Familiens togreis gjennom Serbia i sommer (2000)  var en opplevelse jeg aldri kommer til å glemme. Fra grensen til Ungarn til Makedonia er det omlag 70 mil, gjennom Beograd.

Om kvelden i åtte- tiden kommer vi til Beograd.  Må skifte tog og kjøpe billett til Makedonia.  Uten god hjelp fra nye togvenner hadde vi ikke kommet videre den dagen.
Det gikk med et nødskrik.  Ved disse venners hjelp fikk vi også 4 ganger så mye for våre tyske mark, som vi hadde fått "offisielt".  Den 60 mil lange nattreisen med tog kostet bare  24 kroner. Toget var stappende fullt.  I  6 timer måtte vi stå på svulmende føtter og med verkende rygger utenfor et stinkende toalett. Det hadde et dypt innhold å få dele pust, svette, varme, kav og strev med våre serbiske brødre og søstre. Etter 6 timer forbarmet en hyggelig konduktør seg over oss, og ga oss rom i en kupe. 

Vi fikk en følelse av "hjem". Vi ble sittende mykt og dypt på setene.  Pustet ut. Takket høyere makter for at de ikke bød oss perfekt stilrende design-kontorstoler lignende de vi finner i norske Signaturtog. Vel var det slitt og slafsete i kantene.  Men akkurat det vi trengte - et rullende gjestfritt hjem.

Overfor for oss satt en flott familie, Velimir og Biljana  med sine to barn.  Klokken var blitt  ca 3 om natten. Vi var trette og varmen var tung og trykkende.   De snakket begge litt engelsk.  Det ble stille da han sa at han var major i den serbiske hæren.  Her satt jeg som representant for et angripende og krigførende land - vi hadde vært med å sluppet titusener av bomber over deres land. Drept tusener av serbere. Ødelagt verdier for hundrevis av milliarder. Landet er nå ført inn i en bunnløs nød og fattigdom.  Jeg så blygt ned og sa ikke noe.  Jeg tror nok at jeg stutret frem noe om at "I'm sorry, very sorry......."  Vi snakket ikke så mye.  Men det var på en måte en merkelig kontakt.  Det nærmet seg morgen.  De tok ut sin frokost og delte med oss.  Vi tok ut våre knekkebrød og tubeost og ga til dem -uten mange ord.  Vi spiste med andakt - det var et hellig øyeblikk i vårt liv. Vi snakket ikke politikk.  Men Velimir og hans serbiske kamerater er nok med i forberedelsen på nye kriger mot blodtørstige og maktarrogante fiender. De har god tid i kampen for rettferdighet. De har bestått den første prøven.  Da vi skiltes i Skopje (Makedonia) tok vi hverandre stilt og fast i hendene.  Vi var venner.  Vi hadde spist det samme brød, og hadde del i samme lengsel og lidelse for rett og rettferdighet.

Som tyskere har kommet til Norge, Israel og andre land i forsoningens tjeneste, bør nordmenn i dag bøye våre hoder i skam og rekke ut våre hender til serberne. Vi har også vært med å gi resten av verden et forbilde på hvordan konflikter løses.  Voldspiralen må brytes ellers tror jeg vi kan ha fryktelige ting i vente?

Tore Lende

tilbake til hovedsiden
GJESTEBOK
mail til meg