For oss lekfolk og tydelig også for spesialister virker psykiatrien forvirrende og motsetningsfull. Hvis du leser nedenstående artikkel om psykiatrisk praksis - så vil du kanskje undres og spørre hvorfor denne type praksis ikke er vanlig.  Professor  i psykiatri Thomas S. Szasz sier i boken "The Myth of Mental Illness" (s.94-95)
"Dagens psykiatri er kjennetegnet ved et mangfold og forskjellige, konkurrerende og ofte gjensidig ekskluderende teorier og praksis.. I dette henseendet, og ikke bare på den måten,  så ligner psykiatri på religion mer enn på vitenskap, på politikk mer enn på medisin."

Vår egen psykiater ,professor  Einar Kringlen, har reflektert over denne forvirring og krise i Daglbadet. Dr. Peter R. Breggin sier i Toxic Psychiatry at 50% av dagens nyutdannede psykiatere ikke lærer samtaleterapi eller psykoanalyse - de latterliggjør det med uttalelser som dette: "Du kan ikke snakke til sykdom!" Troen på piller og medikamenter har tatt over - det vi kaller biopsykiatri.

På denne bakgrunn gir nedenstående artikkel fra psykiateren Williams Glasser og Dr. Harringtons praksis grunn til spørsmål og ettertanke. 

PSYKIATRISK PRAKSIS
ved Veterans Administration Neuropsychiatric Hospital i West Los Angeles

Det følgende er en gjenfortelling fra  boken REALITY THERAPY (1965) 
av William Glasser MD. Glasser blir mer og mer tatt på alvor i fagmiljøer. Boken er siden jevnlig revidert trykket opp og er blitt solgt i millionopplag. Boken CHOICE THEORY som er en mer helhetlig prentasjon av hans tanker kom i 1998. Du finner også noen bokanmeldelser på ovenstående link.

På side 131 (kapitel 4) og utover forteller Glasser om behandling av langtids hospitaliserte psykotiske pasienter ved Veterans Administration Neuropsychiatric Hospital i West Los Angeles. Bygning 206 som ledes av Dr. G.L. Harrington.

Her finner vi 210 pasienter - de mest kronisk, stabile psykotiske pasienter på hospitalet. Det var et tradisjonelt opplegg inntil Dr. Harrington overtok. Pasientene var mentalt syke og ble gitt god vanlig oppfølging  - som syke - som gikk ut på å gjøre livet så godt som mulig innenfor deres begrensning - hosipitalet.   Noen dramatisk forandring var ikke forventet.   Glasser skriver at diagnosene var "standard-meningsløse": Paranoid, shcizofren, katonisk schizofren osv.  Disse anti-terapeutiske diagnosene ble hengt på dem. Pasientene oppførte seg så noenlunde etter diagnosen - litt hallusinering, vrangforestillinger etc. men for det meste satt de i sine plysje stoler og sofaer. I Bygning 206 ble de værende i gjennomsnitt 15 år. 

Her er det 210 menn som lever atskilt fra verden, både av eget valg, og av foreldede konsepter innen bransjen.  De hadde på en måte slått seg til ro i en slags rolig aksepterende holdning til sin lodd i livet: Bygning 206.

En forandring skjedde i 1962 da dr. Harrington overtok. Han begynte å arbeide etter prinsippene i Realitetsterapi ved hjelp av en psykolog og sosionom.   Et økende antall menesker kunne bli friskmeldt..  I 1963 ble 75 friskmeldt - og bare 3 kom tilbake. Suksessen økte og økte.

Dr. Harrington underviste alle sykepleiere, sosionomer, vaskehjelper, kontorpesonalet, vaktmester etc.  i de grunnleggende prinsipper. Alle er like viktige i behandlingen eller miljøet - og prinsippene er ikke så vanskelige at det trenges årelange studier.

Ingen skulle gis noen gevinst, eller særlig oppmerksomhet til "crazy" oppførsel - men de skulle behandle enhver pasient som at de var i stand til å oppføre seg normalt.  Her på denne avdelingen hadde ikke uvanlig oppførsel noen gevinst. Dessuten skulle alle møtes ufordømmende, uten kritikk med aksepterende og omsorgsfull kjærlighet, aksept og respekt. 
-----
En utrolig spennende historie om håpløshet som blir vendt til håp.
Men vil du vite mer, må du lese boken selv.  Dessverre er den ikke på norsk, men for noen år siden kom den på dansk og kan lånes på bibliotek.
Tore Lende
.

Tilbake til hovedside
GJESTEBOK
En betrakning om tilstanden innen norsk psykiatri
En spennende refleksjon av professor (psykologi)  Bjørn Rishovd Rund
"Kunnskapsmangelen er smertefull å innrømme. Derfor skylder vi i stedet på systemet. Men det som er nødvendig, er en opprustning av forskningen ved de psykiatriske institusjonene.  Det psykiske helsevern er sammensatt av flere fag: psykiatri, psykologi, sykepleie, sosialt arbeid, ergoterapi og flere. Til dels tråkker de i hverandres bed, fordi det er noen typer arbeid som gir mer prestisje enn andre. Det er, eller i hvert fall var, status knyttet til det å drive psykoterapi."

Les mine tanker om Deci's forskning og grunnleggende tanker.
Relasjoner og mental helse
En psykiater forlater "mainstream"
Lykkepiller - The Game
E-post 

av Tore Lende


Professor Edvard L Deci begynte sin forskning på motivasjon ved Rochester University, samme universitet som B.F. Skinner for mer en 30 år siden. Deci begynte som behaviorist, men fant ut at dette ikke stemte med hans forskningsresultater.  En rekke bøker og artikler er blitt skrevet på grunn lag av hans omfattende undersøkelser og forskning.  I 1996 kom boken WHY WE DO WHAT WE DO,   Denne boken forklarer hva som får oss til å gjøre det vi gjøre, hva som motiverer for atferdsendring og læring.  Den underbygger i meget sterk grad Glassers pedagogikk og psykiatri og står f.eks. i sterk motsetning til Skinners behaviorisme.  Daniel Goleman, forfatteren av EMOTIONAL INTELLIGENCE, sier at Deci vil fremstå som en av de mest betydningfulle psykologer i det forrige århundre.  Hvis jeg bare skulle anbefale en bok som grunnlag for å forstå menneskelig atferd, pedagogikk og psykologi  - ville jeg anbefale denne boken. Det er en bok jeg med glede leser, studerer ingående,  igjen.  Den ligger klar.