Professor Roald Nygaard ga ut en bemerkelsesverdig  bok for noen år siden.  Den fortjener omtale, og burde etter min mening være pensum  i alt som har med pedagogikk og gjøre  - også psykologi, filosofi, sosiologi,  psykiatri, sykepleie og ledelse. Boken handler om menneskers selvforståelse.  Ikke bare pensum, men en "oppbyggelsesbok" for den som er engasjert i gjøre denne verden til et bedre og mer rettferdig tilholdssted - en oppmuntring til å skape verden.

Det store spørsmålet er om en opplever seg som aktører  eller brikker?  Mennesker ser på seg selv i større og mindre grad som offer for omstendighetene og krefter de ikke har kontroll over.  Boken er et oppgjør med determinisk og fatalistisk tenkning og et forsvar for troen på å være skapende og igangsettende i denne verden - som skapende opphav til nye årsakskjeder. Boken rokker ved forestillingen om at vi er et produkt av arv og miljø.  Det er en av de destruktive løgner som plager oss. 

Nygård tar et oppgjør med forskjellige filosofier som tar ansvaret bort fra mennesket, og kan gjøre oss til passive tilskuere til verdens gang og vår egen utvikling.  I denne sammenhengen kommer han inn på lydighet og onsdkapens banalitet  - Stanley Milgram og Adolf Eichman.

Vår selvforståelse kan være avgjørende for vår helse, hvordan vi mestrer sykdom og motgang av alle slag.

Maskinmennesket, computermennesket, som Descartes introduserte og så ble videreforedlet i psykologi av behavioristen Watson og ikke minst neobehavioristen B F. Skinner har bidratt til at destruktive krefter blir legitimert og unnskyldt.  Mennesket blir et uansvarlig hjelpeløst  tannhjul i livets store urverk.  Darwinismen og ikke minst sosialdarwinismen med Konrad Lorenz forsterker vårt hjelpesløshet i naturens store ukontrollerbare hjul. Vi kan kalle det et mekanistisk eller atomistisk menneskesyn.

Også i Freuds psykologi blir menneske gjort til offer for ondskapens krefter i vår underbevisste. Nygård forfekter mer et syn i Adlers ånd om at utfordringene er å bruke omstendighetene til å nå nye mål.  That's the question.

Mennesket er  ytrestyrte (extrinic motivated) nikkedukker i belønningens og straffens fryktelige favntak.

Han sier:  "Determinismen skaffer oss unnskyldninger for alt som går galt". s.224.  Vi kan med andre ord skylde på en slags feilprogrammering.

Han sier også:  "Determinismen blir stående som en metafysisk tese, et grunnleggende prinsipp som selv ikke kan bevises." (s.228). 

Han kommer i denne sammenheng inn på psykiatriens nærmere 400 diagnoser på psykiske lidelser - som blir skremmende selvoppfyllende og skjebnebestemmende profitier.  Og viser til forskning på dette feltet.  (s.231)

Til slutt kommer han inn på en alternativ måte å oppleve verden og kaller det et konstrutivistisk alternativ. Blant annet viser han stor oppmerksomhet til psykiateren George A Kelly    Du kan lese om Kelly nedenunder. 

I den sammenheng kan en ikke unngå å reflektere over begrepene indrestyrt eller ytrestyrt. Mennesket kan bli indrestyrt og  skapende og begynner på en spennende oppdagelsesferd - en kreativ opplevelse - i  se at vi kan selv bli årsak til ny utvikling både for oss selv og andre.

Roald Nygård referer ikke til William Glasser og  Choice Theory  i sin bok.  Men Glassers enkle praktiskte psykiatri og filosifi er en enkel veiviser i  å bli det indrestyrte, skapende og selvbestemmende mennesket som Nygårds maler i sin bok.

Tore Lende
 
 

"A good deal is said these days about being oneself. It is supposed to be healthy to be oneself. While it is a little hard for me to understand how one could be anything else, I suppose what is meant is that one should not strive to become anything other than what he is. This strikes me as a very dull way of living; in fact, I would be inclined to argue that all of us would be better off if we set out to be something other than what we are. Well, I’m not so sure we would all be better off - perhaps it would be more accurate to say life would be a lot more interesting.

There is another meaning that might be attached to this admonition (oppmuntring)  to be oneself; that one should not try to disguise (maske) himself. I suspect this comes nearer to what psychologists mean when they urge people to be themselves. It is presumed that the person who faces the world barefaced is more spontaneous, that he expresses himself more fully, and that he has a better chance of developing all his resources if he assumes no disguises.

But this doctrine of psychological nakedness in human affairs, so much talked about today and which allows the self neither make-up nor costume, leaves very little to the imagination. Not does it invite one to be venturesome. I suspect, for example, that in the Garden of Eden it might have occurred to Adam to take a chance much sooner than he did if Eve had been paying a little more attention to her wardrobe. As it was I hear she had to bribe him with an apple. Later on they say she contrived a saucy little something out of fig leaves.

What I am saying is that it is not so much what man is that counts as it is what he ventures to make of himself. To make the leap he must do more than disclose himself; he must risk a certain amount of confusion. Then, as soon as he does catch a glimpse of a different kind of life, he needs to find some way of overcoming the paralyzing moment of threat, for this is the instant when he wonders who he really is - whether he is what he just was or is what he is about to be. Adam must have experienced such a moment."

George Kelly- pp157-8 / The Language of Hypothesis - 1964