Livet har ikke vært enkelt. Jeg er nå 56 og har i mitt liv så langt gått gjennom mange vanskeligheter og smerter.  Mange ting er fremdeles vanskelig.  På tross av dette er jeg mer begeistret for livet enn jeg har vært noen gang. En grunn til dette er et voksende kjennskap til Jesus –  som kom til verden og gjorde krav på å være ett med Gud.  I dette å se og kjenne Jesus får jeg vite og kjenne mer av Gud.  Bibelen sier at Jesus viste oss hvordan Gud er. Desto mer jeg kjenner Jesus, desto enklere, skjønnere og mer betydningsfullt blir livet. Endog smerte og nederlag kan få en ny og positiv dimensjon.

Kjernen i det budskapet Jesus proklamerte og levde var: ”Guds rike er kommet innen rekkevidde!”  For meg betyr det at de dypeste lengsler som finnes i menneskehjertet, som i noen grad er blitt utforsket av filosofer, poeter, kunstnere og religiøse søkere gjennom alle tider, er blitt realitet  - eller kan bli erfart og levd ved å ta i mot Jesu revolusjonære Gode Nyheter.  Det er å kunne oppleve at våre dypeste drømmer oppfylles.

Guds rike er kommet, og i Kristus er det hverken jøde, araber eller kristen*.

Jeg har forstått at Jesus tok all min straff og syndens konsekvenser da han døde.  Fordi jeg var en synder, allerede under Guds og livets fundamentale prinsippers dom.  Jeg kunne ikke leve et perfekt liv – langt i fra.

Den Jesus, som jødene korsfestet, er oppstått fra de døde. Han lever i dag. For dem som søker han, vil det gis mange beviser. Jeg tror også at Det Nye Testamentet presenterer sterke historiske bevis på at Jesus stod opp fra de døde – men det må du selv finne ut av.

Enkelt sagt, jeg er en Jesu etterfølger. Han har fanget og betatt mitt hjerte.

Jeg liker ikke å tenke på meg selv som protestant, katolikk eller ortodoks kristen. Jeg er ikke medlem* av noen religiøs organisasjon er kirke.  Jeg har likevel en sterk overbevisning og bevissthet om at jeg tilhører Gud og hans folk hva enn de måtte kalle seg.  De er min familie til hvem jeg er gitt til og ansvarlig overfor.

Jeg har ganske enkelt møtt Jesus.  I Ham erfarte jeg den evige og allmektige Gud. Den Gud, som ingen har sett, mottok meg som sinn sønn.  Da mine synder er vasket og renset bort ved Jesu offer, kan jeg nyte og erfare et vedvarende, meningsfylt og evig samfunn med Gud. Jeg behøvde ikke gjøre noe for å fortjene nåde og tilgivelse fra Gud.  Jeg behøvde ikke slutte meg til en kirke eller sekt, lese Bibelen eller be.  Jeg sa bare: ”Herre jeg gir meg selv til deg, overgir meg, fra nå av er du min Herre og Konge”.

Etter det ble jeg døpt i vann.  Vi uttrykker det slik at jeg ble døpt til Jesus, i Hans navn, til Hans død og oppstandelse.  Dåpen er et segl på at nå tilhører Gud med alle ting og våre synder er vasket bort.. Jeg har vendt meg bort fra den nåværende onde verdensorden, og  velger de livgivende og frigjørende prinsipper i Jesu undervisning – Gudsrikets liv. Forhåpentligvis, vil du forstå mer av dette når du fortsetter å lese.

Fra nå av tilhører jeg Gud for evig gjennom Jesus.  Jeg har valgt et liv i  overgivelse til Gud – det er annerledes liv.

Som jeg sa, jeg behøvde ikke gjøre noe for å få mine synder tilgitt.  Fremdeles gjør jeg syndfulle ting, og ting som er ufullkomne.  Men jeg behøver aldri å prestere noe for å være godtatt av Gud. Han tilgir og tilgir meg når jeg hver dag åpner mitt liv i overgivelse til Gud.

Å følge Jesus er ikke å lese Bibelen, gå i kirke, vitne eller be. Vi blir ikke mer hellige eller mer kristne av å gjøre ting – veldig, veldig langt fra det.  Jeg oppfatter ikke meg selv som religiøs.  Jeg har ganske enkelt mottatt evig liv og kraft fra Gud – ved enkel tro.  Bibelen sier at hver den som mottar Jesus som Herre, ville bli Guds barn eller sønner/døtre.

Likevel, å være en Jesu etterfølger handler mye om gjøre – ikke for at vi skal fortjene noe. Det er i dette en troens logikk – en konsekvensens logikk. Han, Jesus, ble på en måte min tjener.  Han ble min venn.  Bibelen sier at jeg ble så høyt verdsatt at han valgte å dø på et kors.  Det ble ikke gjort for at jeg var god, moralsk, rik, fremgangsrik eller noe i den retning.  Logikken er derfor at jeg skal ta imot andre slik han tar imot meg uten betingelser – å være en menneskehetens tjener. En Jesu etterfølger er et fredens menneske – ikke-voldelig slik Jesus var.

(Med ikke-vold tenker jeg på direkte, fysisk vold, men også på psykisk eller strukturell vold. Den strukturelle volden finnes i undertrykkende måter vi forholder oss til andre på, skrevne og uskrevne lover, regler, forordninger og tradisjoner i familie og samfunn)

En Jesu etterfølger gir verdi til alle – kanskje spesielt til de fattige og hjelpeløse. En etterfølger lytter til dem som føler seg ydmyket, diskriminert, misforstått og kjenner seg utstøtt. En Jesu etterfølger vil søke å respektere og ære alle. Dette er den logiske konsekvens av at Jesus ble ALLE menneskers tjener. En Jesu etterfølger til ære Gud. Hvordan?  Ved å ære og gi verdi til de mennesker som er skapt av Han. Vi har ikke sett Gud, men vi kan være et uttrykk av Han når vi elsker og respekterer mennesker, selv de som blir kalt terrorister og kriminelle.  De er alle skapt av Gud med et evig herlighets stempel på sine liv.  Hvis vi vanærer dem, vanærer vi Gud.

Vi kategoriserer gjerne andre med stygge navn eller merkelapper. Å gjøre dette er en de sterkeste våpen for ødeleggelse av fred og kjærlighet mellom mennesker – også i krig. ”Nedverdigende beskrivelser” vekker hat og motivasjon til å slåss, endog å drepe.  Jesus snakket om at de som ga andre ydmykende beskrivelser, skulle være skyldige til streng straff.

Derfor er det mest naturlig  for en Jesu etterfølger å gjøre godt – mot alle – og i sitt daglige liv gjøre et godt og ærlig arbeid, betalt eller ubetalt.  Et skille mellom hellig og verdslig arbeid eller aktivitet er ikke en kristen måte å se ting på, så langt jeg kan forstå.  Det er ikke mer åndelig å være pastor enn å være vaskehjelp.  Arbeid og studier kan oppleves som smerte, men i Guds lys er det hellig og meningsfylt.  Ved vårt arbeid kommer Guds rike til denne smertens, lidelsens og urettferdighetens verden. Jesus sa at vi skulle vende oss fra våre synder, fordi Guds rike er her – ved Jesus kom dette rike  - det kommer og vil komme. Som Jesu etterfølgere kommer vi  med lys hvor det er mørke, hat, ondskap, fornedrelse, urettferdighet, undertrykkelse og alt annet vondt som vi kan tenke oss.  Å leve i kjærlighet og vennskap driver ut mørket og Guds rike kommer i kraft.  Denne nye livsstil, Gudsrikets liv, er en GAVE til de fattige i Ånden, til de åpne, de ydmyke og mottakelige. Det er ikke en ny teori eller lære.  Det er Ordet som ble menneske. Ordet, det evige og skapende, som ved en guddommelig kraft og handling blir virkelig og realitet.

Å være en disippel, en lærling, handler om å være og å gjøre. Makt er ikke den endelige vinner – men å være en tjener er.  Bibelen sier at Guds rike ikke er ord, men indre kvaliteter og dyder som blir levd i daglig liv i hjem, arbeid, skole og blant venner – hvor enn vi måtte være.

Ja, vi proklamerer og forsvarer Jesu oppstandelse, men vår hovedanliggende er ikke i å snakke og vinne diskusjoner. Å gjøre godt kommer først. Å gjøre godt er et mål i seg selv. Det er ingen skjult baktanke.  Det er slik vi gir ære til Gud.  Mørke og ondskap blir ved dette drevet tilbake. Jesus sa også at vi skulle gjøre godt mot, velsigne, dem som var onde mot oss. .  På denne måten blir ondskapens spiraler brutt. Dette er prinsipper vi både kan dø og leve for.

Å gjøre – er også kvaliteten av å være en trofast venn, gjestfri, vennlig, villig til å lytte, villig til å dele og til godta. Tilgivelse og forsoning er nøkkelbegreper i vår vandring med Gud.

Ingen i Guds familie har rett til å herske eller bestemme over andre på grunn av en posisjon. De Jesus-troende er brødre i et universelt og lokalt brorskap/søsterskap.  Den såkalte Kirken har en lang historie av grusomhet og misbruk av makt. Dette er en spott mot det budskap Jesus forkynte og levde.

Jesu etterfølgere er ikke involvert i posisjonskamper – eller de burde ikke være.  Om vi noen gang blir delaktige i den slags syndig atferd, vender vi oss fra den og mottar tilgivelse og nåde.  Bibelen snakker mye om at vi skal leve ydmykt, og at vi skal underordne oss hverandre. Det betyr blant annet at vi ikke skal dømme, men lytte nøye – respektere og ære hverandre.

Det er ledere av forskjellig slag i gruppene (eller menighetene) som følger Jesus. Noen har mer autoritet enn andre på grunn av sin modenhet, kunnskap eller sine gaver. Dette er ikke en posisjonell autoritet, men personlig – en guddommelig utrustning.  Til disse lytter vi mer aktsomt og gir mer ære – på en måte.  Men disse skulle aldri ha makt over noen – men de skulle være eksempler eller modeller i underordning og i det å gi verdi til de svakeste.   (Det finnes tilfeller der synd må bli avslørt og tatt et oppgjør med – men dette skal alltid bli gjort med den største visdom, omsorg og respekt.)

En Jesu etterfølger ”bosser” (”sjefer”) ikke.  Det vil betyr at han ikke behandler folk ”ovenfra-ned") .  Han utvikler kvaliteter som gjør at den Andre føler seg respektert, og opplever seg selvstendig og gjort ansvarlig..  Dette er også veldig viktig i familien og mellom foreldre og barn.

Tilbedelse,  lovprisning og felles måltider, inkludert det vi kaller brødsbrytelse, er andre viktige aspekter av å holde sammen.  Dette henger også sammen med å gå i forbønn for hverandre og å be sammen.  Å hjelpe og støtte hverandre i gode og onde dager av absolutt viktighet.  Det er ved den praktiske og ansvarlige kjærligheten vi viser at vi kan vite at vi er sanne Jesu etterfølgere.

Ved dette kan vi se at dette er liv av guddommelig substans. Jesus lever i sitt folk.

Vi gjør ikke dette for å bli mer hellige eller å komme til himmelen. Det er nådens og troens logikk i den nåde Gud har gitt oss, og kraften av Jesus som lever i sitt folk – eller kanskje enda mer korrekt – vi i Kristus.

Gud har ikke en klubbe for å slå oss når vi mislykkes.  Logikken i dette er at vi også skulle være slik mot hverandre.  Som mennesker svikter vi, er mer eller mindre åpent syndige, men vi skulle alltid elske, tilgi og respektere og ære hverandre. Det betyr at vi skulle behandle hverandre og være mot hverandre slik Gud er mot oss – med barmhjertighet, sannhet og nåde – ubegrenset og ubetinget.

Å være en Jesu etterfølger, betyr at vi skulle søke vennskap og relasjoner til andre Jesu etterfølgere.  Det er en motsigelse og fornektelse av grunnleggende prinsipper å ikke søke et forpliktende og fast og ansvarlig forhold til andre troende.  Dette er av ytterste betydning for at vi kan bli oppmuntret, støttet, undervist, oppbygget og gjort modne. Vi er alle forskjellige og vi behøver alle personligheter og utrustninger Gud gir.  Det er når vi forblir sammen i nært fellesskap at vi kan være fruktbare – være et uttrykk av guddommelig liv på jorden.  Jeg forstår at dette noen ganger i vanskelig eller umulig.  Det finnes trolig unntak for kortere eller lenger tid.

Å være en disippel – Jesu etterfølger – er praktisk. Det virkelige liv skjer ikke en åndelig sfære.  Praktisk godt liv har guddommelig kraft og verdi.

Jeg har nå gitt noen få tanker om min forståelse av Jesus og å leve et liv som ærer Gud og i enhet med hans vilje. Jeg tror på det sterkeste at når vi lever slik, blir vi lys og forbilder for denne verden. Ikke-troende kan endog få ideer hvordan store og små konflikter kan løses og håndtert.  Det er  mange eksempler på det.

Biskop Desmond Tutu forteller at da han var en liten gutt, var familien hans uten ære og respekt – utenfor.  De var sorte og uverdige og utstøtt. En hvit mann gikk ofte forbi deres hus. Han løftet alltid på sin hatt og hilste på hans mor da han gitt forbi.   Dette gjorde slik inntrykk på han at da han ble en av landets ledere, så ble han ikke ”anti-hvit” eller rasehater.  Denne mannen som bare løftet sin hatt, kan med sin respektfulle handling ha reddet Sør-Afrika fra en blodig borgerkrig?

Det finnes mange andre underfulle historier som dette. Og det finnes nok av eksempler på det motsatte.

Disse historiene viser hvordan vi alle er ansvarlige for å skape sine omgivelser og hvordan vi med våre holdninger kan skape våre egen elendighet og fiender.  Hvem vet hvem som til slutt vil bli dømt for det onde som skjer? Kanskje meg?  La oss ta oss i vare!

I store og små konflikter blir myter født. Disse historiene om den Andre blir verre og verre i en ødeleggende spiral. Historien beviser dette om verdens store konflikter, men de samme prinsipper gjelder i de små konflikter. En Jesu disippel vil begynne med sin egen ufullkommenhet, synd og holdninger. Han eller henne vet noe om sin egen skyld.  Derfor er det ingen fornuft i å skylde på andre.  En Jesu disippel vil ikke på noen måte kontrollere andre. De vil vite at det ikke er deres ansvar å forandre den Andre, fordi de har vært ”ansikt til ansikt” med en levende, allmektige og hellige Gud. Respektens prinsipp er et imperativ, en indre nødvendighet og den første forpliktelse. Det blir naturlig og Guds rike kommer i kraft i den troende og til hans omgivelser.

Det er et utrolig gledelig og spennende liv. Det er det eneste liv som tilfredsstiller, fordi det er det livet vi ble skapt til å leve.  Bare i dette liv er vi fullstendig fri – som fisken i vannet. Det er den endelige frihet! Å være i Kristus er en erfaring av den endelige virkelighet – ultimate reality.

Gud venter lidenskapelig på at hans skapning skal velge denne fredsveien.  Skapningen lengter og er i fødselssmerter på at noen skal gå denne veien og på den måten bli et uttrykk av de lengsler som er nedlagt i alt det skapte.

Du ønsker kanskje å forstå mer av dette. Det kan være en gode ide å lese evangeliene som vi finner i Bibelen og hva Jesu apostler skrev.  Kanskje det spesielt vil hjelpe å lese Paulus brev til efeserne – selv om mye sikkert vil være uforståelig for deg på dette tidspunkt.

Gud velsigne deg!

* Med "kristen" tenker jeg på kristendom som kultur - kristne land etc..