Universitetet i Oslo,

Pedagogisk Forskningsinsitutt.

Den sosialpedagogiske høgskolen, Sandnes.

Tittelen er

INNHOLDSOVERSIKT  (sidetallene er fra papirutgaven)

Innledning 2

Bakgrunn for oppgaven 2

Problemstilling 3

Vennskap - Psykiatri - Indre Motivasjon 3

Glasser- Galtung -Fløistad 5

Involvering 6

The National Longitudal Study of Adolescent Health 6

Mental sykldom og lidelse 7

Vennskap - Connectedness 7

Relasjonenes "medisinske" verdi og risikofaktorer 8

Veien til golde relasjoner 9

"Ingen kontroll, takk" 10

Kritikk - det mest skadelige 10

Ledelse - Næringsliv 11

Personalsamtaler 13

Sviktene grunnlag - "common causes" 13

Norske forhold 14

Egne vurderinger 14

Topplederens helhjertede visjon 15

Relasjoner - hvorfor så viktig 15

Uten bivirkninger 16

Personlig ansvar 16

Hvem sin atferd 17

Respekt og tillit 18

Ledere og kritikk 18

Skole, pedagogikk og læring 19

Idrett 21

Språket 21

Oppsummering 22

Bibliografi 23
 

BAKGRUNN FOR OPPGAVEN
Mitt engasjement og forståelse er født frem av personlig erfaring. Jeg var desperat etter å finne en løsning. Livet mitt var i ruiner og jeg opplevde å ikke å ha noen framtid. Oppgaven ble til ut fra mørke, fortvilelse og smerte.. I mange år var det bare en dyp lengsel og inderlig håpløshet og oppgitthet. Jeg søkte etter livsprinsipper som fungerte i praksis for meg og andre. For 3-4 år siden begynte "en fødsel" å skje. Det kunne til tider skimtes lys i en mørk tunnel. Livet er ikke lenger kaotisk og fortvilet. For meg er det fantastisk - helt utrolig. Jeg må ofte "klype meg i armen" og spørre: Er dette sant? Er dette meg som fant alt så håpløst?

PROBLEMSTILLING:
Hvilken betydning har relasjoner for helse og livskvalitet?

Dette spørsmålet kan jeg ikke skille fra hvordan gode relasjoner skapes og hvilke betingelser som må være tilstede for de gode relasjoner. En relasjon "skjer" - når vi relaterer til noen/hverandre - vi møter noen. Møtet kan være et øyeblikk uten ord eller et livslangt forhold. I oppgaven her tenkes på tilfeldige samvær mellom mennesker, men mest på mer langvarige forhold som i hjem, skole, fritidsaktiviteter, arbeidsplass, i politikk og blant venner. Nyere forskning (Goleman 99) viser at vår evne til å omgås oss selv og andre har avgjørende betydning for produktivitet og lønnsomhet i næringslivet. IQ er forholdsvis uinteressant. Vår evne til samhandling (emosjonell intelligens) kan utvikles hele livet. Det er den nye målestokken. Utdannelse og erfaring teller også mindre.

VENNSKAP - PSYKIATRI - INDRE MOTIVASJON
En god relasjon er et forhold som skaper takknemlighet og andre positive følelser som blant annet Spinoza beskriver. (Spinoza 66) Det har så absolutt med vennskap å gjøre. Psykiateren William Glassers tanker er en sentral kilde for mine refleksjoner. Han arbeidet i begynnelsen av sine tjeneste etter vanlige psykoanalytiske prinsipper. (Glasser 98) Som en utpreget resultatorientert praktiker og pragmatiker, var han frustrert over resultatene. Etter hvert kom han i kontakt med andre som så ut til å ha langt bedre tilnærmingsmetoder. Glasser utviklet da en terapi som han kalte "Reality Therapy". Den psykoanalytiske praksis hadde for han ingen eller få resultater.. Det kan jo for øvrig godt stemme med hva Stein Erik Ulvund sier i Dagbladet 13.11.97:

Men det kommer kanskje noe eller mye an på hva som blir sagt?

Kringlen slå også fast i Dagbladet (Kringlen 97) at klassisk psykoanalyse er død både som teori, terapi og bevegelse. Han hevder også (som mange andre) at det ikke er dokumentert at psykodynamisk terapi er bedre enn kortvarig kognitiv atferdsterapi. Han nevner også at amerikanske sykeforsikringsselskaper i større grad nekter å betale for psykoanalytisk behandling.

Harvardprofessor Richard Noll gir Carl Jung en ublid skjebne i sine veldokumenterte bøker: "The Aryan Christ" og "The Jung Cult" (Noll 1994). Bøkene har rystet og ryster "Jung-sekten" i sitt innerste vesen. Psykiateren Noll betrakter Jungianismen som en metafysisk og mystisk ekstrem sekt (en slags skjult og hemmelig orden som ikke tåler et granskende lys), og den  er  uten noe som helst vitenskapelig eller erfaringsmessig fundament? Jung hadde blant annet sin egen personlige "demon" ved navn Filemon, som satt på hans skulder og åpenbarte sinnets mysterier for han. (Noll 1994) (Vi kan kanskje assosiere litt til Margit Sandemose?) I Jung sin bok: "Seven Sermons to Dead" taler han personlig i 3 dager og netter til et hus fullt av demoner. Det var en konkret og virkelig hendelse i Jungs liv. (Noll 94). Det er kanskje ikke så rart at en av våre fremste norske psykiatere, professor Einar Kringlen konstaterer:

Få er oppmerksomme på hva som skjer. Seriøs forskning og "bransjen" selv kjemper med sin tvil og frustrasjon. De "guder" de trodde på, viser seg å være døde eller i beste fall halvdøde. Det er smertelig. Reaksjonene blir deretter. For meg er det også viktig å få frem dette fordi foreldre, lærere, sosionomer og andre kan tilegne seg en langt større "psykiatrisk" kompetanse enn alminnelig antatt. (Glasser 98). Psykiateren Dr. Peter R Breggin går så langt som å hevde at mange opplyste og menneskeinteresserte vanlige folk har langt større innsikt og evner enn mange psykiatere til å hjelpe psykisk syke. (Breggin 91).

At det har utviklet seg et slags lukket "presteskap" (nå meget sterkt splittet og sterkt motsetningsfyllt) av psykiatrikere som påberoper en slags høyere esoterisk kunnskap og innsikt, har trolig vært meget uheldig? Selv Kringlen sammenligner Freud med en religiøs guru (Kringlen 97). Psykiatere har i stor grad omgitt seg av en aura av mystikk og "farlig" kunnskap som alminnelige folk ikke må tukle med. (Det kan helt sikkert være tilfelle når det gjelder medisiner. Det kan likevel stilles spørsmål om fagfolkene selv har oversikten? Noe som dr. Breggin hevder med styrke). En annen som i hundrevis av artikler, har reist disse spørsmålene på faglig grunnlag er Thomas S Szasz, professor i psykiatri emeritus ved State University of New York. Mest kjent er boken: "The Myth of Mental Ilness" (Szasz 1984) Dette nevner jeg fordi psykiatrien i stor grad har tatt bort fokus på relasjoner, personlig ansvar, personlig frihet og valgmuligheter.

Det finnes et alternativ som kan kalles konstruktivistisk psykologi eller filosofi. (Nygaard 93). Psykiateren Kelly var her en banebryter. I kjølvannet er en fremvekst forskjellig slags kognitivt orienterte terapier hvor William Glasser er en viktig eksponent med sin Choice Theory. Det er ikke verden rundt oss som bestemmer vår atferd. Men det er vi med vår atferd som forsøker å påvirke verden. Det kan vi gjøre til vårt beste eller ofte generer vi selvødeleggende atferd (Glasser 98).

Psykisk helse og velvære er blitt mystifisert og profesjonalisert. (Adams 1972) Ansvaret, troen og mulighetene er tatt fra alminnelige mennesker.

GLASSER - GALTUNG - DEMING - FLØISTAD
Glassers tenkning og praksis har utviklet seg til å bli en pedagogikk, ledelsesmetodikk og generell relasjonsteori fra samliv i familien til konfliktløsing på internasjonalt plan. Det har blant annet vært interessant å merke seg at Galtungs metode for fredsarbeid og konflikthåndtering, Transcend, bygger på en del av de samme prinsipper (Galtung 96). Uten at Galtung har kjent til Glasser. Grunnen kan vel være at tankene ikke er spesielt nye, men at røttene finnes i årtusener av menneskelig tradisjon.? Noen røtter kan spores tilbake til stoikerne og epikurerne. Blant annet dette med ikke å la seg styre eller være objekt for andres handlinger. Også å lære å velge atferd. (Karlsen 1999) Karlsen mener at stoikernes antatte skjebnetro og determinisme er noe misforstått. Epikur snakket om at det var legens oppgave å helbrede fysisk sykdom, så var det filosofens oppgave å lege sjelens lidelse. Hvis ikke var dennes tale tom. (Holm 64)

"Managementguruen" W. Edwards Deming har de grunnleggende samme holdninger (Deming 86). Det samme gjelder også i stor grad "vår egen" Guttorm Fløistad (Fløistad 91).Holdningene finnes i tillegg hos Arne Næss (Næss 98). Hos alle disse forfattere er etter min mening vennskap, respekt , tillit og ikke minst indre motivasjon bærende prinsipp. Hvis vi skal redusere dette til ett prinsipp, må det være "indre motivasjon". Selv om jeg ikke kan finne at dette er like klart presisert hos Fløistad og Galtung. Så finnes det likevel der implisitt, etter min mening.

INNVOLVERING
På spørsmål om hva som er galt med skolen (Glasser 98 kassettserie) svarer Glasser kort og med tyngde: "Lærerne er ikke venner med elevene" Nå har jeg arbeidet med psykisk utviklingshemmede og i den sammenheng får vi ofte høre at vi ikke skal være venner. Vi gjør et arbeid og må skille arbeid og vennskap. Vennskap tilhører visstnok privatlivet etter manges mening. Det er det som er profesjonelt. Dette er en større diskusjon som det ikke er rom for å ta her. Det er etter min mening en skadelig holdning. Når jeg møter en uteligger som spør etter en tier, tar jeg han noen ganger med på en kopp kaffe i nærmeste kafé. I de 15 minuttene er han min venn. Jeg gir ham meg selv i total tilstedeværelse. Vi møtes i gjensidig tillit og respekt. Ansikt til ansikt. Vi har alle våre problemer. Og vi skilles rikere. Vi har begge møtt "et ansikt" Glasser forteller (Glasser 95) om en pasient på et psykiatrisk sykehus som bare satt i et hjørne, sa ingen ting til noen og reagerte ikke på noen ting. Hun drakk sin egen urin og spiste gjerne sin egen avføring. Hun hadde diagnosen schizofren og var totalt oppgitt. Hver gang Glasser gikk forbi henne i det følgende år, sa han noe hyggelig til henne. Ingen respons. Etter et år skrek hun plutselig ut og spurte "hva i helvete" han holdt på med. Det ble begynnelsen til en kontakt som førte henne ut av sykehuset.. Stipendiat Anne-Kari Torgalsbøen (Torgalsbøen 89) har arbeidet med undersøkelser med schizofrene pasienter, og har funnet at stabile og varige vennskap hjelper schizofrene til å bli varig friske. Disse erfaringene mener Glasser kan generaliseres til å gjelde all menneskelig dysfunksjon.

THE NATIONAL LONGITUDINAL STUDY OF ADOLESCENT HEALTH
En av de større lengdesnittundersøkelser (til flere titalls millioner kroner) som er blitt gjort, ble publisert den 10 september 1997 i Journal of American Medical Association (JAMA). Den undersøker ungdommer med hensyn til helse, fysisk og mental, kriminalitet og stoff/alkoholmisbruk. Og den viser at det er en meget stor sammenheng med "connectedness" og helse/livskvalitet. Den bruker ordet "connected" og "connectedness" i stor grad. Det synes jeg er meget beskrivende ord og som jeg ikke har funnet noen god oversettelse for. Det er egentlig det det dreier seg om: Å være "tilknyttet", "koblet" - det å tilhøre.

MENTAL SYKDOM OG LIDELSE
William Glasser (Glasser 98) trekker etter 45 års stor praksis meget sterke konklusjoner i denne retning. Han mener at all mental lidelse har mye av sine røtter i mangelfulle sosiale relasjoner og tilhørighet. Han avviser i stor grad kjemisk målbar ubalanse i hjernen som årsak. Ubalansen kan være en virkning av mangelfulle og smertefulle relasjoner? Ansvarlige handlinger og mestring øker f.eks. serotonin i hjernen. Noe som også Joseph Ledoux understreker når det gjelder de siste års hjerneforskning. (Ledoux 96). Daniels Golemans bok om Emotional Intelligence har tatt med seg mye av Ledoux’s forskning og tanker i sin bok. Derfor mener Glasser at det å helbrede psykisk syke med medisin, ofte kan være som å helbrede tannverk med dispril. Det tar symptomene. Men helbreder ingen ting. Det som er verre, er at medisinen i mange tilfeller kan hindre "pasienten" til kognitivt å kunne nyttiggjøre seg terapi og skape gode relasjoner. Han nevner også bruken av Ritalin i forhold til såkalt ADHD og ADD. Ritalin, som er et narkotikum, kan lindre symptomene, men han understreker at vi må være klar over at det ikke går til roten. Roten er iflg. Glasser vanskelige relasjoner og vennskapsforhold til foreldre og lærere, eller en av delene. (Glasser understreker at han ikke snakker om psykisk utviklingshemmede, folk som lider av Alzheimers og andre tilstander hvor det kan påvises klare hjerneskader) (Glasser 98). For barn og ungdom er forholdet til foreldre og lærere helt avgjørende. Selv om andre personer kan, i mangel av noen av disse, være en god erstatning. Han understreker også at i USA er det en paradoksal situasjon. Det er stor overrepresentasjon av mellomklasse- og overklassebarn som får diagnosen ADHD. Når lavklassen er asosiale med diverse konsentrasjonsvansker, blir det regnet for normalt. Mens ambisiøse mellom/overklasseforeldre vil finne noe som er sosialt akseptabelt. Kort sagt vil jeg nevne at Glasser mener årsaken (stort sett) finnes i "utidig" press i skole eller hjem. Årsakene er altså på det sosiale plan.

VENNSKAP - "CONNECTEDNESS"
JAMA skriver at tidligere nevnte undersøkelse vil være et avgjørende grunnlagsdokument i mange fremtidige avgjørelser.. Psykolog Tone Bjelland Grønvold understreker behovet for vennskap. Det gir god helse, hevder hun i artikkel i Bergens Tidende (5.1.99) . Dette kan vi også si er et av hovedtemaene i boken Emotional Intelligence (Goleman 97). Våre følelser påvirker kjemiske og hormonelle funksjoner i kroppen vår. Blant annet gjelder også dette immunforsvaret. Undersøkelser viser også at våre intellektuelle prestasjoner og evner blir sterkt påvirket. Som Glasser understreker er det relasjonene og det vi gjør i forhold til andre som i meget stor grad bestemmer våre følelser. Emotional Intelligence understreker også i stor grad det som kalles "goal directed self imposed delay of gratification " (Goleman 97 s. 240). Det vises til mye forskning i denne sammenheng. En egenskap som også betyr mye i våre relasjoner og som på de på bedehuset før i tiden kalte "selvkontroll".

Det synes derfor nokså innlysende at vi har å gjøre med gode og onde spiralvirkninger som kan gi ganske "herlige" resultater eller omvendt. Det synes å stemme ganske godt i mitt eget forholdsvis turbulente liv. Jeg husker hvordan jeg i konflikter med andre har gått inn de mest smertefulle og pinefulle opplevelsene. "Pisk meg, pin meg og plag meg så jeg kan glemme den psykiske smerten", husker jeg at jeg tenkte, ropte, i lange smertefulle våkenetter.

RELASJONENES "MEDISINSKE" VERDI OG RISIKOFAKTORER
Emotional Intelligence (Goleman 97) viser til undersøkelser som viser at folk som levert sosialt ensomt eller i isolasjon har nærmere dobbel dødelighet ved risikofaktorer som røking, høyt blodtrykk, overvekt og annet. For menn ble risikoen ved isolasjon enda høyere. Mennesker som kjente sterk støtte fra ektefelle, familier og venner hadde dobbelt så stor sannsynlighet for å overleve hjertetransplantasjoner. Kanskje det mest overbevisende er en større svensk undersøkelse av 752 menn som ble født i 1933. Sterkt emosjonelt press som arbeidsledighet, skilsmisser og lignende ga 3 ganger så stor dødelighet - sett i forhold til et normalt stabilt liv. Det mest interessante i denne sammenhengen var likevel at de som hadde en stabil støtte hos familie og venner, men med stressfaktorer som nevnt ovenfor (arbeidsledighet, konkurs etc..), ikke hadde øket dødsrisiko. Vennskap, noen å snakke med og trygge relasjoner beskyttet for virkningene av traumatiske situasjoner. Goleman refererer videre til undersøkelser som viser at vennskap, dette å ha noen å dele smerten med, styrker immunforsvaret, øker lever-enzym-funksjonen og andre livsfunkjsoner. Han viser også til lignende positive resultater når det gjelder kreftsyke. Konklusjonen er at arbeid med å hjelpe til bedre "connectedness" er forebyggende medisin av stor betydning. Den samfunnsmessige lønnsomheten er da også følgelig meget stor.

Goleman trekker også den slutningen at vi normalt legger forholdsvis for stor vekt på medisinske vurderinger, og for lite på de psykiske og relasjonelle. Undersøkelser tyder på at depresjoner i forbindelse med hjerteinfarkt mer en femdobler dødsrisikoen. Dette er så pass oppsiktsvekkende at det blir en virkelig etisk utfordring for samfunnet, mener Goleman.

Goleman understreker også at mange normalt har regnet en dysfunksjon eller skade på hjernen som endelig, uforanderlig og uhelbredelig. Nyere forskning har vist seg at hjernen i en viss grad er selvhelbredelig, rette stimuli skaper nye hjerneceller og -tråder. Vi kan i større grad en tidligere antatt lære på nytt. Sosialpsykologen Ellen J. Langer har gjort oppsiktsvekkende forskning på dette feltet, spesielt når det gjelder alderssvekkelse av forskjellig slag. Howard Gardner uttaler om hennes forskning at den strekker våre tanker om de menneskelige muligheter i helt nye retninger. Jerome Bruner omtaler også hennes forskning som banebrytende - et slags paradigmeskifte (Langer 90). Av det viktige punktene hennes er forskning og refleksjoner rundt "lært hjelpesløshet".

Den omfattende litteratur jeg har lest de to siste årene som er relatert til emnet, har på mange måter åpnet en ny og spennende verden for meg. Vi som mennesker er skapende i forhold til hverandre. Nesten som guder på en måte. Vi kan påvirke omstendighetene rundt oss i langt større grad enn vi tror både fysisk og psykisk. Fra barndommen kan jeg huske sentimentale salmer om kjærlighetens guddommelige makt. Det var kanskje mer i den visdommen enn det jeg har trodd - det var mer virkelig og mer konkret. Dette gjør hver dag til en spennende mulighet og sjelden gave. Life is exciting, or what?

VEIEN TIL GODE VENNSKAP OG RELASJONER..
Tone Bjelland Grønvold sier også til BT (Grønnvold 99) at det dessverre er lite skrevet om hvordan gode vennskap blir virkelighet. Det er dette som er Glassers hovedanliggende (Glasser 98). Han mener at en terapeuts (eller medmenneske) viktigste oppgave er å hjelpe til gode relasjoner. For å kunne det, må denne selv leve ut prinsippene som Glasser mener er fundamentale. (En "disconnected" professor i psyikiatri har muligens lite konkret å hjelpe med.) Det viktigste og absolutt grunnleggende er en forståelse for indre motivasjon. Årsaken til vanskelige relasjoner er at vi har en tro på at våre medmennesker kan bli manipulert, tvunget til å være annerledes. Det kan skje med straff, belønning, kritikk og beskyldninger. Troen på at jeg vet bedre. "Jeg kan få deg til å gjøre noe du ikke vil". Det er også sant motsatt, at du tror at du kan få meg til å gjøre noe jeg ikke vil. Forandring som skjer ved hjelp ytre kontroll leder til skadede relasjoner. Den bevisste eller ubevisste troen på "External Control Psychology" virker å være det som Glasser opplever som selve "kardinalsynden" i all menneskelig samhandling. Alfie Kohn har i boken "Punished by Rewards" (Kohn 93) tatt et kraftig oppgjør med SR-tenkning. Hans oversikt over forskning har i stor grad vært avgjørende for mine egne vurderinger. Thomas Gordon sier:

"INGEN KONTROLL, TAKK!"
Det er mange slags forskjellige deterministiske skoler i filosofi og psykologi. Av disse er det mulig (i min vurdering) at Freuds teorier har vært de mest skadelige (Webster 1995). Vi blir gjort til offer for mørke krefter og vonde hendelser. Vi er et samfunn som digger og piner oss selv med troen på alt det vonde andre kan påføre oss. Carl Jungs styrende og kontrollerende arketyper, eller kollektive ubevissthet, gjør det ikke lettere for oss mennesker å finne en plattform av selvstendighet og autotomi. (Jungs tanker ser for meg ut til å ha lite gjennomslag i norsk psykiatri - desto mer i kunst og litteratur.). Denne selvstendigheten er etter min mening i noen eller stor grad avgjørende for at vi skal kunne behandle andre med respekt og verdighet. Viss vi regner oss selv som offer for skjulte og merkverdige krefter, vil vi kanskje ha en tendens til å behandle andre på samme måte. Det er fundamentalt at vi opplever oss selv som aktør i eget liv.

Det har med den mye omtalte selvfølelsen å gjøre. Dette er også Roald Nygård inne på i sin bok Aktør eller Brikke (Nygård 1993). Kanskje like viktig som ikke å kontrollere andre, er det å ikke la seg kontrollere.

KRITIKK. - DET MEST SKADELIGE
Glasser (Glasser 85) ser på kritikk i alle varianter som det mest skadelige av alle "ytre-kontroll-stimuli-atferder". Det virker som at noen ikke bare kritiserer i vanvare. De ser det nærmest som et kall å utøve kritikk overfor sine medmennesker. Han forteller at det ofte er de som er nærmest oss som blir utsatt for mest kritikk Virginia Satir beskriver negative og destruktive kommunikasjonsmønster i Famileliv (Satir72). Hun mener at bare noen ganske få prosenter, kanskje 4%?, av alle familier har et sunt kommunikasjonsmønster.

Glasser understreker at noen snakker om konstruktiv kritikk. Han mener at det ikke finnes kritikk som er positiv eller konstruktiv. Mange ganger er denne type kritikk mer bitende og mer ødeleggende. Den er nesten alltid ovenfra og ned, formynderisk "besser-wissen". Den ødelegger relasjonene blant venner, i skole, i familie og arbeidsliv.

Kritikk er ikke bare hva vi sier (Glasser 85). Det har også å gjøre med foraktelige gester, blikk og replikker. Det kan være hva vi ikke gjør - det å snu seg bort. Da forteller vi indirekte at den andre er verdiløs for oss. Det er også bare det å ikke lytte eller å høre etter. Kritikk er både verbal og ikke-verbal.

Her kan det passe å ta med en liten erfaring/refleksjon fra skolen (Den sosialpedagogiske høyskolen). Noen forelesere har møtt avvisende latter, risting på hodet, demonstrativ hvisking og tisking. Bakgrunnen er: "Vi betaler så mye for denne skolen, at dette er for dårlig!" Jo..ja..jo. Tror noen at dette øker foreleserens prestasjon? Gir det oss mer for pengene? Er dette en konstruktiv måte å løse et problem på? Etter min mening burde vi som elever ha stor egeninteresse i å skape den best mulig positive interaksjon med foreleserne våre. Vi burde selvsagt også tenke på foreleserens velvære og trivsel.

Det er også like skadelig å kritisere seg selv, og gjøre oss selv maktesløse med psykisk selvplaging. Glasser sier at han har et lite motto

behøver nærhet til. Kritikk har sin rot i stimuli-respons-psykologi, hevder Glasser. Utgangspunktet er "kritikerens" tro på at han vet hva den andre behøver.

LEDELSE OG NÆRINGSLIV.

Deming mener også at vi er født med indre motivasjon, selvrespekt, samarbeidsvilje, læringsglede og nysgjerrighet. Men den blir gradvis ødelagt av "forces of destructions". Kvalitetskontrollører var han sterkt imot. Ingen kunne kontrollere bedre enn arbeiderne selv. Japansk industri ser ut til å være et sterkt bevis.

Relasjoner er et av de viktigste punktene i Demings teorier. Et av hans sentrale anliggender er å drive frykten ut av relasjonene. Frykten for å ikke å være god nok, for ikke å klare produksjonsmålene etc. Deming hadde en grundig forståelse for at "External Control Psychology" var en dødelig gift i alle forhold og relasjoner.

Han så også bedriften som "et hjem". Arbeidernes velvære og trivsel var det sentrale. Teamwork var avgjørende. Det var ikke så viktig å dyrke enere, men å få opp gjennomsnittet. (Statistikk!) Og utfra hans teorier kan det settes store spørsmål om å bruke "idrettsstjerner" som forbilder for næringslivet? Det kan etter hans mening virke mot sin hensikt på sikt.

PERSONALSAMTALER
Det følgende er mine egne vurderinger på grunnlag av erfaring og den teori jeg har. Det er sikkert andre som har vært inne på det samme. Men jeg vet vare ikke hvor?. Denne vurderingen henger også sammen med avsnittet om kritikk. Personalsamtaler kan være ødeleggende og destruktive av mange grunner . (Viser til mitt eget brev 10.4.99 til min arbeidsgiver - Stavanger Kommune). Kort vil jeg nevne at jeg ser det skaper frykt, ofte veldig stor frykt. Dessuten kan det fremme en kultur av uærlighet, løgn og fortielse. Hvem vil være ærlig overfor sin egen sjef?

SVIKTENDE GRUNNLAG - "COMMON CAUSES".
I tillegg kan det være noen som tar seg til rette og bedømmer og klassifiserer andre på et fullstendig feil grunnlag. Deming har doktorgrad i statistikk og har fått flere internasjonale priser for sin tenkning. Hans "metode" er derfor preget av tall, statistikk og dokumentasjon. Og denne dokumentasjonen må være vitenskapelig holdbar og etterprøvbar. Dessuten bedømmes en teori på dens evne til å forutsi. Deming hevder at 94% av alle feil, avvik fra standard, i en organisjon skyldes det han kaller "common causes".(Deming 86) Med det mener han at feilen

ligger i selve systemet og kan ikke tilbakeføres til personlige feil. Det å gi en arbeider skylden for noe han ikke har kontroll over, er ekstra skadelig og demotiverende. Det vil være praktisk talt uunngåelig å unngå å "rette baker for smed". Dessuten kan det skapes lammende frykt som går ut over kvalitet, produktivitet og nyskapning. Frykten er en hovedfiende i Demings verden. Personlig har jeg lang og smertelig erfaring av "frykt" både i familie og arbeidsplass. Bare det alene kunne blitt en spennende bok. Frykten dreper bokstavelig talt. Bare litt mer langsomt enn kuler og krutt. Omfattende forskning viser det ( Goleman 97). Blant annet kritikk, hakking og "blaming" skaper frykt. Og det ødelegger gode relasjoner. Derfor kan det være gode grunner til å se på kritikk som en dødelig kraft. Kanskje det er derfor Jesus setter det å kalle noen en "dumming", i klasse med mord.? (Matt. 5) Dagens forskning viser jo at det er det som er saken. Kritikk er mord. (Goleman 97) Kan indirekte utledes av de skadevirkninger kritikk har.

NORSKE FORHOLD
På meg virker det som Deming har mye til felles med vår egen Guttorm Fløistad. Han argumenterer for tilsvarende verdisyn i boken "Kunsten å omgås hverandre" (Fløistad 92). Den har mye med det Fløistad kaller den organiske modellen å gjøre. God intern kommunikasjon. Fokus blir satt på arbeiderens trivsel og total livskvalitet. Det er det overordnede mål. De andre positive bedriftsøkonomiske resultater er en naturlig "bonus". Dette har blant annet med etikk å gjøre uansett økonomisk resultat. Deming vil sterkt hevde at dette er en forutsetning for å få til langvarig økonomisk trygghet og vekst i en bedrift og samfunn. Kortsiktig økonomisk profittstyring er destruktivt. Han er meget kritisk til den typisk amerikanske måte å lede næringslivet på og spissformulerer at USA ikke må eksportere sine ledelsesmodeller til vennligsinnede land (Deming 86). Fløistad kaller sine prinsipper for "verdistyring". Jeg tror ikke Deming heller ville protestert på den betegnelsen av sine teorier? De går begge inn for en dyrking av fellesskapkultur.

EGNE VURDERINGER
I forbindelse med implementering av alternative modeller i pedagogikk og arbeids/samfunnsliv er det mange som er begeistret for Fløistads tanker. Det samme kan gjelde Glasser. I pedagogikken finner vi også at mange er positive til alternative pedagogiske modeller. Men idealistiske visjoner blir det ofte ikke noe av. Jeg tror det skyldes at vi ikke kan oppgi troen på ytre kontroll psykologi. Og vi har ikke en klar forståelse av alternativet. Å satste på det virker for mange som å kaste seg ut på 70 000 favners dyp. Walter Prevalning (ledende Demingkonsulent i Canada) skriver i et brev til meg at han i lang tid hadde problemer med å få Demings teorier til å virke. Forandringen kom etter at han ved hjelp av Glassers tanker hadde fått en grunnleggende teoretisk forståelse av "indre motivasjon".

TOPPLEDERENS HELHJERTEDE VISJON
Både Fløistad, Glasser og Deming hevder med styrke at uten topplederens helhjertede medvirkning, blir mer gjennomgripende forsøk bare som små krusninger og vil stoppe opp prosessen. Hos Fløistad har jeg forresten savnet en mer systematisk tilnærming til spørsmålet om "indre motivasjon"? Det samme gjelder Galtung. De snakker om respekt og tillit, som etter min menig går ut på det samme. Det vil bli litt nærmere belyst senere.

RELASJONER - HVORFOR SÅ VIKTIG?
Det kan det være mange grunner. Men jeg vil konsentrere meg om Glassers begrunnelse. Ifølge Glasser har vi fire (genetiske?) grunnbehov: På engelsk kaller Glasser det: (1) Love and belonging, (2) power, (3) freedom og (4)fun.

Han kommer inn på det behovet når det gjelder kompatibilitet i ekteskapet. Noen har et stort overlevelsesdriv (økonomisk trygghet o.l) og lite behov for kjærlighet og tilhørighet. Det skaper

et alvorlig problem. Han mener at personlige profilanalyser av behovstyrken kan være et nyttig hjelpemiddel i ekteskapet. Da Glassers første kone døde, etter 43 års meget godt ekteskap, gjorde han en grundig analyse av seg og sin nye tilkommende. 4 år etter, ser det ut til å ha gitt et perfekt resultat?

Av disse 4 behovene er det tydelig at "relasjonene" og tilhørigheten har en overordnet betydning. Det er når dette behovet ikke blir tilfredsstilt at vi velger (genererer) skadelig atferd. Tilhørighet er vårt grunnleggende driv. I dets fravær må (indre nødvendighet) vi gjøre noe. Vår bevisste og ubevisste kreativitet begynner å arbeide under intenst press. Det er da vi gjerne velger (genererer) destruktiv atferd som vold, depresjon, spisevegring, alkoholmisbruk (o.l), hyperaktivitet osv. (Glasser 98) Goleman understreker også betydningen av å lære barna emosjonell intelligens på skolen. Nå ser ikke Goleman ut til å kjenne Glassers tanker - det er i alle fall ikke nevnt i hans bok. For meg ser det ut som han har sine røtter i psykodynamiske tanker - men sprenger rammene utfra forskningsmessige realiteter.

UTEN BIVIRKNINGER
"All" mental lidelse, kriminalitet og destruktiv atferd av alle slag har en rot i vanskelige relasjoner, ifølge Glasser. (Hjerneskade o.l. er en sjelden tilstand). Bedrede relasjoner vil alltid føre til at vi kjenner oss bedre, selv om det er hjerneskade med "i bildet".. Derfor vil Glasser alltid begynne å hjelpe til "connectedness". .Det er ingen risiko med det, og ingen skadelige bivirkninger. Mange sykdommer er også psykosomatiske, noe som Emotinal Intelligence gir sterk dokumentasjon for. Boken gir en samlet oversikt over forskjellig forskning på området. Biopsykiatrien vil benekte dette og hevder at 20% av oss er syke eller potensielt syke på grunn av genetiske årsaker som fører til ubalanse i diverse "kjemiske" tilstander i hjernen (Breggin 1991)

PERSONLIG ANSVAR.
En naturlig konsekvens av indre motivasjon er forståelsen av personlig ansvar. Behaviorismen og determinismen har sammen med den alminnelige "folkereligiøsitet" på området i stor grad begrenset eller kanskje pulverisert det personlige ansvaret.

Personlig ansvar er helt avgjørende i alle relasjonene. Du kan ikke få meg til å gjøre noe uten at jeg vil. (Uten at det skader relasjonene) (Glasser 98). Glasser bruker eksemplet med trafikklys.) Det er ikke det røde lyset som stopper meg. Hvis jeg vil, kan jeg kjøre på rødt. Men jeg velger helst å ikke gjøre det. I vår elendighet hjelper det ikke å skylde på andre. Saken er at "å skylde på" sementerer vonde følelser. De vonde følelsene har sin livskraft i "blaming". (Bruker det engelske ordet i mangel av et godt norsk)

HVEM SIN ATFERD?
Derfor må retten til å skylde på utenforliggende forhold oppgis. Det hjelper ikke. "Hvem sin atferd kan jeg kontrollere?" er det stadig tilbakevendende spørsmål. Svaret er og blir: "Min egen!" (Glasser 98) Det er ikke mer diskusjon om det. Glasser understreker også Ole Brumms visdom om at "gjort er gjort, og spist er spist". Fortiden er forbi. Den kan vi ikke forandre. Glasser sier en artikkel som han kaller "Focusing on Chemistry instead of Compassion"

(Det kjennes svært tungt og smertefullt å snakke om mine gamle problemer. Jeg vet ikke helt hvorfor). Jeg gjør det bare i håpet om at det kan understreke viktige poeng og gi håp til de som kjemper. For å komme ut av mørke og vonde situasjoner, vil vi som regel behøve hjelp. Hjelp til innsikt, hjelp til å reise seg og hjelp til å stå og gå selv. Det hører med til historien at jeg etter mange års mørke og fortvilelse fikk en sterk åndelig opplevelse som i et øyeblikk fjernet all psykisk smerte. Det var fantastisk. Utrolig. Men etter noen måneder gled jeg sakte inn i gamle vaner. Selv om det aldri ble så galt som det hadde vært. Jeg måtte lære prinsippene om frihet, eget ansvar og om "blaming". Ekteskapet var "ødelagt". Vi kjempet desperat. Vi hadde en fundamental tro på å holde sammen og fire herlige barn. Men det virket likevel komplett umulig. Jeg har absolutt forståelse for de som ikke får det til.

Både min kone og jeg studerte Glassers prinsipper og de ble gradvis mer og mer en del av oss selv. Vi begynte å forstå hvilke atferder og holdninger som ledet til avstand mellom oss.

Vi forsto begge!! at vi kort og godt måtte legge saker og ting bak oss og oppgi retten til å skylde på, kritisere, hakke etc.. I stedet valgte vi begge å velge atferd som ville føre oss nærmere hverandre. Det kritiske spørsmålet blir da: "Vil det jeg nå sier, denne atferden, føre oss nærmere hverandre?" Og jeg må velge å si, og å gjøre noe, min ektefelle vil like. Det skal kanskje ikke så mye til før en ond sirkel blir brutt? En gjensidig forståelse av at vi ikke kan forandre andre enn oss selv har gått "i blodet på oss". Så forskjellig fra noen få år tilbake!!

RESPEKT OG TILLIT..
Jeg vil gjerne reflektere litt i forhold til indre motivasjon. Jeg har ikke lagt merke til noe teori om dette. Men sammenhengen er så åpenbar at jeg neppe kan være den eneste som har fundert på den sammenhengen?

"Indre motivasjon", "External Control Psychology" og andre lignende moderne uttrykk er det ikke så mange som kjenner. Og det er slettes ikke nødvendig hvis andre urgamle dyder dyrkes og praktiseres. For meg er respekt/tillit den andre siden av "indre motivasjon". Paulus snakker om at vi skal akte hverandre høyere enn oss selv (Fil 2). Andre uttrykk som er brukt er at vi skal bruke vennlige ord til hverandre og kappes om å hedre hverandre. Han snakker også om å "underordne oss hverandre". Å underordne oss hverandre kaller vi i sosialpedagogikken for "aktiv lytting". Lytte til hverandre med respekt og tillit.. Respekt, tillit, lytting, vennlighet, kjærlighet og ubetinget aksept er de kvaliteter som frigjør den indre motivasjonen. Det virker faktisk som Paulus hadde forstått disse prinsipper (Rom 8). Han snakker om at loven og budet (external control psychology?) bare førte til nederlag og elendighet. Mens nåden, kravløsheten og den ubetingede aksept, satte oss fri til og ga styrke og innsikt til å oppfylle lovens krav. Med andre ord er det en forutsetning for å leve rett. Nå er riktignok Glasser humanetiker - mens hans forståelse av livets prinsipper ligger veldig nær mange fundamentale kristne prinsipper. Nå er det etter min mening ytterst få kristne som forstår og praktiserer dette. Noen synes å ha som sitt livskall å kontrollere andre. Den kristne kardinaldyd kan oppfattes å være kontrollørens?

LEDERE OG KRITI KK
Vi tillegger ofte ledere ( lærere og prester) plikt og rett til å kritisere, bedømme og klassifisere. Burde det være slik? Fløistad nevner at ydmykhet er en av lederens viktigste egenskaper. (Fløistad 92). "Buddhisten" Fløistad fremhever Jesus som det største eksempel på en leder. Jesus snakket om at vi ikke skulle la oss kalle ledere, hyrder o.l. Begrunnelsen var "for dere er brødre". (Matt 23) Han understreket en tjenerholdning. Det forekommer meg at den såkalte kristne kirken er full av ledere som dyrkes og lar seg dyrke og omgir seg med maktsymboler i alle varianter: Staver, store blanke kors, kraver, luer og hatter og imponerende gevanter. Bare talerstolene høyt hevet og svevende mot en imponerende hvelving taler sitt tydelige språk om hva som betyr noe? Er ikke selve arkitekturen og innredningen et budskap om makt som indirekte legitimerer maktovergrep.? Lydig og mottakende sitter tilhørerne på rekke og rad og lar seg piske for sin sløvhet, ulydighet og likegyldighet? Det finnes mye i mange sammenhenger som er skapt for å skape avstand.
Jeg har laget en liten omskriving av Pauli ord om kjærligheten i 1.Kor. 13. Undrer meg på om ikke den oversettelsen er mer presis og forståelig overfor selve meningen?

Brain-Based learning av Eric Jensen (Jensen 1996) vil kanskje vise seg å være banebrytende? . Begge de ovennevnte verkene understreker den uendelige sirkelvirkningen av indre motivasjon - tilhørighet og aksept - mestring - læring. Barn får 6 negative tilbakemeldinger for hver positiv (Dryden og Voss 1995) Fryktelig tidlig læres negativ og destruktiv kommunikasjon. På skolen får mange det skriftlig at de er "tapere". En stor prosent har negativt forhold til skolen og mistrives. Relasjonene til lærere og også gjerne elever oppleves ikke positivt. En undersøkelse som refereres i Aftenposten den 3.5.99 viser at 17% av elevene opplever at de blir "mobbet" av lærerne ukentlig. 11% av lærerne mobber! Yrkespedagog Gudmund Skulseth, som har foretatt den omfattende undersøkelsen, mener at dette er meget alvorlig og at det er en svært negativ læring av sosiale ferdigheter. I tillegg kommer de store relasjonelle virkninger dette har og elevenes forhold til skolen.

Skolen har i dag i et etisk dilemma. (Ogden 98) Atferdsproblemene er store. Barn skal tvinges til å gå på en skole de ikke liker eller gruer seg til. At mange kaster opp i frykt og fortvilelse før de går på skolen f.eks. er ikke bare en etisk og utfordring, men presserende moralsk problem.. Psykisk smerte stjeler livet i dag for folk, og gir en tidlig grav. Psykisk smerte dreper, som tidligere nevnt, men annerledes. Spørsmålet kan vel stilles om vi er blitt blinde for sakens alvor? Dette er et relasjonelt problem av dimensjoner. For å få gjort noe med problemet må det omfattende strukturendringer til. Problemet med "schooling" må en ta en oppgjør med (Glasser 98) Med "schooling" mener Glasser at elevene blir "tvunget" til å lære ting som de ikke forstår vitsen med eller som de ikke kan lære. Vi snakker om å tvinge barn. .Lovbestemt. Det er vanskelig nok å lære voksne noe de ikke vil eller forstår vitsen med? Eller hur? Ifølge Glasser og mange andre av de som er nevnt i oppgaven, må også straff og belønning bort, samt forskjellige former for tvang. Kort og godt må "ytre-kontroll-tenkning" ut.. Mange skoler har hatt stor suksess (Bl.a.Glasser 98, Jensen 96) med tiltak i denne retning. Glasser nevner en offentlig skole i Cincinnati (Schwab Middle School), 7-8 klasse. Disiplinærproblemene var enorme, og uoverkommelige. De fleste (90%) studentene var afro-amerikanere. Skolen var som et synkende skip. Lærerstaben var utmerket. Alle kontrolltiltak var prøvd. 15000 utvisningsdager pr. år. (Det er i gjennomsnitt 20 dager pr. elev.) Det var 6 væpnede sikkerhetsvakter i arbeid på skolen. Dette var en offentlig skole. Det var også regler, lover og meninger og kommunal administrasjon som Glasser kaller et "trussel-frykt-hierarki". Det er viktigere å følge forordninger og regler enn å ha noe som fungerer. På ett år ble skolen snudd "opp-ned". Disiplinærproblemene ble i all hovedsak eliminert. På et klassetrinn klarte 148 av 170 en spesiell test (Cambridge Program) og kunne gå videre til High School. På grunnlag av tidligere erfaringer skulle ingen ha klart det. Nå klarte 90% det. Hele skolen, fra vaskehjelper til sikkerhetsvakter, ble opplært i Choice Theory.

Verdt å nevne er også er et ungdomsfengsel for kriminelle jenter, Ventura Schools for Girls, som Glasser hadde ansvaret for noen år. (Glasser 90). Historiene derfra er kort og godt rørende. Det har vært en beviselig suksess. Her er det snakk om virkelig kriminelle ungjenter, mange med mord og vold på sitt rulleblad. Glasser sier også at de alle eller nesten alle hadde blitt seksuelt misbrukt som barn. Hemmeligheten er vennlig involvering, alle ansatte fra vaskehjelper til sikkerhetsvakter, er opplært i det terapeutiske programmet. Ingen kjefter og ingen kritiserer. Skritt for skritt får de oppleve frihet, mestring, aksept, ansvar, vennskap. Runde for runde. Fra alle. Også vaskehjelpene er viktige ansvarlige "terapeuter".

IDRETT
Professor Gunnar Breivik og Runar Gilberg ved Norges Idrettshøgskole har gjort en undersøkelse av 18 av de beste norske idrettsutøvere (Breivik 98). Tittelen er: Hvorfor de beste ble best. Det viser seg ganske entydig at ingen av disse ble presset eller tvunget som barn. De fikk utfolde seg lekende fritt. Foreldrene, den ene eller begge, var likevel meget støttende. Det tolker jeg som en støtte og bekreftelse på betydningen av gode relasjoner og indre motivasjon.

SPRÅKET

Språket vi bruker, kommunikasjonen, er avgjørende for relasjoner. Kritikk og hakking av alle slag og i alle varianter er "ut". Vi bør også være oppmerksomme på hvordan vi snakker med hverandre, gir hverandre beskjeder. Gjensidig og respektfull dialog er grunnleggende og helsebringende i hjem, blant venner, skole og arbeidsplass og i politikken. Ikke minst i politikken og også i "konfliktløsning" på internasjonalt nivå (Galtung 95). Det er det som frigjør den indre motivasjon og kreativitet. Mange av oss må på en måte lære oss et nytt språk. Jeg vil kalle det kjærlighetens, respektens og vennlighetens språk. Det er gitt ut et lite hefte med eksempler: The Language of Choice Theory (Carleen og William Glasser 98) Det er et språk som ikke er "bossende" eller kontrollerende. Det forsøker alltid å finne løsninger som er akseptable for begge parter. Det er språk uten trusler og du har en mulighet til å nærme deg den du ønsker å være nær. Bruken av imperativene "skal" og "må" er en sparsommelig med. Ekteparet Glasser skriver :

OPPSUMMERING
Tankene som jeg har gitt uttrykk for her, er noe av det som har gitt livet mitt mening, retning og innhold for de forhåpentligvis kommende år. For noen år siden ønsket jeg ikke å leve. Dette å være en aktør i spillet "fred og fordragelighet" mellom mennesker i stort og smått er en stor og takknemlig oppgave. Dette i større og større grad slippe å irritere seg over andre, gjør livet lettere. Eller å føle at jeg er andres oppdrager og formynder, gir også frihet. Jeg har livsprinsipper å leve på og dyder å dyrke, som har bevist seg virksomme i tusener av år. Filosofen Martin Buber gir meg en følelsesmessig opplevelse av de teorier og refleksjoner som er kommet frem i denne oppgaven.. Jeg , sammen med noen, er noe annet enn jeg alene. Jeg sammen med noen kan også være to helt forskjellige ting. Det kan være et jeg-du eller jeg-det. Det som er det spennende er at Jeg-Du-forhold involverer hele meg med alle positive følelser av respekt, anerkjennelse, tillit og ydmykhet.

Det er der jeg vil være til livet er slutt.
 
 
 

Litteraturliste:

Adams, Jay E: The Big Umbrella. Baker Book House. Grand Rapids 1997.

Breivik Gunnar og Runar Gilberg: Rapport. "Hvorfor de beste ble best" Olympiatoppen og Norges Idrettshøgskole 1998

Breggin. Peter R: Toxic Psychiatri St Martin Press, New York 1991

Buber, Martin: Ich und Du Verlag Lambert Schneider GmbH 1995, Heidelberg

Deming, W, Edwards: Out of Chrisis. Massachusetts Institute of Technology .

Cambrigde.1986

Deming, W. Edvards: The New Economics, Massachusetts Institue og Technology. 1994 Cambridge.

Dryden, Gordon og Vos, Jeannete: Læringsrevolusjonen Odyssy of the Mind. 1995

Fløistad, Guttorm: Kunsten å omgås hverandre. Ad Notam Gyldendal 1992

Galtung, Johan: Peace by Peaceful Means. Sage Publications Londong 1966

Glasser, William: Controll Theory Harper & Row Publishers 1985, New York.

Glasser, William: Reality Therapy. Pernial Library, Harper & Row. 1990 New York

Glasser, Carleen og William: The Language of Choice Theory. The William Glasser Institute 1998.

Glasser; William: Kassettserie fra konferanse i Drogheda, Irland 2.10.98 The William Glasser Institute.

Goleman, Daniel: Emotional Intelligence Bantam Books. 1997. New York

Goleman, Daniel: Working with Emotional Intelligencce . Bantam Books 1999 New York

Grønvold, Tone Bjelland: Intervju med Gerd Korbøl i Bergens Tidende 5.1.1999

Holm, Søren: Filosofien Oldtid og Middelalder. Ejnar Munksgaard 1964 København

Jensen, Eric: Brain-Based learning Turning Point Publishing. 1996. Del Mar

Karlsen, Geir: Artikkel i Pedagogisk Tidsskrift nr.1 1999 "Mellom engasjement og beherskelse"

Kohn, Alfie: Punished by rewards. Houghton Miflin Company 1993. Boston

Kringlen, Einar: Artikkel i Dagbladet 16.10.97

Langer, Ellen J: Mindfulness Addison-Wesley Publishing Co (Paperbak edition). 1990

Ledoux, Joseph: The Emotional Brain. Touchstone Books Simon & Schuster 1998

New York

Noll, Richard: The Jung Cult Free Press Paperback (Pricenton University Press) 1994, New York

Nygård, Roald: Aktør eller Brikke Ad Notam Gyldendal 1993,, Oslo

Ogden, Terje: Elevatferd og læringsmiljø Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet 1998.

Prevalning, Walter: Brev til Tore Lende 10.10.98

Satir, Virginia: Familieliv, Aventura 1972, Oslo

Skulseth, Gudmund: Artikkel i Aftenposten 3.5.99

Spinoza, Baruch de: Etikk i utvalg, oversatt og redigert av Guttorm Fløistad. Pax forlag 1966

Szasz, Thomas: The Myth of Mental Illness Harper Collins 1984,New York

Torgalsbøen, A.K. og Rund, B.R. (1989). A retrospective study of some premorbid and treatment-characteristics of scizophrenic patients who have fully recovered. Presented at The II International Congress on Schizophrenia Research, San Diego, Calif. April 1-5. 1989.

Ulvund, Stein Erik: Artikkel i Dagbladet 13.11.97
 
 

Webster, Richard: Why Freud was wrong? Basic Books. HarperCollins Publishers 1995