Ha samme sinnelag og samme kjærlighet, vær ett i sjel og sinn.”  Fil 2, 1
 

”Dere glemte å be for Tore Lende” 
Natasha og Borche er et ektepar i Makedonia – mine venner.  Det  ble meg fortalt at de bad for meg hver dag  - det var før jeg ble alvorlig syk.  En dag hadde de bedt sammen med noen av våre norske venner – deres 8 år gamle datter Maria lyttet til.  Etterpå utbrøt hun:  ”Dere glemte å be for Tore Lende!”

Nå hører jeg at de ber enda mer og sterkere etter at de hørte jeg var syk.  Maria ble selv reddet som ved en lite under da blindtarmen hennes sprakk – og legene trodde det var noe annet. Det var ”tilfeldigheter” som reddet livet hennes.  Nå ber hun enda mer for meg!

Jeg ber og roper inderlig til Gud om å bli frisk.   Jeg har en sterk lengsel etter å treffe mine venner i Struga/ Makedonia   (www.lende.no/drim)  Og det er en eldre mann der, ikke noe kristen, og som de sa var trollmann.   Før jeg reiste fra Makedonia så omfavnet han meg igjen og igjen og bad meg ta med meg min kone.   Jeg må også treffe han.  Jeg må velsigne ham.  Håper jeg lever.

Jeg begynner å kjenne meg ett i sjel og sin med min Herre og Mester. 

Paulus innstendig oppmuntrer Filipperne til å være ”ett i sjel og sinn”   Det høres ganske sterkt ut  -  men jeg lurer litt på hva det betyr.i praksis.  Er det for store ord?  Er det urealistisk?

Jesus bad også for oss i sin yppersteprestlige bønn:  ”At de alle må være ett, slik som du Far i meg og jeg i dem, for at verden skal tro at du ha sendt meg”  (Joh. 17)

Begrunnelsen for at dette på en måte er realistisk synes å være i forsikringen og erkjennelsen av:  ”For den herlighet som du har gitt meg, har jeg gitt dem.  Og jeg helliger meg for dem.  Like som du har utsendt meg til verden, sender jeg dem”.

Hva mer kan jeg si?

Bønn og takk:

Far i Himmelen, Frelser, utfrier og allmektig Gud.  Nådig, nærværende, virkelig og herværende allmektig er du.   Du elsker oss.   Du utfridde oss fra verdens forråtnelse og fordervelse. Du helliget deg for oss, og gav oss ditt sin og din hellighet.  Og ikke bare hellighet, herligheten, den evige og guddommelige, fyller ditt hus, ditt hellige hus, din bolig som er ditt folk din menighet. Utvalgt, kostelig, prydet som en brud. Det nye Jerusalem som kommer fra himmelen. Abrahams barn, løftets oppfyllelse.   Hjertet mitt utvides av Kanaans språk og jeg ser livsforvandlende kraft og nåde i de evige drømmer og sannheter. Det englende sang og drømte om  - som de aldri helt kunne forstå – er blitt virkelig.  Fred og harmoni på jorden og ditt velbehag blant mennesker!   Halleluja. Amen.

 5. oktober
”Om det da er noen trøst i Kristus, oppmuntring i kjærligheten, fellesskap i Ånden, om det finnes noen medfølelse og barmhjertighet, så gjør nå min glede fullkommen: Ha samme sinnelag og samme kjærlighet, vær ett i sjel og sinn: Gjør ikke noe av selvhevdelse og tom ærgjerrighet, men vær ydmyke og sett de andre høyere enn dere selv.  Tenk ikke bare på deres eget beste, men også på de andres.  Vis samme sinnelag som Kristus Jesus.”  Fil 2,1-5
 

Jeg må tilbake disse uendelig rike ord, som gir oss innblikk i de første kristnes indre liv og verdier. Det synes som alt handler om relasjoner til mennesker og til Gud. Alt annet synes uinteressant. Vi kan trolig ikke finne noe i Guds Ord  om relasjoner til et system, struktur eller kirkesamfunn? En stor del av kristenheten har de siste 20 år snakket mye om pastorens visjon som menigheten må følge og gi tiende til - en forutsetning for Guds velsignelse skal det være?  Oppdelingen i trossamfunn eller mennesker som holder sammen på grunn av enhet i lære eller personlighet synes å være absurd – det galeste vanvidd nesten? Det gir en litt grundig lesing av 1. Kor 3 en dypere begrunnelse og forståelse for. 

Menigheten synes ikke å være et organisasjonsfelleskap, møtefellesskap, arbeidsfellesskap eller noe i den retning.  Det er et livsfellesskap som har som hovedoppgave å tjene hverandre, være et hjem, gjøre godt og se til fattige og faderløse. De oppfatter seg selv som hjemkomne, kommet inn til hvilen, funnet Far.  De er ikke lenger faderløse.  En gang ble vi jaget ut fra Far i Edens hage. Vie var på flukt, vi var foreldreløse, vi ble stilt overfor krav og vi har jaget hvileløst rundt for å skape et alternativt hjem. Siden har frykt og konkurranse, den sterkestes overlevelse, vært en kilde til våre holdninger og livsførsel.. Noe av det siste Jesus sa til dem: ”Jeg vil ikke etterlate der faderløse.” Med andre ord sa han: ”Jeg vil gi dere et godt og harmonisk hjem., menneskeheten har vært på flukt så lenge, jeg er kommet for å gi dere hvile, en evig sabbat.”  Det gir oss grunn til å rope.
Englene lot sangen fylle universet julekvelden: ”Harmoni og fred på jorden, og Guds velbehag blant menneskene.”

Ja, Paulus snakker mye om prøvelser – som vi har i verden.  Men det finnes en stille rolig elv som flyter livsforfriskende forbi, det er oppmuntring i kjærligheten, fellesskap i Ånden. Dette tror jeg er mer grensesprengende enn vi med vår kirketradisjon kan fatte?  Kristi og Fars kjærlighet og vår egen kjærlighet blir på en måte sammenvevd og ikke noe eksisterer i seg selv.  Det springer ut fra et evig farshjerte som blir til en elv som flyter mellom mennesker som har kommet hjem. Den forfrisker alle som kommer i nærheten. Vi jubler: ”Home, home at last!”

Bønn og takk
Far, jeg er din ektefødte sønn, jeg er ditt barn. Jeg er den evige Fars sønn.  Jeg er endog satt i himmelen med Kristus. Jeg sitter der, jeg hviler fra mine gjerninger.  Jeg sitter, jeg hviler. Og jeg nyter en himmelsk utsikt over det land og den arv vi har fått i Kristus. Som en jordisk far har omsorg for og trøster sine barn, gir du oss din trøst, din forsikring om at vi er ditt ansvar enten ting går opp eller ned, enten vi lever eller dør.  Det virker som du ønsker oss i hvilemodus.  Som om du sier til meg:  ”Tore, når du går inn i min hvile, så kan du erfare den hvile min sønn Jesus hadde, han gjorde bare det han hørte jeg sa, og han handlet på det og jeg gjorde det”  Med jublende munn priser jeg deg, Far, takker og lover deg.  Jeg er din.  Amen i Jesu navn.

6. oktober 2006

”Gjør ikke noe av selvhevdelse og tom ærgjerrighet, men vær ydmyke og sett de andre høyere enn dere selv.  Tenk ikke bare på deres eget beste, men også på de andres.  Vi samme sinnelag som Kristus Jesus.”   Filipperne 2, 3 - 5
 

Igjen må det understrekes. Paulus, nærmest som en dødsdømt mann, i fengsel skriver sine siste hjertesukk til sine venner i Filippi.  I dette brevet må jeg tror at han oppsummerer alt det beste og viktigste av sitt hjertebudskap?  Det er dette som er hans anliggende – hans budskap. Han har konsentrert sitt budskap på 4-5 sider. Vi har altså en røst fra den alle første tid som roper klart og tydelig.

Ovenstående vers har ikke alltid vært lett for meg.  ”Akt de andre høyere enn deg selv…”  jeg har kjempet med det på tross av alle slags mindreverdighetsfølelser jeg har hatt.  Jeg har ofte slitt med at jeg ikke var nok respektert. 

Dette er en hard nøtt.  Og ikke minst for meg som har vært pastor, leder – og har vært meg bevisst et budskap og kall.

Jeg tror denne oppfordring på en spesiell måte gjelder tilsynsmennene, pastorene og andre med spesielle tjenester.  Brevet er stilet til alle ”de hellige” inklusive tilsynsmenn og menighetstjenere. Det spørs om ikke denne holdningen er selv forutsetningen for å kunne gjøre andre til Jesu lærlinger?  Vi skal jo med får livsførsel vise andre hvordan livet skal leves. Dette synes å være en rød tråd i denne siste Paulus sitt hjerterop til sin kjære venner. Senere i brevet sier han: ”Følg mitt eksempel søsken, og se opp til dem som lever etter det forbildet dere har i oss.” Fil. 3,17

Dette er mitt kall – på denne måten å være et forbilde – i min familie, blant venner og i arbeid, en som lever etter Paulus sine formaninger og oppmuntringer.

Det fyller meg både med glede, takknemlighet og ærefrykt.  Han ber ikke om noe umulig. Men noe som ved Kristus Jesus er mulig.

Det vil vi nok snakke mer om i de kommende refleksjoner.

Bønn og takk.
”Å Herre kjenn mitt hjerte, om jeg har veket av fra den rette vei, led meg på din vei Herre.
Å Far, jeg fylles også med glede og jeg lar meg gjennomlyse av deg.  Du renser og helliger meg. Jeg opplever ikke dette som krav, men som et  nådefullt tilbud. Du krever ikke – du gir, du gir – du overøser oss og gjør det umulige mulig.  Ikke ved lovens krav, men ved nådens frigjørende kraft.  Om noen skulle føle at jeg er egenrådig, belærende og har oven-fra-ned-holdning vil jeg søke deg og din rensende eld.  Far i himmelen, Far, du som virker og åpenbarer deg her på jorden og lar ditt rike virkeliggjøres og går frem.  Dette er mer nådefullt og herlig enn jeg kan fatte og begripe. Jeg kjenner meg fri, jeg er fri.  Jeg er ditt barn ved Jesus Kristus.  Du har gitt meg den ånd som roper ”pappa”.   Jeg kommer til deg med takk og tilbedelse. Og jeg takker jeg for mine søsken og venner – fjernt og nær.  Jeg vil nevne dem med navn.   Amen.

”men gav avkall på sitt eget , tok på seg en tjenerskikkelse, og ble mennesker lik”
Filipperne 2,7

 
Paulus har før det snakket om at vi skal akte hverandre høyere enn oss selv, tjene hverandre og tenke på den andre sitt best.

Hvorfor det?

Fordi Mesteren, vår Herre viste oss hvilke holdninger og verdier vi skulle leve etter.
Da han som er Gud – selv ble menneske – kom og endog gav sitt eget liv for andre.
Hvor mye mer skulle da vi la oss gjennomsyre av de samme verdier?

Jeg tror det er mange sannheter og ”hemmeligheter” her som jeg ikke forstår.
Kanskje jeg i løpet av mitt liv har forstått litt mer om Guds evige og endelige hensikter?
Andre brever, for eksempel Hebreerbrevet, gir oss dypere innsikt i dette.
I brevet til Efeserne snakker Paulus om en stor frelsesplan i tidens fylde.
Vi ser en Gud som gir alt for sine barn, sine familie. Guds uendelige kraft er virksom for og i den som tror.  Til Galaterne snakket han mye om oppfyllelsen av løftet til Abraham – og at i Abraham skulle alle folkeslag velsignes.  Det skal nå være oppfylt i Kristus. Og vi er blitt Abrahams barn – Guds barn.  Vi er ikke lenger foreldreløse. Vi er kommet hjem og er blitt arveberettiget - en guddommelig arv her i tiden.  Mens vi venter på fullkommenheten går vi gjennom mange ting.  Noe av hensikten synes å være å foredle våre gjerninger, verdier og motiver.  Vi skal skinne som strålende stjerner i denne mørke og onde verden som er falt fra Faderens kjærlighet til de mennesker han har skapt.

Bønn og takk:
Jeg bøyer min kne for Jesus, Kongenes Konge. En gang skal alle knær bøyes, i dag forsøker jeg å bøye mine, stille, ettertenksomt og med ærefrykt. Så mye av dette synes å være så stort, så overveldende.  Jeg har ikke så mye å si, Herre.  I dag er jeg på en måte litt tom  Undrende og spørrende kommer jeg til deg.  Gi meg Åndens lys til å forstå, til å gripe og til å tro.  Og til å leve. Takk for en god start på dagen – og nå vil jeg ut å leve, utforske og kanskje eksperimentere.  Jeg vil forsøke å høre hva du sier – og så vil jeg la deg gjennom meg gjøre det du vil.  Vær så snill.. la det skje ifølge din nåde og ditt ord.  Jeg reiser meg.  Jeg gir det ære og takk.  Du er min Far. Amen.
 

8.  oktober 2006

”- men ga avkall på sitt eget, tok på seg tjener skikkelse og ble mennesker lik. Da han stod fram som et menneske, fornedret han seg selv, og ble lydig til døden, ja, døden på korset.”
Fil  2,7-8
 

Dette er for meg underlig og uforståelig. Det er sentralt i den forkynnelse vi er vokset opp med på bedehuset.

Når vi leser kapitlet i sin helhet, så er ikke dette hovedbudskapet på en måte.  Ovenstående bibeltekst er begrunnelsen for at vi bl.a. skal akte den andre høyere enn oss selv.  Paulus vil understreke betydningen av ydmyket i relasjon til andre. Og det kan være at det spesielt gjelder ledere, for de er forbilleder?

Jeg har brukt noen dager på å komme i gang med denne andakten.  Jeg opplevde, for noen dager siden, noe som jeg følte var en stor og voldsom ydmykelse. Jeg ble tråkket på. I seg selv var det egentlig ikke så mye å bry seg om – men det var som en kniv ble satt i gamle tilgrodde sår.

Jeg følte at dette var umulig å komme over.

To grunnleggende leveregler for meg har vært:
1. At jeg ikke må la andre oppleve at jeg kontrollerer dem –  i erkjennelse av at jeg ikke kan forandre noen  andre med kritikk, langvarig sinne eller depresjon og lignende. Det er bare min egen atferd jeg kan gjøre noe med. 
2. At jeg ikke skal la meg kontrollere av andre. Med unntak av når jeg gjør det frivillig og på en måte hvor jeg ikke slår tilbake og tar igjen – det vil si at jeg gjør det for en høyere hensikt uten nag, bitterhet, sårhet eller sinne. Bibelen sier noe om at det i noen tilfeller kan være å lide urett. Jesus gjorde det med glede – for en høyere hensikt. Noen ganger er det rett å lide urett.  I dette ligger også å ikke legge skylden på andre for mine egne følelser og handler. De er nå mitt ansvar – okke som.

Her klarte jeg ikke å la være å bli tvunget inn i en tilstand hvor jeg følte meg kontrollert og tråkket på.  Jeg har forsøkt å bli kvitt de vonde såre følelsene.  Det har til nå ikke vært lett. Det er sårt. 

Takk og bønn:
Allmektige og nådige Gud!  Se til meg som er så menneskelig og svak – jeg har gråten og sårheten ”i halsen”.  Jeg lengter etter å få legge dette av.  Far, jeg har alvorlig kreft og jeg vil ikke la vonde følelser hindre helbredelsesprosessen. Jeg tror ikke det finnes bedre medisin enn et hjerte som gleder seg  og er fullt av takk til deg. Takk, jeg tror, og har opplevd det før.  Du fører meg gjennom denne mørke dalen.  Min lit står til deg.  Jeg takker og priser deg for dette vonde, dette skal bli meg lærdom og styrke og helliggjørelse – deg til ære og pris.  Takk for at jeg slipper og tvile på din nåde og jeg er ditt barn. Amen
 

9. oktober 2006

”Og så min søsken.  Gled dere i Herren! ”  Filipperne 3,1
 

Jeg hopper litt frem for å gå tilbake til senere andakter i kapitel 2. Jeg har vært i en situasjon hvor jeg har kjent meg såret, tråkket på og ydmyket. Dessuten sliter cellegiften i kroppen. Paulus snakker også om at vi alltid skal glede oss.

Det er ikke alltid jeg kjenner livsgleden boble frem.  Det er tider da solen skjuler seg bak tunge skyer. 

Jeg har lært at vil alltid, i alle situasjoner, kan gi Herren ære, takk og pris.

Jeg legger merke til at Paulus skriver ”min søsken”.  I andre tilfeller har han riktignok en mer faderlig tone. 

Han begrunner oppfordringen til å glede seg ”For det er vi som er de omskårne”.  Men andre ord sier han at Guds løfte til Abraham er til oss som tror – ”vi som gjør tjeneste ved Guds Ånd”  Vi setter ikke vårt lit til kjødelig slektskap er til nasjonalistisk utvalgthet. Guds forsamling er en verdensvid familie. Da Jesus kom proklamerte himmelens engler den nye tid for gjetere på marken: ”Fred og harmoni på jorden, guds velbehag for mennesker.”  Det var noe mer en romantisk juleromantikk.

Det var noe dramatisk, noe gjennombrytende nytt som nå brøt frem og de skulle bli synlig og erfarbart for hele verden

Videre begrunner Paulus dette med at han selv er jøde, i et langt liv hadde han takket Gud for at han ikke var hedning. Han var av Benjamins ætt, hebreer av hebreer og lovlydig fariseer.  Alt dette regner Paulus som tap, som verdiløst skrap.

Dette er nå blitt en objektiv sannhet – som overskygger prøvelser, nederlag, ydmykelser, tap: Et kjennskap til Jesus.

Bønn og takk
”O Jesus, åpne du øyene våre, at vi må få se rikdommen, dybden og bredden i ditt gode budskap.  Paulus regnet alt annet han hadde oppnådd som tap og som skrap.  Han hadde nå funnet det som var verdt å leve for, og verd å dø for.  Paulus var en voksen mann – som hadde levd et liv for å bekjempe denne troen, nå er det ikke annet noe som betyr noe.  Det er så stort at vi kan glede oss i nederlag og motgang, i frihet og i fengsel.  Herre, jeg priser og takker deg. Dette er min lengsel, min lidenskap, mitt liv: Å kjenne Deg!  Selv i menneskelige begrensninger, i smerte og maktesløshet er du der og jeg kan se en åpen himmel – og et vidt land.
Amen

"- forat dere skulle være ustraffelige og rene, Guds ulastelige barn, midt i blant en vanartet og vrang slekt, iblant hvilken dere viser dere som lys i verden" Fil 2.15

 
Det er noen uker siden jeg har skrevet noen andakt. Paulus' brev til filipenserne har et sterkt budskap om kjærlighet fra og til Gud og mellom menneskene. Han snakker tydeligvis ikke om trosfantasier, men om et samhold, glede i hverandres selskap, delaktighet i lidelse og seier - han snakket om noe mer enn ønsker og mål - og når så vi mislykkes dekker Guds nåde over vår mislykkethet. Nei, det er ikke i budskapet.

Ja, jeg tror det er sant at Guds nåde dekker og skjuler all tilkortkommenhet og synd.
Det er sentralt.

Det er likevel en realitet at om vi ikke lever et annerledes liv i blant det som Paulus kaller en "vanartet og vrang slekt", så har vi bommet på målet. Og ifølge 1. Kor 3 har vi da bygget med høy, halm og strå og verket vil brenne opp - vi vil være uten frukt. Paulus går så langt i vers 16 at han snakker om at arbeidet har vært forgjeves om ikke budskapet slår rot og skaper reelle forandringer. Det vises blant annet i at en legger til sides krangel, harde ord og kritikk. I stedet kommer tilgivelse, gode ord, oppbyggende ord - oppmuntring. Vår tale og holdning blir livsbejaende og guddommelig herlighetsskapende.

Jeg har i de siste dager diskutert med Annie. "Jeg tror jeg må slutte med disse andaktene fra filipperbrevet. Jeg er ikke verdig - våre liv er en fornektelse av brevets hovedbudskap?"
Jeg har ropt til Herren i min nød. ?

Uansett, jeg gripes av en  indre nødvendighet og oppmuntring  til å skrive - til ikke å gi opp. Jeg tror på dette guddommelige krafts Ord som i skrøpelighet og ufullkommenhet blir kjød - blir virkelig - også ved Ord og det hellige måltid/sakrament når Herrens folk samles i sannhet, i åpenhet, ærlighet,  enkelthet og enhet - i gjensidig underordning. I den prosessen begynner det himmelske lyset å stråle, Guds kraft og nåde blir synlig og åpenbart. Vi har denne skatt i leirkar - i skrøpelighet - men det er av Gud. This is what is all about! 

Bønn og takk
Herre, jeg skjelver for ditt Ord! Samtidig reiser jeg meg opp og løfter hendene i glede og takk for at du fyller mitt hjerte og min munn med ditt Ord. Det er ikke noe du bare ønsker for oss. Nådens vannbad i Ordet og dens skapende herlighet og kraft Herre, er virksomt og skaper drømmer til realiteter - du er himmelens og jordens skaper. Ditt folk ligger for din fot og de tar imot ditt Ord. Vi ser evig en substans. Drømmene, de store brautende ord og forbildende forsvinner. Tilbake står det nye Jerusalem - det siste templets herlighet som et lys for hele jorden. Jeg bøyer meg for deg - og for dette gir jeg Deg ære og pris. Makten, styrken og herligheten er din. Amen.

Jeg lar dagens andakt være noe jeg skrev i en spesiell prøvelse for 7-8 år siden

8. desember 2006

”For det er Gud som er virksom i dere, så dere både vil og gjør det som er etter Guds gode vilje.  Gjør alt uten murring og misnøye, så dere kan være uklanderlige og rene, Guds barn uten feil midt i en vrang og villfaren slekt. Dere stråler blant dem som stjerner på himmelen”  Fil. 2, 13-15
 Complaining and disputing

I den siste tiden har jeg gledet meg over at  Jesu oppstandelseskraft er virksom i meg.  Vi har stoppet med