Psykiateren Jeffrey Mason reiser spørsmålet om om den psykiatriske profesjons tjenlighet i boken: "Against Therapy:  Emotional Tyranni and the Myth of Psychologocial Healing."   Psykiateren Peter R Breggin diskuterer hans synspunkter i sin bok "Toxic Psychiatry". Massson konkluderer boken sin med at det er noe som er fundamentalt feilaktig med en egen profesjon "for sjelens/psykens helbredelse.".

Han sier blant annet at ingen kan før en utdannelse si hvem som vil bli en god terapeut blant annet fordi vi ikke kan måle kvaliteteter som empati, aktiv lytting og  forståelse/empati. Og han mener at oss vanlige mennesker blir forført til å tro på såkalt profesjonell hjelp. Dr. Bregin mener at Masson argumentasjon er logisk, fornuftig og sammenhengende. Han antyder endog at virkeligheten kan være grimmere enn det Masson beskriver.  Folk som går inn i psykatri er gjerne folk som er fremragende rent akademisk, som ikke er noen garanti for deres evne til å hjelpe vanlige mennesker i sine forskjellige psykiske lidelser.  I sin utdannelse kan den kommende psykiater lære manipulerende teknikker, og dehumaniserende tilnærmelser.  Breggin kommer også inn på at det innen psykoterapien er utall tildels sterk selvmotsigende terapier - som gjerne gjensidig utelukker hverandre..   Det er ikke det at en psykoterapeut lærer om alt, men han på ta et valg, et trosvalg eller veivalg.  Han sier også at mange psykoterapeuter vil erkjenne at de lærte lite under sin utdannelse som var nyttig.  Det meste lærte de av egen erafring etter utdannelsen og samvær med andre fagfolk.  Breggin sier at han ikke er beredt til å avskrive psykiatrien som egen profesjon. Men han mener at tiden er kommet for avmystifisere yrket, og oppfordrer brukerne til å være nøye på hvilken "vare de kjøper".

Han anbefaler sterkt at hvis du ikke får hjelp at en terapeut, så prøv en annen.  Det viktigste er at du opplever et godt og tillitsfullt forhold med din terapeut, mener Breggin.  Vi anbefales å holde oss unna leger som raskt  og  "overfladisk" vil helbrede med "drugs" og elektrosjokk.  "Søk psykiatrisk hjelp med sunn skepsis, samtidig med en god dose håp og entusiasme.  Og husk at bare du, og du alene, er den som kan avgjøre hvilken terapeut som kan være til hjelp og støtte for deg.." (s.407)  (Så enkelt er det neppe her i vårt land?)

Det kan også være på sin plass å minne om at Carl Rogers, en av psykiatriens mest innflytelsesrike terapeuter, gikk sterkt inn for frigjøre psykiatrien fra legeyrket eller det akademiske - da det ikke var forutsetning for å kunne hjelpe psykisk lidende.  Han kalte sin metode for "client centered"  "non-directive" eller "person-centered".  Han mente at "yrket" burde være åpent for alle som viste talent og hadde de rette egenskaper.  Han viste også stor motvilje mot å bruke diagnoser - sette folk i kategorier. (Jeffrey Masson: Against Therapy)

Jeg tror også at vår tillit til fagfolk og såkalt ekpertise kan være generelt destruktivt - det blir en kollektiv og individuell ansvarsfraskrivelse - som blant annet psykiateren Ronnie Laing er inne på.  Dessuten er det nærliggende å tolke George A Kelly i den retning. Vår norske ekspert Einar Kringlen hevder i en kronikk i Dagbladet den 8. august 1999:

"I forlengelsen av det overdrevne, dveler Kringlen litt ved vår trang til å gjøre enhver utskeielse eller ethvert overforbruk til noe sykelig. 
Mye er kulturelt bestemt, og det har med miljøers læring å gjøre. Ved å sykeliggjøre den minste ting, kan vi frata den enkelte et insitament til selv å endre på atferden. Og mens vi før gjorde det meste til et psykisk problem, er det genene det er noe galt med nå.  Ved vanskelige og skadelige ting bør det selvsagt profesjonell hjelp til, men vi er i ferd med å innarbeide ritualer på dette som er uheldig, sier Kringlen og kommer straks inn på krisepsykiatrien. - Det er drevet altfor langt med katastrofepsykiatri, ja, jeg vil nesten si at det er gått av skaftet."

Professor Aslak Syse (Dagbl. 8.3.99) skriver i en artikkel "Når psykiatere bedrar verden":

"Kringlen kjenner godt psykiatriens historie og de mange behandlingsmåter som etter hvert er blitt betraktet som obsolete, og i tillegg svært farlige. I dag står medikamentell behandling helt sentralt i psykiatrien, og den kan om så gjennomføres legalt ved bruk av tvang. En gjennomgang av i alt 2000 forskningsrapporter om medikamentell behandling av psykiatriske lidelser, som nylig er publisert i et av de best renommerte medisinske tidsskriftene i verden, viser at bare én prosent av rapportene holdt meget god forskningsmessig kvalitet. Det var de med lavest standard som i størst grad viste gunstig effekt av nevroleptika. Forfatternes konklusjon er at den gjennomgående dårlige kvaliteten på de aktuelle vitenskapelige rapportene sannsynligvis har ført til en overoptimistisk vurdering av effektene av slik behandling (British Medical Journal 1998; s. 1181- 1184). Hvilke konsekvenser drar norsk psykiatri av slik kunnskap? Og hvilket vitenskapelig rasjonale hadde lobotomi-operasjoner, bruk av elektrosjokk mv? "

Professor Bjørn Rishovd Rund, instituttbestyrer ved Institutt for psykologi, Universitetet i Oslo, har i en kronikk i Aftenposten som etter min mening bekrefter mange av Breggins tanker. Psykiatrien har omgitt seg med en aura av vitenskapelighet som det ikke finnes grunnlag for. Og sier at det kanskje kan være smertelig å erkjenne at vi fremdeles vet lite om psykiske lidelser og hvordan disse skal helbredes.

Tore Lende  - kommentar til meg?

Telefon 51 66 78 11   Mobil 412 61 537