Læringssenteret har utarbeidet "Veiledning for utvikling av sosial kompetanse i skole og opplæring" Og som en oppfølging av anbefalingene i rapporten: "Vurdering av program og tiltak for å redusere problematferd og utvikle sosial kompetanse" (KUF og BFD 2000). Veiledningen er utarbeidet i samarbeid med sentrale personer fra ulike fagmiljøer på feltet.

Thomas Nordahl fra NOVA (leder av gruppen)
Anne Kristin Bø fra NOVA
Gaute Bjørnsen fra Senter for atferdsforskning
Hanne Jahnsen fra Lillegården kompetansesenter
Grete Reinemo fra sekretariatet for Foreldreutvalget for grunnskolen

Vi forstår det slik at veiledningen er under stadig bearbeidelse og forandring. Vår vurdering bygger på nettutgaven den 23.8.02

Denne gruppen anbefaler 9 program.  Men bare ett av programmene ble anbefalt "uten behov for videre evaluering"    Dette var Olweus program mot mobbing.

Men norsk presse har av en eller annen grunn forstått det slik at alle programmene er blitt forkastet, unntatt 1.  Den beskriver også Olweus-programmet som "Regjeringens offisielle"  Lars Kluge har en artikkel i Aftenposten (7.7.02) som konkluderes slik: "Mange skoler har nå effektive strategier mot mobbing. Men en opptelling blant skolene i Asker og Bærum viser at det fortsatt er motstand mot å ta i bruk det eneste programmet som har dokumentert effekt, og som Dan Olweus står bak. Det viser at norsk skole ennå har et stykke å gå."

Jeg har lest denne "Veiledning" med glede og begeistring. Den er god og lett forståelig.

Men det oppleves  underlig at ett program er anbefalt "uten videre evaluering"  Det er vel det programmet som mest bryter med veiledningenss verdisyn og pedagogikk?

Jeg kunne trekke frem en rekke av refleksjonene og føringene i denne veiledningen, som for meg virker å være direkte motsetning til professor Dan Olweus' metode og ødeleggende for den pedagogikk som anbefales..

Min forståelse av professor Dan Olweus metode bygger på hans bok: Mobbing i Skolen , Gyldendal Akademisk, 5 opplag 2001
Og hans bok:  Hakkekyllinger og skolebøller     (Cappelen 1974) En mer utførlig refleksjon finnes på www.lende.no/olweus

Programmet har tre "grunnpilarer": God klasseledelse, sanksjoner og voksne med tydelig verdier.  (Jærbladet 8.4.02)    Frykten for straff, harde irettesettelser etc, et tydelig et viktig pedagogisk redskap.

Olweus sier blant i "Mobbing på skolen s. 37": "Man må betrakte mobbing som en del av et mer generelt mønster av antisosial eller nedbrytende atferd"  Han tillegger
mobberne en rekke dårlige karaktertrekk og mener at deres fremtidsutsikter er dårlige.  Og at de på grunn av disse karaktertrekkene har en større sannsynlighet for å bli kriminelle.

Slik har opinionen og pressen oppfattet det, og det kan synes at det er en regelrett "heksejakt" på mobberne. Og hans botemiddel er blant annet harde sanksjoner og bestemte samtaler.
Den praksis, de forhørsmetoder som gjerne anvendes i slike sammenhenger hører vanskelig hjemme i et samfunn med vår menneskeforeståelse?.

På side 72 nevner han (Olweus) 5 mulige sanksjoner/straffereaksjoner:

    1. alvorlig samtale med eleven
     2. la eleven stå utenfor rektorkontoret i visse friminutt.                          (Kommentar: Dette er sterkt - tankene går til gapestokken som ble avskaffet for voksne for 200 år siden)
     3  la eleven tilbringe  en eller et par timer i annen klasse, for eksempel med yngre elever      (Kommentar: Kaller vi ikke dette " ydmykelse"?)
     4. la eleven holde seg i nærheten av en lærer som har inspeksjon i et visst antall friminutter
     5. å sende eleven til en alvorlig samtale med rektor eller undervisningsinspektør
     6. å berøve eleven ett eller annet privilegium"

I tillegg oppfordres lærere til å tenke ut andre straffesanksjoner.  Det kan vel tenkes at noen vil trekke dette svært langt?
Det hele virker underlig i et land hvor fysisk avstraffelse er forbudt - men psykisk straff akseptert?

Fysisk avstraffelse er forbudt etter norsk lov. Men det er vel mulig at disse psykiske avstraffelsene og ydmykelse kan virke enda mer skadelig enn fysisk straff?

Hva slags pedagogisk grunnsyn ligger til grunn for denne "terror- og frykt-pedagogikken"?   Hvilken forskning bygger den på?

Hva slags læring i sosial kompetanse ligger implisitt i selve metodikken?

De samme spørsmålene kan reises i forbindelse med en slags demonisering av mobberne.  Den deler på en måte verden inn i "onde" og "gode".  Hvordan skal dette fremme sosial kompetanse?

Dette var bare noen små smakebiter som synes å være i direkte motsetningsforhold til Læringssenterets veiledning.

Læringssenteret  oppsummerer 11 punkter som kjennetegn på gode skoler.  I punkt 5 står det. "Vekt på effektiv bruk av belønning for god atferd og godt arbeid, heller enn bruk av straff"

Her anbefaler Olweus bruk av straff og alvorlige samtaler, i direkte motsetning til veiledningens anbefalinger.  Hva ligger i alvorlige samtaler?  Hva hvis en situasjon er misforstått? Kan elevene forsvare seg og forklare seg mot de voksnes overmakt og anklager? "Du har mobbet, bare erkjenn!"   Jeg finner at dette bryter med mange av de gode anbefalinger og refleksjoner som finnes i "veiledningen"

"Barn og unges sosiale kompetanse kan knyttes direkte til det miljøet de er en del av"   Altså den sosiale kompetanse er kontekstavhengig og den kan læres - og den er ikke en del av konstante karaktertrekk.   Og om det var så, hva er hensikten med å vektlegge det?

Hvordan vil Olweus' metode fremme selvstendighet og autonomi?  Veiledningen sier "Sosial kompetanse uttrykkes først og fremst gjennom handling, og derfor må de kognitive prosesser omsettes til handling.  Dette innebærer at barn og ungdom må ha tillit til sine omgivelser".   Bygger Olweus-metode på å skape et tillitsforhold til til elevene, inklusive  mobberne?

Veiledningen sier også: "Medvirkning fra elevene er en sentral forutsetning for læring av sosial kompetanse".

Det synes som Olweus programmet legger opp til  spesiell sterk og autoritær overstyring.  Ville elevene selv gått inn for de 6 ovennevnte straffereaksjoner for å bekjempe mobbing?

Det finnes metoder, flere metoder, som bygger på helt annen atferdsforståelse, psykologi og pedagogikk.  Jeg har gjort noen refleksjoner på FBm-metoden på: http://www.lende.no/mobbing

Helhetstenkningen i veiledningen virker overbevisende.  Takk til forfatterne.

Det synes merkverdig og helt uforståelig at de har anbefalt 9 program med behov for nærmere evaluering - men at de anbefaler ett program uten videre evaluering. Det virker som det nesten uten forbehold gir "topp anerkjennelse" av dette opplegget. Men kanskje ikke noen av de 9 andre reiser så mange pedagogiske, terapeutiske, moralske, etiske, politiske, menneskerettslige, juridiske, og også forskningsmessige - metodiske - spørsmål som dette programmet?.  Kan det være at gruppen er blitt "bondefanget" av en imponerende mengde forskning og et vellutviklet selger- og presentasjonstalent..

Enda mer merkverdig er at de ikke reflekterer og problematiserer i forhold i FN's Barnekonvensjon.  Den svenske skolelegen Lars H. Gustafsson skriver."Förövaren (den mistenkte mobber )  får inte kränkas! Offret ska alltså skyddas – men också förövaren! Det är i själva verket en av kärnpunkterna i ett fungerande rättssamhälle: förövaren måste skyddas mot godtycklig (tilfeldig)  rättskipning och en upprörd allmänhets krav på ståndsrätt och hämnd. Inte heller skolan får kränka förövaren. Skolan får inte mobba en mobbare för att visa hur det känns! Skolan ska i stället behandla en mobbare på det sätt man vill att han eller hon ska behandla sina medmänniskor. I barnkonventionen sägs (i artikel 40): "Konventionsstaterna erkänner rätten för varje barn som misstänks eller åtalas för eller befunnits skyldigt att ha begått brott att behandlas på ett sätt som främjar barnets känsla för värdighet och värde…"  (Pedagogisk Magasin, august 2002) http://www.skola.ornskoldsvik.se/stug/

Gustafsson viser også til at foregår store juridiske overgrep mot barn - overgrep, som ikke blir tillatt i de voksnes verden.  (Samme artikkel)

Når det gjelder forskning er jeg amatør, men kan ikke se annet enn at her er det grunn til å sette spørsmål med både reliabilitet og valiiditet.  Vi kan jo statistisk forsvare lobotomi med at all aggresiv atferd opphører. Jeg utfordrer noen med forskningsmessig kompetanse innen atferdsvitenskapene å se nærmere på saken og måten resultatene er blitt fortolket.

Resultatene til Olweus kunne kanskje blitt enda bedre, med enda strengere straffereaksjoner -  men er det veien av gå for å fremme barn og ungdoms sosiale kompetanse?
(Se også www.lende.no/olweus)

Jeg mottar med glede refleksjoner og kommentarer til ovenstående betrakninger.

Tore Lende

tore@lende.no

Tlf. 51 66 78 11
Mobil 412 61 537
 

Adr:
Rishagen 12
4321 Sandnes