Vi har grunn til å spørre "hvorfor"?

Begrepet, «en balansert nytestamentlig menighet» er kommet som et resultat av den veien jeg selv har gått som kristen. Johannes skriver i et av sine brever: « Jeg skriver til dere barn, fordi syndene er dere tilgitt for Hans navn skyld.» (1.Joh. 2:12). Dette er startgrunnlaget for alle kristne. For meg ble det en virkelighet da jeg tok imot evangeliet om Jesus på et «vekkelsesmøte» en kald januardag i 1970. Selvv om jeg  både hadde hørt og bedt «Fader vår» mange ganger, så skulle det nesten gå ti år før jeg  hadde «lært Faderen å kjenne.» (1.Joh. 2:12) Selvsagt var jeg frelst, men etter nesten ti år som kristen var jeg enda et barn. HVORFOR? Jeg  hadde gått  på kristne møter, værte med i kor og musikklag, hadde gode kristne venner - men hadde ikke vokst. Jeg hadde flyttet fra «bedehusmiljø»  til mer «frikirkelige miljø», men mitt kristenliv var og ble som en «jojo», nemlig opp og ned. Jeg hadde ingen «balanse» i mitt liv som en kristen (til fortvilelse for meg og mine omgivelser). Jeg undret meg over hvorfor det var slik?

Gjennom 70 og 80 tallet opplevd mange menigheter stagnasjon og tilbakegang i medlemsmasse. Vi så store ungdomskull forsvinne, uten å stille spørsmålet: HVORFOR? I denne tiden så nye menighetstyper dagens lys. «Fellesskapsbevegelsen» ble fulgt opp av «trosbevegelsen». Folk meldte seg ut av en menighet for så å melde seg inn i en annen. Ja, noen skiftet menighet som andre skiftet skjorte. Vi ser pastorer og menighetsledere som blir utbrent. Tross iver i arbeidet - bærer det liten eller ingen frukt. I Efeserne 1:8-10 skriver Paulus: «… etter Hans nådes rikdom. Denne nåde har han gitt oss i rikt mål, med all visdom og forstand, da han kunngjorde oss sin viljes hemmelighet, …. om en husholdning  i tidens fylde: å samle alt til ett i Kristus, både det som er i himmelen, og det som er på jorden». Paulus bruker her begrepet «hemmelighet» og «husholdning», og snakker her om menigheten.

Hva ?

«En balansert nytestamentlig menighet», hva er det? Hva er denne hemmeligheten som Paulus snakker om?  Er det "en balansert nytestamentlig menighet" han snakker om?  Som jeg tidligere nevnte, var det for mange av oss  på slutten av 70-tallet «fellesskap og husmenigheter» som var aktuelt. Så svingte pendelen. Med  «trosmenighetene» kom ønsket om store menigheter - der man så til de store menighetene i Amerika. Vi fikk fokus på  sterke pastorer som kunne samle store og sterke menigheter.  Det virket veldig forskjellig fra det jeg var vant med.  Selv opplevde jeg å se begge disse menighetsstrømningene. Når jeg ser tilbake,  har de sine styrker og svakheter  begge. Hva er så en balansert nytestamentlig menighet?

Jeg leste nettopp følgende om forståelse av menigheten : «Menigheten er her på jorden, ikke for å gjøre det andre grupper kan gjøre, men for å gjøre det andre grupper eller mennesker umulig kan gjøre. Den er her for å manifestere kraften og livet i Jesus Kristus ved å fullføre tjenesten som var gitt til Ham av Faderen..» (Ray Stedman)

Hvordan?

Hvordan ville i tilfelle «en balansert nytestamentlig menighet» se ut i 1999 og inn i år 2000?. Min søken etter det jeg kaller «en balansert nytestamentlig menighet» førte meg i kontakt med William A. Beckham og hans bok «The Second Reformation» og  Ralph W. Neighbour’s bok «Where Do We Go From Here?» Begge bøkene tar opp spørsmål som:«Hvorfor er menigheten så ineffektiv i å møte samfunnets desperate behov»? Hvorfor er det så mange menighetsledere som blir utbrente? Hvordan kan vi komme bort fra det å se mennesker «frelste», til det å gjøre «disipler» ? Går det an for oss å oppleve det menighetslivet som vi leser om i Apostlenes gjerninger, og i tilfelle hvordan?

Et historisk overblikk
I vår søken etter en «balansert nytestamentlig menighet» er det naturlig å ta et historisk overblikk. Hvordan startet det hele? Det kan vi lære ved å se på urmenigheten, og ikke minst på hva Jesus gjorde. Han er jo vårt eksempel.

Hva kan vi lære av historien? Er det noe som kjennetegner en menighet i vekst?
La oss starte med å se på hvordan Jesus levde sin form for «balansert nytestamentlig menighetsliv».

Grunnlaget for en god start…
Jesus er verdens frelser. Er han også Herre over menigheten? Hebr.11:10 sier: «..det er Gud som er byggmesteren og skaperen (arkitekten).» Tror vi virkelig på det? Menigheten i dag ser ofte ut til å overse den grunnleggende design som er åpenbart for oss i bibelen.

Mens Jesus var i synagogen i Nasaret, leste han fra Jesaja boken : «Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne et gledens budskap (gode  nyheter) for de fattige. Han har sendt meg for å kunngjøre at fanger skal få frihet, og blinde skal få synet igjen for å sette undertrykte fri». Når disiplene til døperen Johannes kom og spurte om han var den som skulle komme, svarte han med å referere til at blinde så, døve hørte, halte gikk og evangeliet ble forkynt for fattige. Jesus var Messias, den salvede. Han var kommet for å «forklare Faderen». Ingen hadde sett Faderen uten Sønnen og den Han åpenbarer det for.

Det som oftest sitter igjen når vi tenker på Jesus, er de miraklene han gjorde, og de store folkemengdene som fulgte Han. Men størsteparten av sin tid brukte Jesus til å besøke helt vanlige jødiske hjem. Han hadde noen få som var hans nære venner.

I en diskusjon med døperen Johannes sine disipler om faste, kom Jesus med følgende bilde: «Heller ikke fyller en ny vin i gamle skinnsekker, for da vil sekken revne så vinen spilles, og sekken blir ødelagt. Nei, ny vin fyller en i nye skinnsekker, da blir begge deler bevart.» Matt.9:17.

Det som startet med et spørsmål om faste, ble til en samtale om vinen, det nye livet, - og om skinnsekken,  strukturen som skulle ta vare på det nye livet. Jesus kom ikke bare for å «oppfylle loven og profetene», Han trengte også å lære mennesker å leve ut det nye livet innenfor en ny struktur. Hva er så forskjellen mellom vinen og skinnsekken?
 

Jesus kom med nytt liv, men han formet også et nytt legeme. Han kom med Ånden, men og med ny struktur som besto av en helt ny måte å leve med hverandre. Jesus kom også med en annen teologi enn den som var kjent for jødene. Det førte også til nye metoder - gudstjeneste form. Han kom med frihet, men også med orden.

Jesus modellerte…
I sitt noen og tretti år lange liv levde Jesus tre og et halvt år hvor hans tjeneste var synlig. Han proklamerte at Guds Rike var kommet nær. Han helbredet syke, kastet ut demoner og reiste opp døde. Til slutt døde han selv.Jesus etterlot seg de et hundre og tyve som var samlet på øvre sal - enkle mennesker som datidens «hellige» menn; presteskapet, de skriftlærde og fariseerne aldri ville ha satset på.
Jesus levde blant mennesker - Han spiste og drakk - Han åpenbarte Guds Farshjerte og han provoserte de religiøse. Kort sagt, han var der mennesker var, i deres hverdag, i deres sorg, i deres sykdom, og sist men ikke minst i deres gleder. Hele Hans liv besto i å være der Gud ville han skulle være.

Jesus sier: «Den som tror på meg, han skal også gjøre de gjerningene jeg gjør. Og han skal gjøre større gjerninger en disse…» Vi lengter etter å se tegn og under. Og  skal vi  lengter vi etter å se store lokaler fulle av folk, at mange mennesker tar imot Jesus som sin frelser. Det er ikke noe galt i det, dette ligger også på Jesu` hjerte. Men glemmer vi noe opp i det hele? Jesus samlet ikke bare store folkemengder. Han fremførte heller ikke bare noen av de største under mennesker har sett. Han levde også i fellesskap med mennesker av alle kategorier, og åpenbarte at Guds rike var kommet nær. Han samlet en liten kjerne rundt seg som han kalte disipler, de lærte han å leve i fellesskap med seg selv fra dag til dag. Disse var med ham når han ba, når han talte i liknelser, når han møtte mennesker, når han utførte mirakler. Han lot dem først se de gjerninger han gjorde, for så selv å se på at de gjorde det samme. Han sendte ut de tolv - for deretter å sende ut de sytti.  Kort sagt, de ble formet av ham til en ny skinnsekk.

Jesus -  grunnstenen
Alle viktige hendelser i Jesu liv skjedde i en eller annen form for «fellesskap»  -  et fellesskap som var bygd på nære relasjoner.  Jesus kom fra himmelen, fra et nært fellesskap bestående av Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd. Det grunnleggende fellesskapet som er «der to eller tre er samlet…», fantes her. Han ble født og vokste opp i en jødisk familie hvor han sammen med Josef og Maria levde i et familiefellesskap.  Han ble døpt i Jordan. Det skjedde  hos døperen Johannes og den flokken av disipler han hadde rundt seg - også et nært fellesskap. I tre og et halvt år levde Han sammen med de tolv disiplene som skulle bli  kommende ledere, nære relasjoner med gode venner. Han gikk så langt som å kalle dem sin «familie». Da Jesus ble «forklaret» oppe på berget, hadde han med seg sine nærmeste venner, de han hadde fortrolig samfunn med: Peter, Jakob og Johannes.

Etter som korsfestelsen nærmet seg, ble de opplevelsene Han hadde i fellesskap med sine disipler enda viktigere. Etter at de hadde spist sammen i fellesskap på øvre sal,  vasket han føttene til disiplene. Han viste dem hvordan en sann tjener er. Han var sammen med disse nære vennene, både foran sin død, og etter oppstandelsen - alltid i et fortrolig og nært fellesskap. Da Han  hadde sin «dødskamp» i Getsemane, skjedde også det i fellesskap med de nærmeste. Da Jesus ble korsfestet, skjedde det i et fellesskap som besto av lovbrytere, tyver og voldsmenn. Kvinnene som var i Jesu følge, ble værende hos Ham helt til den fryktelige slutten. De gav den trøst og lindring som de kunne, for så å gjøre de nødvendige forberedelser til Hans begravelse. Jesus kom med en helt ny pakt, som var bygd på bedre løfter, men han kom også som grunnsteinen i et nytt tempel, et tempel som besto av levende steiner.

Disiplene.
Disse besto av enkle mennesker som levde sammen med Jesus og hverandre i tre og et halvt år. De hadde opplevd mektige ting i fellesskap med Jesus, og mottatt mange sterke løfter. I fellesskap med Jesus hadde de gale motivene deres blitt avslørt, men her lærte de og at Guds Rike var der de var. Peter som kom med den sterkeste bekjennelsene før Jesus ble korsfestet, men oppdaget til sin fortvilelse at han fornektet Jesus når han trengtes som mest. Etter at Jesus var død, låste de seg inne av frykt for hva som kunne hende. Noen gikk tilbake til sitt gamle yrke og regnet med at nå var «festen» slutt. Når de møtte Jesus igjen etter oppstandelsen, skjedde det rundt rammen av fortrolig fellesskap. Jesus «samlet trådene», og gjentok sine løfter om Den Hellige Ånd som skulle komme før han igjen forlot dem. Fem hundre mennesker så ham etter oppstandelsen. Av disse møter vi igjen et hundre og tyve som var sammen på øvre sal. I fellesskap var de samlet mens de ventet på det som var lovet.

Pinse.
Mange mener at pinsen er Menighetens fødselsdag, (noe jeg er usikker på). Da Jesus ble døpt av Johannes i elven Jordan, kom Ånden over Ham som en due, og Jesus kunne si «Herrens ånd er over meg….» Trengte Jesus sitt jordiske legeme å bli døpt med Den Hellige Ånd, så trengte også Menigheten, Hans nye «kollektive» legeme å bli døpt i Den Hellige Ånd. Disse et hundre og tyve som var samlet på øvre sal, og fikk kraft i det Den Hellige Ånd kom over dem, hadde Jesus brukt tre og et halvt år av sitt liv på å forme til «Menigheten». Denne flokk som hadde lært å leve i fellesskap med hverandre og med Jesus, skulle i de neste hundre år snu opp ned på hele den til da kjente verden. Som ild i tørt gress spredte Menigheten seg fra hus til hus, fra by til by, fra rike til rike. På tross av stor forfølgelse så det ikke ut til at noe kunne stoppe det som var begynt. Det som fungerte i Jesus, fungerte nå i hans «kollektive legeme», det som startet ved Jordan elva hadde nå spredd seg utover hele Romerike.

Fra levende felleskap til katedraler
På tross av motstand hadde menigheten gjennom de første århundrer spredd seg utover hele Romerriket. Til sist nådde det like inn i det Romerske keiserdømme. Det at keiser Konstantin sin mor tok imot den kristne tro, resulterte i at Konstantin innførte kristendommen som Romerrikets offisielle gudstro. Ved å bruke det Romerske rikets lederstil og maktapparat utviklet Konstantin en menighetsstruktur som skulle vare i over 700 år. Menigheten skulle etterhvert mer og mer ta form av en institusjon, hvor «katedralen» ble det naturlige møtestedet. Hva er det som kjennetegnet Konstantin sitt katedralmønster?

• Mennesker går til en bygning (Katedraler).
• En fast dag i uken (Søndag).
• Og noen (en prest eller pastor).
• Gjør noe med dem ( undervisning, forkynner, helbredelse mm).
• Eller for dem ( et ritual eller underholdning).
• For en pris (kollekt).

Hva skjedde?
Satan forsto tidlig at han ikke kunne ødelegge menigheten. Jesus hadde sagt at «dødsrikes porter ikke skulle få makt over den», og dette løftet var oppfylt. Forfølgelse, økonomiske vansker, politiske forandringer, falsk lære, hedenske religioner - ingen ting av dette hadde hindret menigheten i å spre seg gjennom det første århundre. En regner med at etter tre hundre år var det 6 millioner kristne innenfor det Romerske rike. Satan som ikke hadde  klart å ødelegge Jesus, hadde heller ikke klart å ødelegge Hans legeme, menigheten. Om den onde kunne ikke utrydde menigheten, hva skulle han da gjøre? Han måtte nøytralisere den!

Satan kunne ikke komme på noe mer genialt. Først av alt gav han menigheten en politisk posisjon samt at den ble sosialt akseptert. Dernest satte han alt inn  på å nøytralisere menigheten ved å angripe de små gruppene som eksisterte i hjemmene. Dette skulle få fatale følger for dens evne til å fostre nye kristne. Det fikk også stor betydning for oppbyggelsen av Hans kropp Trening av nødvendige ledere, menighetens evne til å gi evangeliet til verden, og sist men ikke minst evnen til å komme inn i Jesu nærhet og vandre i Åndens gaver. Resultatet av dette er at menigheten blir som en fugl som bare bruker en av vingene. Den hadde mistet evne til å fly! Menigheten var nå en jordbundet religiøs institusjon. Balansen og styrken i menighetens originale utforming var nå nøytralisert nok til å forstyrre Guds spesielle hensikt med menigheten - nemlig utrustning av de kristne og evangelisering.  Menigheten ble omgjort til flere tilskuere enn deltagere.

I boken «Fifteen theses towards a re-incarnation of church» sier Wolfgang Simson følgende: "For å innrette seg etter de aktuelle religiøse mønster adopterte den historiske ortodokse kirken etter Konstantin på 300- tallet et religiøst system som i  stor grad var gammeltestamentlig, komplett med prester, alter, et kristent tempel (katedralen), røkelse og en gudstjenestefeiring hentet fra den jødiske synagoge - gudstjenesten. Den romersk - katolske kirken gikk videre og kanoniserte dette systemet. Luther reformerte virkelig innholdet i evangeliet, men lot de ytre formene av «Kirken» være forbausende urørt. Frikirkene frigjorde systemet fra staten, baptistene døpte det, kvekerne tørrenset det, Frelsesarmeen uniformerte det, pinsevennene salvet det og karismatikerne fornyet det, men til denne dag har ingen gjort noe med den grunnleggende strukturen."

Simsons sterke påstand om at ingen har gjort noe med den grunnleggende strukturen er kanskje noe spissformulert, men får bli stående som den er uten noen kommentar fra min side. Noen forsøk har etter midt syn vært gjort opp gjennom historien på å endre strukturen. Jeg vil her nevne noe:

Martin Luthers reformasjon.
Det er ingen tvil om at Luther reformerte kirkens teologi, men han ønsket også å  gjøre noe med strukturen. Han var opptatt av hvordan det kristne fellesskap virkelig burde leves ut. Les hva han skrev: «De som ønsker å være oppriktige kristne og som vil bekjenne evangeliet i ord og handling, bør registrere seg og samles alene i et hjem. Her kunne man forrette dåp og nattverd på en kortfattet og fin måte, og innrette alt på Ordet, bønnen og gjensidig kjærlighet. Kort sagt: Hvis man  hadde de mennesker som oppriktig ønsker å leve som kristne, kunne orden og måte å gjøre det på raskt bli utviklet. Imidlertid kan jeg ikke, og ønsker ikke ennå, å etablere en slik forsamling, for jeg har ennå ikke de mennesker som trenges for det. Jeg finner ikke mange som etterlyser slike ting
Om jeg skulle få en forespørsel om å starte slike grupper, ville jeg ikke kunnet nekte det, og fortsatt ha en god samvittighet. Nei, jeg skulle gladelig gjort min del som best jeg kunne. »

Det å møtes i små grupper rundt i hjemmene var en av Luthers uskrevne teser, som han trodde på, men mislykkes med å sette igang. Når han så på fenomenet med  anabaptistene, ble han deprimert. Han måtte innrømme at det var noe i kvaliteten på det livet de hadde som han savnet i sin egen menighet. Luther innså at om han reformerte teologien og doktrinene som livet utryktes gjennom (den nye vin), måtte han også reformere kirkens struktur (skinnsekken). Hva var det som hindret Luther i å reformere kirkens livsstil så vel som teologien? Luther var forsiktig og tok politiske hensyn, men han manglet kanskje tillit til de mennesker som var i menigheten han tilhørte, og sist men ikke minst hadde han frykt for å miste bevegelsen til anabaptistene. Hvordan ville Kirken sett ut i dag om Luther hadde like stor suksess med å endre strukturen og livsstilen som han hadde med de teologiske endringene?

Mellom Luther og Wesley.
Tanker om små grupper dukket opp også etter at Luther bestemte seg for å bruke den «katedralstrukturen» som allerede eksisterte. Philip Jakob Spener, pietistismens far ( 1635 - 1705), så tidlig at i en sann menighets identitet er det en betingelse at kristne kommer sammen regelmessig i små grupper for å oppmuntre og disiplinere hverandre. Beckham har følgende sitat av Spener i sin bok
»Det er umulig for oss forkynnere fra talerstolen alene, undervise mennesker i forsamlingen så mye som det trengs, om ikke andre i forsamlingen, som ved Guds nåde har fått en grunnleggende kunnskap i det å leve som kristen, og er villig til å ta ansvar for å arbeide sammen med oss, og under oss for å omforme og korrigere sin neste så langt den enkelte evner». I 1670 startet Spener med møter som han kalte kollegia pietatis  «hellige samlinger», hvor en møttes for å gi gjensidig  oppmuntring og hjelpe hverandre til å unngå forglemmelser. Her møttes en to ganger i uken, og i gruppene deltok både menn og kvinner. I begynnelsen diskuterte en søndagens preken, men senere gikk en over til diskusjoner med utgangspunkt i skriften.

Wesley og hans klasser.
Brødrene Charles og John  Wesley skulle sammen med George Whitefield få stor betydning for menighetens liv og vekst mot en balansert NT menighet. Samuel Wesley, far til John og Charles, la grunnlaget for en slags religiøs forening så tidelig som 1701 - 1702. Susannah Wesley, mor til John og Charles, begynte med husmøter som vokste til slike dimensjoner at Samuel ble urolig og ba henne om å stoppe med disse møtene. Susannah svarte: «om du ønsker å være i konflikt med Guds vilje, så bøyer jeg meg for Gud snarere enn deg».

John Wesley var den som til slutt gav bevegelsen form og styrke. Bill Beckham (sitat fra Howard Snyder) har i sin Bok «The Second Reformation» følgende uttalelse om Wesley::
»Metodistsamfunnet var delt opp i klasser og mindre grupper som kaltes "bånd". De som var medlemmer  av metodistsamfunnet, var for å være helt korrekt, summen av de som var med i klassene og "båndene", det var en forutsetning for å bli regnet som en del av «samfunnet», at en var medlem i en klasse, hvor en hadde sitt grunnleggende menighetsliv, med intimt fellesskap.
Klassene var hjørnestenen i at mennesker ble oppbygd og satt i stand. Klassene var i praksis hu menigheter ( ikke klasser for å undervise menneske, som i en skoleklasse), som møtes i de forskjellige nærområder hvor folk levde.  Disse klassene møtes normalt en times tid hver uke. Hver enkelt rapporterte hvordan det gikk med sitt åndelige liv, eller kom med praktiske behov, for så å få forbønn og støtte fra de andre.  Råd og irettesettelser ble gitt om det behøvdes, krangler ble gjort opp og misforståelser ble ryddet av veien. Og etter en time eller to sammen i en atmosfære av kjærlighet, avsluttet de samværet med bønn og takksigelse."

Wesley og de tradisjonelle kirkene
Noen tradisjonelle kirkeledere beskyldte Wesley for å forårsake splittelse ved at han dro kirkemedlemmer inn i klasser. Ja, noen gikk så langt at de beskyldte ham for å «samle menighet ut av menigheter.» På folkemunne ble han beskyldt for å stjele sauer. Dette benektet Wesley kategorisk!

Beckham sier at om vi ser etter årsaken til Wesley`s suksess med å etablere det han kaller for en Cellebevegelse, der andre hadde mislykkes, så lå det i hans forståelse av klassenes natur. Disse små gruppene ( klassene) fungerte i realiteten som menigheten. De gjorde det som menigheten var tenkt å gjøre. Når han møtte motstand, ble ikke Wesley distrahert av den tradisjonelle menigheten som betraktet seg selv som den virkelige menigheten. Klassene var for Wesley den virkelige menigheten, og fikk derfor hans hovedfokus. De fungerte derfor i autoritet som Kristi legeme. På grunn av at Wesley gav klassene en så stor posisjon både åndelig og når det gjaldt læren, kunne de også stå imot da presset fra den tradisjonelle menigheten kom. Wesley beskyttet sine små grupper, fordi han som korrekt er, identifiserte dem som  selve hjertet i bevegelsen. Han gikk så langt at han nektet å bruke tid på mennesker som ikke ville møtes i disse samfunns gruppen.

"...ikke en del av oss"
Wesley summerte opp sin holdning vedrørende klassene i et brev, « De som ikke vil delta i gruppe (klasse) kan ikke bli en del av oss. » Det som hadde størst betydning for Wesley, var å se til at menigheten utviklet seg til et sunt fellesskap bygd på nære relasjoner. Wesley`s liv viser oss at Gud alltid vil søke å restaurere sin menighet tilbake til en nytestamentlig design med små grupper. George Whitefield , som levde på samme tid som Wesley forsto også viktigheten av de små gruppene. Under den store vekkelsen som gikk i kjølvannet av Wesley i attende århundres England, skrev Whitefield følgende:  "Brødre…la oss klart, tydelig og fritt fortelle hverandre hva Gud har gjort i våre liv. Gjør noen det, vil de oppleve det godt, som så mange før dem har gjort. Ved å danne små grupper på fire eller fem personer, som møtes ukentlig for å dele det den enkelte opplever i hjertet Her kan vi også be for, og oppmuntre hverandre når det er behov for det. Bare de som har erfart dette,  kan fortelle om de uforglemmelige erfaringene et slik fellesskap mellom mennesker er. Jeg kan ikke tenke meg at et menneske som fullt ut elsker seg selv og sin neste, skulle vær flau for å åpne sitt hjerte, å motta råd, formaning og irettesettelse, og samtidig motta den forbønn som de trenger. Et seriøst kristent menneske vil ha stor respekt for en slik samling, og regne den som en av de største velsignelser."

Hva gikk galt?
John Wesley og de han sto sammen med om å skape en levende cellemenighet, lyktes ikke. Årsaken til det kan være at bevegelser som er bygd på små grupper, blir svekket på to punkter:
For det første står ledere for mer tradisjonelle menigheter, imot denne form for menighets struktur. Av frykt motarbeidet de den nye bevegelsen. Om vi skal anvende det i dag, så skriver noen av de nyere forfatterne dette om små grupper, » Den viktigste hindring for grupper i hjemmene i dagens USA er ikke det å tilpasse dem vestens kultur, det går mer på det å overvinne motstanden mot å bringe det inn i den tradisjonsbundne institusjonen som kirken er blitt.»

Den neste svakheten var den manglende teologiske forståelsen av de som var talsmenn for smågruppene og deres natur. Med unntak av Wesley selv, sviktet lederne, ved å ikke forkynne gruppene som selve menigheten.

Både Luther, Spener og Wesley definerte både læren og teologien i forhold til små grupper. De mislyktes når det kom til stykket, i forståelsen av den tradisjonelle struktur – eller i å ta hensyn til hvordan gruppene skulle forholde seg til den eksisterende tradisjonelle strukturen etter hvert som det sterke lederskapet forsvant.

Personlige erfaringer
Det er lett å identifisere menigheten med det som er synlig – det vil si bygning og det som skjer der av aktiviteter. Etter noen år som kristen, begynte jeg å undres på hvilken menighet som var  »den rette». I Haugesund var det pinsemenighet, metodistmenighet, baptiser, statskirken,  bedehus og mer. Men Bibelen snakket om menigheten i entall, enten i en by (menigheten i Efesos), eller i et hus, eller den universelle menigheten. Hva skulle jeg identifisere meg med? Hva var det å være en del av menigheten? Etter en lang periode med søken etter svar, meldte jeg meg ut av den norske kirke, eller statskirken, som jeg mer og mer så som en del av verdens system. Det var i denne perioden jeg ble bevist på »troens dåp». Mitt valg falt på Misjonsmenigheten  i Haugesund, der jeg etter kort tid ble døpt. Selv om den liturgiske form var noe friere en det jeg var vant til, var det fortsatt mange ubesvarte spørsmål i hodet mitt om menigheten. Jeg savnet fortsatt fellesskap, noen å stå sammen med (selv om min kone og jeg hadde hverandre). Jeg var med på alle de samlingene som var i min nye forsamling, men på tross av det savnet jeg undervisning som kunne føre meg videre inn i det dynamiske livet som vi finner hos Jesus og de første kristne.

Fra frustrasjon til håp.
Det hadde vært et helt vanlig kveldsmøte. Etter at møtet var ferdig, kom en kjenning fra menigheten bort til meg. Han inviterte min kone og meg hjem på besøk. Jeg takket selvsagt for invitasjonen, uten helt å vite hvilken betydning den skulle få for mitt videre kristenliv. Dette ble starten på en ny og spennende tid. Her møtte jeg for første gang noen som snakket om å treffes i hjemmene om fellesskap. De som jeg besøkte hadde vært på en konferanse. Den foregikk på Vaulali og hadde gjestetalere fra England, som var en del av den fellesskaps/husmenighets vekkelsen som nå gikk for fullt der. Konferansen, som samlet 50 - 60 mennesker, med ulik bakgrunn og alder, fra forskjellige steder i landet.  Den konferansen  fikk stor betydning for mange – og ble begynnelsen til flere "fellesskap" rundt i Norge.

Hjemmene ble igjen arena for menigheten. Nære fellesskap, hvor vi hadde lovprisning, delte nattverd, fikk undervisning og hvor vi dyrket vennskap og hadde mye sosialt fellesskap. Vi reiste ofte flere familier sammen på ferie. Det ble arrangert sommerleir med gjestetaler fra England, men hvor også noen våget å undervise dele erfaringer fra vårt eget land. Den nye oppdagelsen var stor for mange. For noen ble det med fellesskap så viktig, at de valgte å kjøpe hus sammen  eller å dele leilighet. Det å hjelpe hverandre med praktiske ting: som når noen skulle bygge eller pusse opp huset, reparere bilen, ble en del av livet. Begrepet  ecclesia (de utvalgte/forsamlingen) og koinonia (fellesskap) fikk et forståelig innhold. Menighetslivet ble på nytt en livsstil mer enn møtedeltagelse. For noen gikk det så langt at boformen nesten tok form av »kollektiv», noe som senere skulle skape misforståelser og sår.  Ja, - noen så på oss som »sære» og kanskje på grensen av  »sekteriske». I ettertid har nok mange også tatt selvkritikk på en del av holdningene våre. Noe mente vel å ha  ”den sanne læren”. Det som skjedde var for det meste positivt, selv om det i noen tilfeller utviklet seg negative bånd. For meg personlig ble denne tiden på mange måter til et vendepunkt. Her fikk jeg lære Gud å kjenne som min Far. Jeg fikk også en ny forståelse av menigheten, og jeg lærte å bli trygg på meg selv. Her begynte jeg å ta ansvar, først og fremst for min egen vekst, men jeg lærte også å tjene med de talentene jeg hadde. Senere fikk jeg ansvar for andre gjennom å lede en gruppe selv.  Selv om jeg lærte mye om å stå sammen med andre, lærte jeg ikke hva det er å være disippel,  så jeg siden kunne gjøre disipler . Ordet: "For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt i blant dem" hadde fått en mening.  Men jeg forsto ikke helt hva det vil si å være Jesu disippel og etterfølger. Her så jeg allikevel for første gang det grunnleggende menighetslivet.

Historien gjentar seg.
Den "bevegelsen" som startet på syttitallet, og som fikk oss til å gjenoppdage det grunnleggende menighetslivet i små nære fellesskap, møtte på åttitallet sin »motpol» i »Trosbevegelsen». Kjennetegnene var her: sterk tjenestefokusering. Troen ble forkynt som viktig for å kunne motta helbredelse/velsignelse, salvelse ble målt ut fra om du hadde suksess på et eller flere områder. Ønsket om å "bygge" store forsamlinger, eller å ha en stor tjeneste, ble viktig. Noen kom hjem fra reiser enten til Korea, USA eller nabolandet Sverige, og kom hjem med ønske om å bygge tilsvarende menigheter. Noen lyktes med dette, og etablerte i tillegg til denne bibelskoler. Disse er i dag blant de største menighetene i landet.  Selv har jeg opplevd å bli inspirert av forkynnere fra trosbevegelsen, ja – mange inspirerer meg fortsatt. I denne tiden med fokus på vekst og store forsamlinger ble husgrupper av mange sett på som innadvendte. Jeg ble selv dratt mellom begeistringen over store møter, med inspirerende undervisning og lovsang med trøkk, og gleden av å være en del av et fellesskap bygd på nære relasjoner.

Et av husgruppemenighetenes problem ble også mangelen på ledere, etter hvert som de vokste, og måtte deles. Følelsene rundt det med å skille lag var også blandet, hvem skulle være med hvem osv. Det ble nå også behov for å definere begrepet »hyrde/pastor». Og de valg som ble gjort førte oss etter hvert mer i retning av en sterkt pastorstyrt menighetsform. Parallelt med valg av lederstruktur, kom nye mennesker til gruppene, mange hadde såre følelser og kom med gale forventninger. De som kom fra mer tradisjonell menighetsbakgrunn, hadde problem med å se livet i en gruppe som menighetsliv, noe som etter hvert førte oss i retning av "katedralmenigheter" -  men da med grupper. Som menigheter vokste vi til flokker på rundt 60 – 70 mennesker, de største med rundt 100 – 400 medlemmer. Noen eksisterer fortsatt, mange har forsvunnet, eller slått seg sammen med andre, slik som for eksempel Bergen Kristne Senter som nå sent gikk inn i Levende ord i Bergen. Det være seg fellesskapsbevegelsen eller trosbevegelsen - begge har endt opp med en struktur som Beckham betegner som en fugl med bare en vinge. Enda har vi ikke kommet bort fra Konstantins katedralkirke.

Er det galt å stille spørsmål?
Hva er så fruktene av det som skjedde på syttitallet og åttitallet? Har vi sett en reel menighets vekst? Har Guds rike gått frem? Jeg vet ikke om jeg har svar på noen av disse spørsmålene, men jeg har gjort meg noen refleksjoner. For det første tror jeg ikke at fruktene bare har vært gode. Jeg  har møtt mennesker som er skadeskutte,  i kjølvannet av både fellesskapsbevegelsen og trosbevegelsen. Mange har blitt såret av sterke personligheter, ja – noen har trukket seg fra all aktivitet, og strever med å leve opp til andres forventninger. Atter andre føler på utilstrekkelighet. Det er pastorer som har brent seg ut, eller bare lagt ned sin tjeneste.Om vi har sett mange nye menigheter vokse frem i kjølvannet av det som skjedde på 70 og 80 tallet, er jeg ikke så sikker på om vi kan regne alt det som vekst. Det har snarere skjedd en forflytning av mennesker, enn det at nye har blitt lagt til menigheten.

Et paradigme skifte
Paradigme, er et ord som av og til dukker opp i forskjellige sammenhenger. Ordet brukes om mønster, oppskrift eller modell og er ofte brukt for å beskrive radikale endringer i samfunn, innenfor vitenskap forskning eller trender. Et eksempel på paradigmeskifte var når en ung oppfinner kom med sin digitale klokke som skulle vise seg å bli en nyvinning. Sveitserne, som hadde produsert klokker i mange år, mente de visste det som trengtes å vite om klokker. De takket nei til nyvinningen og den unge mannen som hadde tro på sin oppfinnelse, gikk til en japansk og en amerikansk produsent som begge takket ja. I løpet av få år hadde den sveitsiske klokke industrien tapt 80% av markedet. De hadde gått glipp av paradigmeskifte som var skjedd når det gjaldt måling av tid, markedet ville nå ha de nye digitale klokkene.

Tradisjonelle kirker.
Hva er det som kjennetegner dagens menigheter? Flesteparten av dagens menigheter har et system hvor 20% (lederne) opprettholder virkegrener og opplegg for 80% av medlemmene (det i følge Bill Beckham). Årsaken til det er at vi har et menighetssystem som består av stadig flere aktiviteter. Dagens menigheter er blitt mer og mer "programbaserte menigheter" . På sirkus, pleier du ofte å møte noen artister som har glede av å få porselen tallerkener til å spinne oppe på toppen av en bambusstokk som er plassert i et stativ. Så springer han rundt for å hindre at noen av de roterende tallerkene skal stoppe opp og falle av. Det er unektelig ganske stressende å se på hvordan artisten mestrer det hele. Av og til kan en pastor sin hverdag minne om det artisten holder på med, bortsett fra at porselenet er byttet med forskjellige programmer. Jeg tviler på at det var det som lå på Guds hjerte når han tenkte på menigheten.

Historien om Larry  -  "Hvis jeg ikke får noe svar, stikker jeg  og fisker."
Beckham har i sin bok »The Second Reformation» to skikkelser, en som han kaller Larry og en som heter Eddie. Larry, en menighets leder i sitt førtiende år, hadde allerede vært pastor i flere menigheter, men blitt mer og mer desillusjonert over den tradisjonelle menigheten med fokus på søndagsmøte. Han var en av mange deltagere på en konferanse om cellemenigheten. Han lyttet mens deltagerne uttalte seg om hvorfor de var med : »Jeg er kommet for å finne ut mer om cellemenigheten.» Da det ble hans tur, hadde Larry behov for å være absolutt ærlig. Han delte sin lengsel etter å finne svar på hvordan menighetene kunne bli som i Det nye testamentet. Han kom med følgende hjertesukk, "Hvis jeg ikke får noe svar, stikker jeg  og fisker." Selv om alle  forsto hva han mente, ble rommet fult av latter. Larry ville finne seg noe annet å gjøre om ikke situasjonen endret seg. Det var flere enn Larry som hadde tenkt den tanken.

For hver eneste »Larry» som gir utrykk for hva de tenker, er det skarer av »Larryer» som prøver å overleve i den tradisjonelle menigheten med så stor verdighet og ærlighet som overhode mulig. Larry er en av de mange pastorer som lever med smerten av å lede en menighet som ikke holder mål i forhold til den oppskriften (paradigme) som Gud har lagt i hjertet. Det bildet vil aldri bli tilfredsstilt ved at en deltar på et søndagsmøte en gang i mellom.

Historien om Eddie
Beckham har også med en annen historie i sin bok, som forteller om kunden som på et av sine vanlige besøk i en småbedrift oppdage at  kontoristen som ikke var av de raskeste, »Eddie» ikke var tilstede lenger.

»Hvor er Eddie? Er han syk?»
»Nei,» kom det raskt. »Han arbeider ikke lenger.»
»Har dere tenkt på noen som skal erstatte ham?» Spurte kunden forsiktig.
»Nei! Det er ikke behov for noen til å erstatte Eddie.»

En stor prosentandel (mange regner med 80%) av medlemmene, i de mer tradisjonelle menighetene, bidrar lite eller ingenting til menighetens liv og vekst. er mer). Den menighetsform som Konstantin har gitt oss har skapt en »Eddie – infisering» av våre menigheter.

Om vi skal se på det som Ralph Neighbour kaller for den programbaserte menigheten, blir både Larry og Eddie stående som to gode eksponenter for hva som skjer med mennesker i den type menigheter. Vi har på den ene siden pastorer som sliter med å holde aktivitetene i gang, mens vi på den andre siden har medlemmer som kan forsvinne uten at noen savner dem.

• Husmenigheten
• Rundt om i verden finnes i dag tusener av husmenigheter. Ralph Neighbour beskriver i sin bok, »Where do We go from here?» typiske trekk ved husmenigheten:
•  samler vanligvis 15 – 25 personer
• samles ukentlig hver husmenighet står alene; altså ikke knyttet til andre samfunn/strukturer vokser sent, hvis de vokser
• de fleste har ingen visjon om aktivt å nå ut til de som ikke har hørt evangeliet, verken i dens eget område, eller til andre nasjoner.

Personlig må jeg innrømme at jeg kjenner igjen mange av disse trekkene fra egen sammenheng  Jeg kjenner det også igjen fra det jeg har sett i andre såkalte husmenigheter.  Mange har endt opp med å være navlebeskuere. Men når det er sagt, så har allikevel husmenighetene fostret mange fine ledere både her hjemme og ellers i verden. Men selv om det langt fra kan sies om alle, så har de ikke en aggressiv strategi på å evangelisere de unådde .De menighetene her hjemme som kalles »husmenigheter», er ikke representant for det vi tradisjonelt kaller husmenighet. Mange har utviklet seg til tradisjonelle menigheter med husgrupper.

Cellemenigheten
Jeg har flere ganger brukt begrepet »Et balansert nytestamentlig menighetsliv», og mener med det å sette fokus på at vi trenger en balanse i menigheten mellom det med små grupper (det lille fellesskap) som kjennetegner husmenigheten, men også gudstjeneste – fellesskapet (det store fellesskapet) som kjennetegner den tradisjonelle menigheten:  En fugl trenger to vinger..

Bill Beckham bruker et eksempel for å vise viktigheten av, for menigheten, å ha det han kaller et cellefellesskap og det store fellesskapet. Han bruker bildet av en fugl med bare en vinge, den kan lette fra bakken og nå en viss høyde. Men den bruker mye energi for å holde seg i luften. Ja, det blir mer flaksing og sirkling. Det hensiktsmessige ved to vinger er at det gir både fremdrift og retning. Den menigheten som jeg har vært en del av ( noe som også kjennetegner liknende menigheter ),  har i de første kanskje 10-15 år den har eksistert flakset rundt med husmenighetsvingen, for så i det neste tiår å flakse med den tradisjonelle menighetsvingen. Vi har nok opplevd noen resultater og frukter »der oppe i luften», men allikevel tror jeg vi har manglet helheten. Jeg er mer og mer overbevist om at vi trenger denne balansen.
Ralph Neighbour skriver at »cellemenigheten» i motsetning til »husmenigheten» anerkjenner en større struktur for menighetslivet. Normen er et antall celler som står sammen i et nettverk under fellesleder og lederteam. Det er som kroppen: Den består av mange celler, men ingen celler ville kunne eksistere skilt fra de andre.

Det som fungere i det lille… - vil alltid kunne fungere i det større
Kommentaren ovenfor har jeg lånt fra en artikkel om cellegrupper i et menighetsblad. Jeg synes setningene var så gode at jeg valgte den som overskrift på dette avsnittet hvor jeg vil vi skal se nærmere på noen av verdiene i cellemenigheten mens vi parallelt ser på celler  i naturen. Om cellene i kroppen vår fungerer, fungerer også resten av legemet. Det samme tror jeg er riktig når det gjelder menigheten, som jo Paulus omtalte som Herrens legeme. Men hva er så en frisk celle?

La oss først definere hva en celle er sett fra et kjent medisinsk leksikon: »Cellen er livets grunnleggende enhet, det minste element med et selvstendig stoffskifte og evnen til vekst og formering.» Og videre »De flercellete organismene er alle begynt som en celle, en befruktet eggcelle. Ved å dele seg har den skapt et samfunn av celler som har mer eller mindre spesialiserte funksjoner i helhetens liv. Alle livsytringer hos den flercellete organismen er i siste instans betinget av de prosessene som skjer i dens celler.» Cellene har ellers i følge samme leksikon et DNA – molekyl som kan sees i mikroskop som et rundt legeme, som kalles kjernen. DNA – molekylet er identisk med noe som kalles genene, det er de elementer som overfører cellens arvelige egenskaper til dens avkom. Som vi ser springer alt liv ut fra celler, det gjelder også kroppen vår. Det liv og engasjement som kommer til utrykk i kroppen vår , springer ut fra celler som  er sunne, friske og i balanse.

Cellen og cellens innhold.
Om vi ser på celler ut fra den definisjon som Beckham bruker, kan vi trekke mange paralleller til den menneskelige kroppen. Derfor er det er kanskje ikke noen tilfeldighet at Bibelen bruker kroppen med sine mange lemmer som bilde på menigheten. Har den menneskelige organismen et DNA, så har også celler i menighets – sammenheng et DNA. Det er Jesus som er cellens DNA, uten ham er det vi sitter igjen med våre egne kjødelige frukter. Mange har deltatt i grupper der fellesskapet, evangeliseringen eller bibelstudiet, var sentrum, og man har erfart å bli leie og trøtte etter hvert. Det er bare en ting vi ikke blir trøtte og utbrente av; det er Jesus Kristus levende iblant oss. Der Jesus blir løftet opp, vil han dra mennesker til seg, skriver Johannes i sitt evangelium.

Cellesystemet.
Cellen er selve strukturen som føre til mangfoldiggjørelse – det første grunnlegende element. Hvis vi tar utgangspunkt i hånden, er tommelen litt spesiell, den er avhengig av de andre fingrene for selv å kunne gripe. Det illustrerer også tankegangen i cellemenigheten om cellen som det grunnleggende element som alt annet knyttes opp mot og støtter. Selve grunnideen i cellen er at dens utvikling og vekst er styrt av cellens DNA. Kontakten, samfunnet, fellesskapet med Jesus er altså det som gir alle de andre elementene mening og mulighet til å virke. Beckham sier at det er Jesus vi skal multiplisere når en celle vokser og deles, ikke møter eller grupper. Når Jesus – fellesskapet er der - kan vi også gå inn i fellesskap med hverandre. Det er noe vi slipper å streve for å bygge. Det er etablert i Jesus, og vi kan velge å gå inn i det og ta del i det. Denne fokuseringen av Jesus, gir fokus for vår tilbedelse, oppbyggelse og visjonen for å nå ufrelste.

Utrustning
Lillefingeren symboliserer det å gi utrustning til de minste. Opplæring i Guds ord og Guds Rikes verdier er sentrale i cellen. Men det skjer i nært knyttet fellesskap med andre kristne, og i praktisk handling. Alle i en celle vil være involvert i å tjene andre med det Gud har fått utrustet den enkelte med og i å vinne andre for Jesus.

Ansvarlighet
 Ektepar bærer ofte en ring på ringfingeren, det står for meg som et symbol på ansvarlighet. Dette er et element som har flere aspekter. Det innebærer at den enkelte er selv ansvarlig for å leve med Gud og for selv å studere Guds ord og det hjelpematerialet som er tilgjengelig. Men det innebærer også en ansvarlighet i forhold til andre mennesker; celleleder, partner, fadder med mer. Det legges faktisk mye vekt på at alle har en plass som  "et støttende bånd" (se Ef. 4,16) i forhold til minst en annen i cellen. På denne måten blir vi til en viss grad ansvarlig for hvordan andre har det, lever og vokser, samtidig som vi utfordres til selv å leve åpent og ansvarlig med hverandre.

Lederskap
Langfingeren på hånda er den som er lengst. Den kan være et bilde på lederskap. Utvikling og opplæring av ledere er noe som skjer hele tiden i cellen. Alle lederfunksjoner skal ha nestleder under opplæring. Opplæring skjer dels ved egne kurs, men først og fremst ved praktisering i cellelivet og evaluering og støtte underveis. Alle som blir med i cellen er potensielle til å bli leder.

Evangelisering
I visjonen for cellemenigheten ligger at evangelisering og menighetsvekst skjer gjennom cellen. Dette kan vi la pekefingeren representere. Alle i cellen er involvert i evangeliseringen først og fremst ved at den enkelte "oikos" (nærmeste omgangskrets), blir berørt av det livet og vitnesbyrdet som er i den enkelte troende. Alle cellemøtene inneholder en del der denne visjonen holdes oppe, og bønn for ufrelste er i fokus. Når man har vært i cellen en tid, vil fokus i det som er et partenerforhold og opplæring mer og mer være evangelisering og kontakt med ikke-kristne.
En cellegruppe møtes en gang per uke til fellesskap, lovprisning, oppbyggelse og  en visjonsdel, som betyr at en fokuserer på målet og  det at cellen skal deles. Syklus for en cellegruppe er at den har en livssyklus på fra seks til ni måneder. Da skal gruppen, om den er sunn ha trent ny leder og ha klar ny kommende gruppeleder. Dette vil skje på en naturlig måte om vi er opptatt med å gjøre det som står i de ovenfor nevnte punkter.

En menighet i forandring, Kristne Oslo vest (I 2001 skiftet navn til Nettverkskirken)

Hvorfor fokusere på denne menigheten?
Hovedårsaken til at jeg valgte denne menigheten, når jeg skulle ha tredje års praksisplass, er for det første at relasjonene allerede var der. I tillegg  var denne menigheten i samme prosessen som jeg selv var i, og hadde mange fellestrekk med min bakgrunn..

Historie
Kristne Oslo vest er en menighet som har sitt utspring fra en husgruppe bestånde av studenter. De hadde sin påvirkning fra England og fikk der en ny forståelse av ordet menighet. Tor Undheim, som i dag er pastor i KOV, beskriver det slik: " En helt ny dimensjon kom inn i vår verden. Vi gav oss til dette med alt vi hadde, fulle av energi og pågangsmot. "Menigheten er ikke bare aktiviteter, men en måte å leve på",  var en utbredt filosofi."  De gledet seg over å være med på noe som angikk det naturlige livet, det å slippe å være en del av det tradisjonelle kristenlivet med "kristnet krav og mas," kjentes godt.
Menigheten bar preg av liten struktur både når det gjaldt lederskap og aktiviteter. Møtene og samlingene ti KOV var preget av frihet, spontanitet og fleksibilitet. Fellesskap og aktiv hjelp og støtte var en del av hverdagen. Tor sier selv om den tiden: " Når vi ser tilbake på denne tiden ble et titalls personer frelst og tillagt denne husmenigheten i 70-80 åra."

Utvikling mot tradisjonell menighet.
Mot vanlige odds for husmenigheter vokste KOV fra ca. 15 i 1980 til 60 - 70 personer i 1990. De begynte med offentlige møter, først i Ullern menighetshus, så i Røa Samfunnshus, for så å få egne lokaler i Aslakvn. i 1992. Medlemstallet er forøvrig doblet siden  registrering som menighet i 1991. I Aslakvn. ble det en aktiv periode på 4 - år med satsing på misjon, forskjellige evangeliseringskampanjer og kurs; forskjellige opplæringskurs, masse virksomhetsgrener for å støtte opp om gudstjenestelivet og storsamlinger. En periode hvor de erfarte å ikke få til det med fellesskapsgrupper / celler.
Tor kommenterer: " Gradvis har flere og flere av oss merket en trøtthet og utmattelse i menigheten indre liv. Vi holdt på med mye, men hva førte det til?"

Paradigmeskifte.
Sommeren 1997 reiste 39 store og små til Vrigstad på konferanse om Cellemenigheten, hvor Bill Backham var hovedtaler. Dette ble for mange et paradigmeskifte, undervisningen ble for mange ne ny åpenbaring av den nytestamentlige menighet som hadde en tovinget struktur med samling i hjemmene (cellen) og samlinger på øvre sal ( storsamling). Det ble satt igang en prossess i menigheten, som startet  med lederne, for å omstrukturere menigheten til en cellemenighet. Lederne for de tre husmenighetene, som nå var et mellomstadium, bestemte seg for å møtes hver fjortende dag for å forme en "prototypcelle",  hvor de begynte å bruke undervisningsmateriellet til Ralph Neighbour.

Frukt (resultat).
 Etter tre måneder besluttet lederne seg for å dele "prototypcellen" i tre celler. Samtidig besluttet man å avslutte de tre husmenighetene, men fortsette med gudstjenestefellesskapet. De som gikk i menigheten ble oppfordret til selv å ta stilling til om de ville gå inn i en av cellene.  Den enkelte måtte ta valget på egenhånd. Dette var i begynnelsen av 1998, et år senere har alle tre gruppene delt seg, leder har blitt trent og nye er blitt lagt til menigheten. Ja, menigheten har opplevd  flere frelste gjennom prosessen med å omstille seg enn på mange år.

Vitnesbyrd.
Jeg har tillatt meg å ta med noen korte utsagn fra Kristne Oslo vest sin informasjonsavis om hvordan folk opplever det å leve innenfor en cellemenighet.

Cellesystemet
En ung kvinnelig deltager ble spurt om det ble mye struktur, og lite liv i disse cellene? Og hva hun opplever som det viktigste fokuset i cellen?
-" Strukturen  virker! Den er med på å gjøre ting enkelt. Terskelen for å komme inn i Guds nærvær er lav. f.eks. ved lovsangen trenes vi til å bare kaste oss uti og være med. Vi kan ikke sitte å vente på å bli "oppvarmet".  Rollene i gruppa er annerledes enn jeg har vært vant til. De som leder ydmyker seg for Gud, gir fra seg kontrollen, og lar Gud sette sitt preg på samlingene. De sitter heller ikke der og skal undervise oss "der nede". Hva jeg opplever og mener er viktig, ikke bare det å gi de riktige svar. Det er spennende og positivt.
- Jeg opplever cellen som Jesusfokusert, mer enn personfokusert, og det kjennes riktig. ved å fokusere på Jesus, åpner vi oss for Den Hellige Ånd. Om vi er mange med ulike ståsted, opplever jeg en enhet i det som kommer fram. f.eks. i forhold til bibeltekster kommer ting fram fra de forskjellige deltagerne.  Det blir som et "mosaikk - bilde" med mange biter og ulike farger.

Utrusting - materialet.
En annen deltager fra cellen, også en kvinne, ble spurt om hvordan selvstudium - materialet opplevdes, men kom i samme sleng fram med mer generelle kommentarer til celledeltagelsen.
- for meg har det vært kjempebra,...de 4 ukene jeg har gjort ( Velkommen til cellekirken). Jeg pleide å høre på kassett i bilen til og fra jobb. En slik måte å gjennomføre det på, blir jo ikke så grundig som å lese alle bibelvers og å notere. Nå er det blitt en pause utfra forskjellige ting som presser på, men jeg har ikke gitt opp...! - Jeg prioriterer høyt å være med i celle. Tiden med cellen oppleves som "effektiv", og jeg får mye igjen for det jeg investerer der. Tilhørighet til en mindre gruppe og å bli involvert i andre menneskers liv er positive faktorer. For meg er strukturen flott! Fokus på Jesus gjør at gruppen ikke blir problemorinterert. Det skjer en konkret bevisstgjøring når det gjelder å nå ut. Spennende ting skjer!

Ansvarlig - partner
En familiefar på tredve, med kone og tre barn ble spurt hvordan ansvarliggjøring i forhold til  partner fungerte.
- Jeg er sammen med Tor Undheim en gang i uka. Nå er forholdet definert som fadder / nykommer med Tor som min fadder. Det betyr at det er mit liv og utvikling som er i fokus, og at tiden brukes mest utfra mine forventninger og behov. "Dett fineste med dette er opplevelsen av "parakleten" - medløperen - som heier meg frem, oppmuntrer og ansporer meg på veien. Frukten av dette er større trygghet og selvtillit. Jeg ser at jeg ikke kan leve et Jesusliv alene. Noen ting kan gå, men jeg vil ikke nå modenhet på den måten. - Tiden mellom at vi møtes går fort, og det er ikke alltid jeg har fått gjort "det jeg skal" til hver gang. Vi memorerer to bibelvers og leser en ukes materiale i "New Belivers Station" ("Velkommen til Cellekirken). Da er det viktig å fokusere på Guds godhet og hjerte for meg i den prosessen jeg er i, mer enn på egne presentasjoner, ellers ville dette fort bli tungt.  Dette krever noe av meg, men det gir raskt belønning. For eksempel merker jeg hvordan Guds ord blir levende i meg , og jeg kjenner et sterkt ønske om å dele det med andre. Jeg er helt "gira" på å profetere for tiden, og venter bare på anledninger til å gi levende ord til ufrelste venner.

Jeg har selv møtt denne profesjonelle  musikeenr.  Dette intervjuet med ham ble tat i juni 98. I dag er han, sammen med sin kone, leder for en celle og trener andre selv.

Lederskap
En av de som lenge har vært i lederskapet, ble spurt om hvordan lederopplæringen skjer, og om det er forskjell fra det han har vert med på før?
- Opplæring skjer mye gjennom å få delegert ansvar og oppgaver fra celleledere i forbindelse med møtene. Jeg ser hvordan han gjør ting, og er også med på "veikart-samtaler" med de nye i cellen. Med jevne mellomrom snakker vi sammen og evaluerer innsatsen. Det er nyttig. Akkurat det skulle jeg ønske vi fikk gjort oftere, og tettere etter selve møtene.
- Vi har også hatt lederseminar en lørdag pr. mnd. sammen med de andre cellelederne og nestlederne. Der har vi gått grundig inn på ulike deler av cellestrukturen. Parallelt har vi måttet lese en del litteratur.
- Den største forskjellen fra lederansvar jeg har hatt tidligere, er at forventninger og mål er så klart og tydelig definert. Det kjennes trygt og "deilig". Jeg får en opplevelse av at dette kan jeg greie. Vi får små og definerte oppgaver som er overkommelige, samtidig som vi ser hvordan alt passer sammen i en helhet.  Det er spennende å være involvert, og å ha så klare mål: Når cellen deles, skal jeg være celleleder, og jeg skal være med å følge en ny nestleder. Og dette skal skje om ikke så lenge, ikke en gang langt inn i framtiden.

Evangelisering
En annen som er med i celle, men reiser mye, forteller om to personer som han har hatt kontakt med over tid, og som nå er på god vei inn i cellen som han er en del av. Den ene har vært kollega i 15 år, men kontakten og det evangeliserende fokus har økt i det siste. Han følger nå opp kontakten sammen med den han har et partnerforhold til i cellen. Sammen følger de nå opp kontakten med denne kollegaen.
- Det er spennende å være involvert i så avgjørende saker for folk. Jeg kjenner både undring og glede over å være "verdig" til å delta i "høstarbeidet"! Men det er skikkelig åndelig kamp, og jeg kjenner mer og mer  en nød å be for de som er i ferd med å si JA til å følge Jesus.  Det er interessant å få anledning til å prøve ut hvordan litteraturen fungerer overfor nye. Jeg håper det snart kommer mer materiale på norsk.

I andre kulturer
I sommeren 1998 var jeg i Makedonia, jeg møte da en flokk slitne misjonærer, som var på leting etter en struktur som kunne fungere bedre i forhold til et disippelgjørende arbeide. Lederne fikk en del litteratur om cellestruktur. På en misjonskonferanse i Arendal, ble det ytret ønske om en konferanse om cellemenighet. I februar fikk jeg anledning til å være sammen med Tor Undheim og Håkan Sunllien mens de hadde konferanse med fokus på celler. Femti ledere fra Makedonia deltok, og de er igang med omstilling til cellestruktur. Jeg er spent på utviklingen, men har sammen med de som deltok på konferansen tro på at det er en god misjonsstrategi.

Konklusjon
Hvordan er det da å leve i  ”En balansert nytestamentlig menighet…”? Er det mulig å komme til en konklusjon som kan føre oss inn i  ”Et balansert nytestamentlig menighetsliv..”?

Jesus sier: ”Jeg vil bygge Min menighet…” (Matt. 16.v18) En erkjennelse av at Jesus har eiendomsretten til menigheten, er det første og kanskje viktigste steg mot: ”En balansert nytestamentlig menighet…”  . Vi må forstå at den lar seg ikke begrense til en bygning, en organisasjon, programmer eller noe som betjenes av såkalte ”hellige menn” , pastorer eller prester. Den kommer til utrykk der: ” to eller tre er samlet i Hans navn”  (Matt 18.20) Vi trenger som Paulus å erkjenne at vi er: ”Hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud har gjort ferdige på forhånd, for at vi skulle vandre i dem”

Dernest sier Jesus: " Meg er gitt al makt i himmel og på jord. Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, i det dere døper dem til Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånds navn, og lærer dem å holde alt jeg har befalt dere. Og se Jeg er med dere alle dager in til verdens ende". (Matt 28: 18-20)  Mens menigheten i dag bærer preg av en ”kommestruktur”,  trenger vi å la Jesus gi den tilbake sin opprinelige  ”gå struktur”, Jesus ber oss her om å gå ut , Hans menighet vil alltid ha et ønske om å gå ut.

Vi trenger videre å gi menigheten en struktur der vi kan gjøre mennesker til disipler. Ikke bare ved å døpe dem, men like viktig er det å  ”lærer dem å holde alt Han har befalt ” Jesus lærte sine disipler ved å være en modell,
 

• I cellen blir dette gjennom de fire system som skal fungere i form av:
• Utrustning - i Guds ord og Guds Rikes verdier er sentrale i cellen, noe som skjer i nært fellesskap med andre kristne, og i praktisk handling.
• Ansvarlighet - for å leve med Gud, ta tilseg undervisning gjennom guds ord og det hjelpematerialet som er tilgjengelig, samt ansvarlighet i forhold til andre; celleleder, partner, fadder med mer. Det blir som  "et støttende bånd" (se Ef. 4,16) i forhold til minst en annen i cellen.
• Ledertrening - Alle lederfunksjoner skal ha nestleder under opplæring. Alle i cellen er potensielle til å bli leder
•  Evangelisering - Cellen oppmuntrer den enkelte til å la seg involvere i evangeliseringen, først og fremst ved at den enkelte "oikos" (nærmeste omgangskrets) blir berørt av det livet og vitnesbyrdet som er i den enkelte troende.
• Trening, utrustning, omsorg for mennesker og evangelisering skjer, som vi ser, i og gjennom cellen. Cellen samles ukentlig i hjemmene til fellesskap, tilbedelse, oppbyggelse og forbønn.

En forsamling med celler vil ha: Gudstjenestefellesskap, misjonsstrategi og større samlinger til felles oppbyggelse, men det vil aldri konkurrere med livet i cellen.
 

Victor Andersen

Tlf. 52 71 48 54
Haugesund

Litteraturliste:

Bill Beckham: The Second Reformation, TOUCH Publications

Ralph W. Neighbour Jr.: Where Do We Go From Here?, TOUCH Publications.

Fridtjof O. Valton: Kristendommens Verdenshistorie , Filadelfiaforlaget A/S 1938

Wolfgang Simson:  Houses that Change the World

Mark Bair:  Pietism and small groups

Howard A Snyder: The Problem of Wineskins Today

These movements and their principal leaders (Spener, Zinzendorf, and Wesley) did not intend to start new sects, but to revitalize the established church. Yet they touched off dynamics which either resulted in or threatened to produce separate denominations.  There are direct historical links between Spener, Francke, Zinzendorf, and Wesley, and at the levels of theology and practice a number of parallels and interrelationships are traceable. Most of these concern in one way or another, matters of ecclesiology...From an ecclesiological perspective, two characteristics of these movements are especially interesting and seem to be fundamental to the function of these groups as agencies of renewal: The emphasis on and practice of some form of "more intimate fellowship" for prayer, Bible study, and personal sharing and the practical expression (not always articulated) of the priesthood of believers through ecclesiastically unordained or "lay" leadership.[3]

Interessante linker    til ting som skjer rundt i verden