Alle parter er tapere:  Kreditorer, skyldnere og samfunnet.

Myte 1:  Troen på at ordningen gir maksimalt til kreditorene

Det er alminnelig erkjent både i næringslivet og andre fagmiljøer at jo raskere overforgjeldede får fornuftige frivillige saneringer, desto mindre blir tapet.  Det finnes ingen økonomer som vil benekte det.  Også i nåværende gjeldsordning uttrykkes det (i forarbeidende) at den skal oppmuntre til frivillige utenomrettslige ordninger.  En kan neppe si at loven har hatt den virkning?

Myte 2: Troen på at gjeldsordning tjener kreditorene

Bare ca 900 av de nærmere 3000  som årlig får gjeldsordning betaler dividende.
Det blir maksimum 30 millioner kroner, etter opplysninger jeg innhentet.  (Beløpet er et anslag) Kanskje halvparten av dette er inkassoomkostninger?  Inkassoselskapene skal ha dekket sine omkostninger før kreditorene får noe av sitt. 15 millioner (?) går da til kreditorene –  det er ubetydelig?  Noe som også banker bekrefter. Dette blir promiller av promiller (en pølse i slaktetiden)  av de tusener av milliarder bankene låner ut. Det er grunn til å tro at ordningen koster staten nærmere 100 millioner i året?

Frivillige saneringer sammen  som motiverer skyldnerne til ansvar og belønner innsats, ville gitt mye mer.  (Gjeldsordning forleder kreditorene til å tro på ”julenissen”, og hindrer derfor mer rasjonelle løsninger.  Den tilfredsstiller kanskje et besteborgelig straffe/hevnbehov – de uansvarlige skal få svi?)

Myte 3: Troen på at ordningen er sosialt rettferdig 

Det er grunner til å tro at kanskje 50 000 får frivillige gjeldssaneringer i året av banker og kredittinstitusjoner og andre.   Disse er de  mer ressurssterke som har evne og mot til å snakke og forhandle med kreditorene.  De 3000 som må gå gjennom en ofte smertefull og langvarig søknadsprosess for å få gjeldsordning, er de svakeste, de meste hjelpeløse eller de som har en stor del av sin gjeld til det offentlige.   Det er en ordning som ofte knuser og stigmatiserer de svakeste.  Hvorfor skal de svakeste straffes og ydmykes? 

Myte 4:  Troen på at gjeldsordning ikke er en ”straff” 

Den norske loven sier ikke noe om straff.  Likevel, oppleves den som å bli satt på en slags åpen soning.  Ofrene blir satt under politiets overvåkning og administrasjon. For personlig næringsdrivende er dette også i praksis yrkesforbud.  Til alt overmål blir også de 2000 som ikke betaler dividende satt under 5 års overvåking.  Hvilken fornuftig begrunnelse kan det være for det, hvis det ikke var ment at de skulle svi eller være en straff?  Hele ordningen er i seg selv en slags tukt og straff – for mennesker som ikke er dømt for noen lovbrudd. 

Myte 5:  Troen på at de overforgjeldedes rettsikkerhet blir ivaretatt 

Ofrene ligger som regel nede psykisk.  Det er uten økonomiske midler og kan ikke skaffe seg advokat eller annen kvalifisert hjelp. De blir ofte anklaget for  ”manglende betalingsmoral”, deres disposisjoner har vært ”støtende”.  Anklagende er rent subjektive vurderinger uten at ofrene har mulighet til å forsvare seg.  Det er alminnelig forstått at folk som mister kontrollen  økonomien ofte gjør irrasjonelle valg.  Det er urimelig at disse skal oppleve samfunnets fordømmelse for sin menneskelige og alminnelige svakhet? 

Myte 6: Troen på at passive og flytende betalingsavtaler tjener kreditorer og skyldnere best 

En fast avtale, som i en akkord, et beløp som skal betales i løpet av et visst antall år, ville gitt mer til kreditorene.  Om  den overforgjeldede arbeider mer, tjener mer, har han selv glede av det.  Hvis skyldnerens inntekt skulle svikte, er det rom for reforhandlinger. 

En fast avtale   (akkord) ville heller ikke bety yrkesforbud for personlig næringsdrivende .  Den forgjeldede vil bli styrket ved å oppleve mestring og føle seg fri.  Samfunnet vil tjene på en løsning som er aktiv og ikke belønner passivitet. Flytende avtaler er demoraliserende og ødeleggende da de gjør mennesker til brikker og ikke til aktører.  Det skal bare helt grunnleggende psykologisk forståelse for å innse sannheten i dette.

Myte 7: Troen på at konkurs gir mindre til kreditorene og er en lettvint utvei

 Troen på at en personlig konkursordning som i England, USA og mange andre land vil øke kreditorenes risiko og gi mindre til dem. Tvert imot vi en personlig konkursordning stimulere både kreditorer og skyldnere til å komme til frivillige ordninger på et tidligst mulig tidspunkt.  Å komme frem til frivillige akkorder er så viktige for kredittinstitusjonene at de ofte er villige til å betale for fornuftige gjeldssaneringer som gir skyldnerne tilbake kontrollen og ansvaret i sitt liv.

Konkurs vil trolig begrense salg av uerholdelige gjeldsposter til gjeldsoppkjøpere .  Trolig vil det også begrense bruk av inkasso.  I stedet for sende fordringene til inkasso vil kreditorene anbefale samordnede gjeldssanering.  Allerede nå praktiserer GE Money Bank noe i denne retning. De har funnet at inkasso gir mindre enn andre og mykere ordninger.

En kredittsjef i en større bank sa noe som dette til meg:  ”Det er et paradoks at vi gjør så mye for å komme frem til fornuftige akkorder når det gjelder større firma.  Enkeltpersoner sender vi til inkasso og la dem ”gå i hundrene” 

Myte 8:  Troen på at gjeldsordning er et godt virkemiddel til ny start. 

For noen er det en mulighet til ny start. For det fleste er det trolig begynnelsen på et liv på trygd eller utenfor den legitime sosiale orden. 

Prosessen med å søke gjeldsordning oppleves som ydmykende – det er mange som føler det er som å søke en straff en ikke kjenner seg skyldig i.  En kan bebreide seg selv for dumheter, men ikke noe straffbart som en kan dømmes for. Det er trolig titusener som ble gjeldsofre på 80 og 90-tallet som i dag lever utenfor den sosiale orden  - svart arbeid, kriminalitet eller lever på andre. Det at Jon Schau i løpet av et par måneder har fått 3-4000 henvendelser fra folk som har opplevd lignende og verre ting enn han tyder på at det finnes flere titusener.  Antall utleggsforretninger som kreditorene gjør hvert 5 år forteller også sitt.  Mange er blitt fornyet igjen og igjen siden 80-tallet. Duun og Bradstreet melder at 4000 nordmenn arbeider i Danmark for der kan ikke kreditorer ta trekk i lønn.  Hvor mange har søkt tilflukt i andre land. 

Gjeldsordning er i prinsippet en knusende ordning som tar initiativ og livslyst fra mennesker og er en hindring for dem som skulle hatt en gjeldssanering for å gjenvinne kontrollen.  De velger å leve et sted utenfor den sosiale legitime orden. 

Myte 9:   Dagens gjeldsordning fungerer rimelig bra 

Dette er gjentatt av alle regjeringer de siste 15 år. På hvilket grunnlag de uttaler dette er helt uforståelig.  Namsmannen i Drammen, blant adre,  sier at den fungerer ikke i hele tatt, den virker mot sin hensikt  www.lende.no/drammen.  Det finnes neppe et eneste argument for at dagens ordning fungerer bra? Og de som har blitt ofret for troen på denne praksis med helseskader og død de siste 15 år oppleves det som et hån å høre dette uttalt. 

Myte 10:  I følge rådende rettsoppfatning skal gjeld betales uansett 

Gjeldsordningen i seg selv er et bevis på at dette ikke er et absolutt prinsipp. Professor Hans Petter Graver gir gode grunner for at samfunnet er på vei bort fra 1800-tallets frie avtalerett. Det er overordnede sosiale og samfunnsmessige prinsipper som overstyrer regelen om at ”avtaler skal holdes”.  For eksempel kan det være riktig å verne svake parter mot de sterke.

Det er rimelighetsklausuler og beskyttelsesregler som kan overstyre inngåtte avtaler av forskjellig slag.  (Hans Petter Graver: Sosiale rettigheter i gjeldsforhold  Tano 1992) 

Myte 11: Personlig konkurs etter markedsøkonomisk anglo/amerikansk modell er for enkelt og vil ødelegge betalingsmoralen. 

Det er ingen enkel sak å gå konkurs eller få en akkord. Da har skyldneren allerede vært gjennom en lang og ødeleggende prosess.  De vil normalt være i oppløsende livskrise og er behov av terapeutiske møter med byråkratiet. Bare mennesker som har kontroll i egen økonomi kan opptre moralsk.   Det er alminnelig erkjent i alle fagmiljøer at folk og firma som mister kontrollen i økonomien, gjerne mister ”hodet” og gjør irrasjonelle valg.  Å gi disse mulighetene til en ny start krever empati, forståelse og menneskelig innsikt.  Noe annet en ny start er etisk og samfunnsmessig uforsvarlig og strider mot en rekke grunnleggende prinsipper i vårt samfunn.  Erfarne gjeldsrådgivere er uenige i at manglende betalingsmoral er en årsak  til at folk mislykkes.  Manglende betalingsmoral er unntaket.  (Se artikkel i Stavanger Aftenblad: www.lende.no/akkord )
 

Du ufordres
Jeg utfordrer noen til å imøtegå disse  teser.   Det bør gjøres skriftlig slik at vi har noe konkret å diskutere.  Det er vanskelig å diskutere følelser 

Se ellers : www.lende.no/sanering

E-postadresse: lende@lende.no
Telefon: 51667811     -  412 61537

-