KRONIKK AV ANNE-KARI TORGALSBØEN
I disse dager møtes verdens fremste fagfolk innen psykiatri til det 13. internasjonale symposium for behandling av schizofreni og andre psykoser i Stavanger.
Dr. psychol og nestleder i Norsk psykologiforening Anne-Kari Torgalsbøen
mener at krisen i psykisk helsevern ikke bare kan forklares med manglende
ressurser. Hun mener heller at den handler om manglende kunnskap på
feltet.
Schizofreni er en «sykdom uten ære». Det er en lidelse uten ytre skavanker. Men samtidig og uheldigvis kan skavankene komme til utrykk på måter som omgivelsene finner uforståelige og kanskje også skremmende.
Schizofreni er tabubelagt i befolkningen. Personer med schizofreni har ingen offentlige talsmenn blant samfunnets beslutningstakere og kjente fjes.
I skarp motsetning til kollektive fordommer og fortielse er faktum at schizofreni er en av de mest kostnadskrevende sykdommene vi har. Nær halvparten av sengeplassene i det psykiske helsevern er belagt av pasienter med schizofreni. Hvert år er det 600-800 personer som får schizofreni i Norge. Andelen som har en schizofreni diagnose er ca. 350 per 100 000, noe som vil si mellom 12000 til 16000 personer.
De indirekte kostnader ved schizofreni er primært knyttet til tap av produktivitet ved at sykdommen rammer unge mennesker. Et konservativt estimat innebærer at ca. 8400 årsverk går tapt ved denne lidelsen. De totale kostnadene per år ligge nær 5 mrd. kroner.
Dette er altså et av våre alvorligste helseproblemer. Hva
har behandlingsapparatet og samfunnet å tilby denne pasientgruppen?
Står innsatsen i samsvar med omfanget av lidelsen?
I 1980-årene ble det en økende tendens til forskjellsbehandling mellom den somatiske og den psykiske helsetjeneste. Den økonomiske innstrammingen truet fremdriften i utviklingen av landets psykiske helsetjenester og skapte prioriteringsproblemer i fylkene. Den manglende harmonisering mellom nedbygging av institusjonsplasser og oppbygging av mer spesialiserte alternativer, fikk svært uheldige konsekvenser.
I 1995 viste data fra den psykiske helsetjenesten at 90 % er innlagt mot egen vilje i akuttavdelingene med under 12 døgns innleggelsestid. Psykotiske pasienter som burde få muligheten til et 2-3 måneders opphold, må utskrives etter 2-3 uker. Dette har igjen resultert i en økning av antall gjeninnleggelser gjennom såkalt «svingdørsdynamikk». Man er raskt inne, svinger ut igjen og kommer fort tilbake. Denne dynamikken kan blant annet registreres i økningen av antall hjemløse i storbyene. I Skandinavia er minst 25 % av disse pasienter med psykiske lidelser.
Psykisk helsevern er i krise, og det har blitt rettet kritikk mot manglende ressurser og desentralisering. Jeg mener derimot at krisen i psykisk helsevern ikke alene handler om manglende ressurser, men heller om manglende kunnskap (et syn som ble utdypet i en kronikk i Dagbladet 1995). Krisen er kontinuerlig og henger sammen med forhold som at dyktige fagfolk forsvinner fra feltet p.g.a. profesjonsstridigheter, et ineffektivt og forvirrende styringssystem, og ikke minst mangel på kunnskap om hvordan de psykiske lidelser skal behandles. En åpen og nøktern debatt om økonomiske prioriteringer i helsevesenet må også understrekes.
I St.meld nr. 25 (1996-97) «Åpenhet og helhet. Om psykiske
lidelser og tjenestetilbudene» signaliserer Sosial- og helsedepartementet
at «hard lut må til» for å møte dagens og
fremtidens behov for tjenester til mennesker med psykiske lidelser. Det
påpekes at tilgjengelige ressurser må utnyttes bedre, og at
det trengs omstillingsvilje for å få dette til. Stortinget
vedtok så Opptrappingsplanen for psykisk helse 1999-2006 som representerer
en viktig og tiltrengt satsing på psykisk helsevern for de kommende
år. 24 milliarder skal bevilges til psykisk helsevern i løpet
av planperioden. Forskning og fagutvikling fremheves her som nødvendige
forutsetninger for styrking av det psykiske helsevern. Dertil ble fire
nye helselover vedtatt av Stortinget i mai og juni 1999.
Representerer disse lovene og opptrappingsplanen for psykisk helse en forbedring i forhold til de problemer i psykisk helsevern som jeg har nevnt? Både ja og nei. Det positive er selvfølgelig at bevilgningen er av en slik størrelsesorden at det virkelig monner. Men penger har aldri vært et effektivt middel for å løse problemer knyttet til anakronistiske styringssystemer og ineffektiv beslutningstagelse. I psykisk helsevern brukes det mye tid på møter som har til hensikt å administrere hverandre på bekostning av direkte behandling. Dette viser en sammenligning av antall klientkonsultasjoner hos f.eks privatpraktiserende psykologer med antall klientkonsultasjoner i voksenpsykiatriske poliklinikker. I en SINTEF-undersøkelse fra mai 1996 fremkom det at psykologer med egen praksis gir et klienttilbud som er hele 40 % av det totale polikliniske tilbudet i psykisk helsevern.
Professor Berthold Grünfeld har hevdet at enkeltmenneskets rett til helse, til behandling nær sagt for enhver pris, og på det offentliges bekostning, er en naturlig konsekvens av den individrettighetstenkning som vi har fremelsket. Som kontrast til dette står stillheten rundt brukerne av de psykiske helsetjenestene.
Hos pasienter med schizofreni får vi ofte en motsatt holdning; der pasienter med somatiske lidelser krever sin rett til behandling, viser endel med schizofreni stor styrke i å hevde sin rett til å slippe behandling. Det kan resultere i at en blir innlagt i psykiatriske institusjoner – mot sin vilje. Mange kommer aldri over dette. Til det er den personlige krenkelse for stor.
Når pasienter med schizofreni forlanger å bli undersøkt
med funksjonell MR («magnetisk resonans» – en undersøkelsesmetode
som erstatter røntgen ved bruk av magnetfelt) og krever forskningsbasert
behandling, og deres pårørende blir trukket aktivt inn i behandlingen
som ressurser og blir behandlet med respekt, da har vi nådd en milepæl
i å heve den nedgraderte sosiale status som personer med schizofreni
og deres familie har. Dette må være målet for all opplysningsarbeid,
både i regi av brukerorganisasjoner, Rådet for psykisk helse,
media og fagfolk.
Media kan spille en viktig rolle i å avmystifisere schizofreni. Hvis presseoppslagene begrenses til å rapportere om voldelige handlinger begått av psykotiske personer, skapes et inntrykk av personer med psykiske lidelser som farlige og utilregnelige. Psykisk helsevern er av samfunnet forventet å ivareta både behandlingsfunksjoner, omsorgsfunksjoner og sosial kontroll. Det er den sistnevnte funksjon som gjør samfunnet mest ambivalent til det psykiske helsevern. Når pasienter må tas hånd om på grunn av alvorlig sinnslidelse, fordi de representerer en fare for seg selv og/eller andre, er dette regulert med hjemmel i Lov om psykisk helsevern. Det har vært for mange tilfeller av vilkårlige innleggelser og ukritisk tilbakeholdelse av pasienter i psykiatriske institusjoner, men i de senere år kan det virke som det er en tendens til at rettsikkerhetsbegrepet har blitt snudd på hodet. Nå domineres bildet snarere av manglende muligheter for adekvat behandling når pasienten trenger det mest.
Pressen har en viktig oppgave i å sette søkelyset på de deler av psykisk helsevern som ikke fungerer godt nok. I tillegg må de fokusere på hvilke forutsetninger som psykisk helsevern har for å gjøre sitt arbeid. En slik forutsetning har med type politikk å gjøre. Det er politikernes ansvar å føre en politikk som begrenser sosial ulikhet i samfunnet.
Presseoppslag om utslitte og motløse pårørende av
pasienter med schizofreni som ikke får den avlastning de trenger
fordi kommunene ikke har prioritert utbygging av de psykiske helsetjenester,
vil adressere forutsetningene og ulikhetene. Et annet eksempel er et oppslag
om en psykotisk pasient som ved første innleggelse i psykiatrisk
sykehus fikk en nevroleptikadose som var altfor høy, med påfølgende
smertefulle og angstskapende bivirkninger, og som nå nekter å
ha noe med psykisk helsevern å gjøre med de belastninger som
dette fører til for vedkommendes familie. Slikt skjer dessverre
altfor ofte fordi psykisk helsevern ikke er i stand til å rekruttere
kompetente fagpersoner.
Hvorfor er ikke media mer opptatt av at pasienter med schizofreni har et like stort krav på å få det beste når det gjelder utredning og behandling som pasienter i den somatiske helsetjenesten har? Et av mange forhold handler om at denne delen av psykisk helsevern er et av de minst prestisjefylte områder innenfor helse og medisin. Dette er et område som synes å interessere de bevilgende myndigheter og helsepolitikere svært lite. Desto større grunn til at media med jevne mellomrom retter søkelyset på hvordan en slik kostnadskrevende lidelse som schizofreni behandles.
Fagfolk kan også bli flinkere til å samarbeide med media. Vi må være villige til å tre inn på en arena der vi ikke har kontroll over alle virkemidlene, men der vi kan nå mange.
I det lange løp vil fordommer kunne motvirke de positive resultater
vi ser av forskningsbasert behandling ved schizofreni. Åpenhet omkring
psykiske lidelser generelt og schizofreni spesielt bidrar til å redusere
belastningen på pasientene og deres pårørende. Dertil
er en kvalitativ heving av behandlingstilbudet nødvendig slik at
pasienter med schizofreni lettere kan identifisere seg med den delen av
helsevesenet som skal yte dem bistand. Ifølge generaldirektøren
i Verdens helseorganisasjon Gro Harlem Brundtland, vil det skje en dramatisk
økning i mentale problemer og at dette vil representere en krise
for det 21. århundre. Mental helse skal derfor prioriteres som en
av WHOs satsingsområder. Det gjenstår å se om denne prioriteringen
også kommer pasienter med schizofreni og deres pårørende
til gode.